Utfordringen fra min kollega på vei hjem fra jobben igår eftermiddag var klar. Var svaret nei, var jeg useriøs. Jeg kom til å tenke på Lahnstein og EU.
Vi var på vei hjem fra jobben, og diskuterte oppdateringer på Facebook. Skal man blokkere dem som oppdaterer hyppig, og forteller om alt fra dusjvaner til middagsmenyen? «Du driver jo bare med propaganda» kommer det fra en av kollegene mine. «F.eks om datalagringsdirektivet».
– Nei, jeg driver ikke med propaganda. Jeg argumenterer for mitt syn, og bringer info om hvem som mener hva, hvor og når. F.eks avisinnlegg, når det har vært debatter, osv osv. Det er da ikke propaganda.
Jeg utfordret min kollega til å bli med på lørdagens demo. På Eidsvolds plass utenfor Stortinget kl. 1130. Men det var slett ikke aktuelt. For vi som er mot direktivet opptrer som om vi er hjernevasket hele bunten. Min kollega la ikke fingrene imellom, men har heller ikke som varemerke å delta i de dypeste diskusjonene med de mest saklige argumentene på sin side.
Så kom utfordringen: «Kan du si noe positivt om datalagringsdirektivet?». Nei, var mitt svar. For det kan jeg ikke. Det er en verdikamp vi er inne i, og det står om de mest sentrale verdier de vestlige demokratier er bygget på. Min kollega mente at jeg ikke kunne tas seriøst i debatten hvis jeg ikke klarte å finne et eneste positivt argument om direktivet.
Debatten bølget frem og tilbake, en halvtimes tid. Også inne på t-banen. Tilslutt sa jeg at spørsmålet hadde inspirert meg til en artikkel. Om det var greit å nevne navnet til min kollega. Men det var det ikke. Derfor kaller jeg ham «Orvar». for det er altså en mannlig kollega, som liker å spille Djevelens advokat. Og det skal han ha, han gir seg ikke. Gjerne samme spørsmål om igjen og om igjen. Uansett hva man svarer. Det er som det lille barnet som hele tiden spør «hvorfor ikke?» eller «hvorfor det?».
Og nå sitter kanskje du og lurer også. Kan jeg ikke finne et eneste positivt argument om datalagringsdirektivet? Ikke ett?
Nei.
Jeg er enig med Orvar i at hvis jeg hadde gitt mitt svar uten å begrunne det, ville det vært useriøst. Så la meg gjengi noen av argumentene jeg gav ham, og utdype dem litt her. Jeg vet han leser, selv om han ynder å benekte det.
En trusel mot de mest fundamentale verdiene
i de vestlige demokratier. Det er hva datalagringsdirektivet er. Som liberalist er jeg opptatt av grensen mellom stat og individ. Det var der de første liberalistene begynte. Den allmektige staten var en selvfølge. Men liberalistene begynner med individet. Og spør hvorfor vi trenger en stat. Svaret er at den skal beskytte våre grunnleggende rettigheter. Da kan ikke staten bli en overgriper selv. Men selv i den minste statsmakt ligger kimen til maktmisbruk. Til ekspansjon av makten – for maktens skyld. Selv om det ofte skjer i de gode hensikters navn. Derfor må staten gjerdes inn. Det må settes klare grenser for dens makt.
Datalagringsdirektivet handler om å bruke private aktører i statens tjeneste. Formålet er godt, men varierende; alt fra å bekjempe terror til å avsløre seksuelle overgrep mot barn. Spørsmålet er hvilke metoder staten skal bruke for å forsvare våre rettigheter. Hvis retten til privatliv blir ofret på kriminalitetsbekjempelsens alter, da er grensen mellom stat og individ helt utvisket.
La meg kort peke på viktige byggestener i demokratiet som trues av direktivet:
Rettsstatsprinsippene: Du er uskyldig inntil bevist skyldig i åpen rett. Du har rett til å vite hvem som anklager deg for hva, og hva bevisene er. Og du har rett til å forsvare deg. Med datalagringsdirektivet blir det samlet inn mengder av informasjon om deg. Hele tiden. Uten at det er bevist at du har gjort noe galt, eller har tenkt å gjøre noe galt. Det gjøres fordi det kan tenkes at du har tenkt å gjøre noe galt en gang i fremtiden. Rettsstatsprinsippene blir snudd på hodet.
Pressefriheten: Når kildevernet trues av den kontinuerlige innsamlingen og lagringen av data er det til syvende og sist pressefriheten som trues. Når pressen ikke kan beskytte sine kilder, forsvinner de viktige nyhetene. Avsløringene. Om maktmisbruk og korrupsjon. Blant annet.
Rettssikkerheten: På samme måte som kildevernet blir forholdet mellom advokat og klient truet av den kontinuerlige innsamlingen og lagringen av data. Advokaten har taushetsplikt, men vi vet ikke hvilke elektroniske spor som blir lagt frem som «bevis» i retten. Direktivet truer altså også rettssikkerheten.
Rettsstatsprinsippene og den frie presse er blant de viktigste forutsetningene for et fritt samfunn. Å kunne peke på disse er å påvise skillet mellom et fritt samfunn og et samfunn som enten er autoritært eller det rene diktatur.
Privatlivets fred/personvern: I et fritt samfunn skal ikke staten vite alt om deg, ikke til enhver tid og ikke i hovedsak. Det handler ikke, som Gro Harlem Brundtland påstod, om at hvis du ikke har noe å skjule så har du ikke noe å frykte av overvåkning. Staten er til for borgernes skyld – ikke omvendt. Vi skal være trygge på at staten er vårt vern – ikke at vi skal måtte verne oss mot staten.
Tilhengernes argumenter
kunne jeg valgt å overse. Ovennevnte prinsipielle holdninger er nok for meg til å avvise datalagringsdirektivet. Men da ville jeg altså ifølge min kollega Orvar ikke kunne tas seriøst i debatten.
Jeg forsikret ham om at i tillegg til å begrunne motstanden utfra mine egne verdier (se over), så har jeg gått inn i motstandernes argumenter. Så la oss se på dem.
Hensiktsmessighetsargumentet
gjelder naturligvis EU. Det finnes dem som er så redde for å sette EØS-avtalen på spill ved å bruke (den legitime) reservasjonsretten, at de derfor ofrer alt jeg har nevnt over. Et slikt syn må betraktes som rent hensiktsmessighetsbegrunnet. Man spør seg ikke om faren for å miste EØS-avtalen er reell. Man spør seg heller ikke om alternativer. Man er bare opptatt av å bevare status quo på dette området.
Det samme må sies om dem som er så positive til alt som kommer fra EU, enten det gjelder Schengenavtalen, matsminkedirektivet – eller datalagringsdirektivet – at man ikke kunne drømme om å si nei til noe som helst av det.
Disse EØS/EU-tilhengerne mener at dette er viktigere enn de prinsippene jeg har nevnt ovenfor. Det er helt legitimt. Dét er likevel en vektlegging som jeg er uenig i.
Lov og orden – viktigere enn personvern
Så er det dem som er villige til å gi politiet alt av virkemidler som det bare er mulig å få gehør for. Slik tror man at man reduserer kriminalitet og får fengslet skurkene. Og her kunne mange liberalister si at jo, lov og orden er viktig. Det er faktisk en av statens kjerneoppgaver. Men det er ikke uvesentlig hvilke midler man bruker for å bekjempe kriminaliteten. Hvis vi alle blir betraktet som kriminelle, da er jo noe av hensikten borte?
Disse lov og orden-tilhengerne mener at kriminalitetsbekjempelse er viktigere enn lovlydige borgeres rett til privatliv. Dét er altså en vektlegging som jeg er uenig i.
Der DLD-tilhengerne tar feil
«Mener du at de som støtter direktivet ikke har satt seg inn i saken?» Orvar stilte spørsmålet omtrent slik. Jeg kan ihvertfall svare at når det gjelder direktivets evne til å bekjempe kriminalitet må tilhengerne anses som naive. For det første fordi de undervurderer de kriminelles evne og vilje til å lete efter måter å unnvike direktivet på. For det andre fordi metodene for å unnvike direktivet er godt kjent og ikke så vanskelig å gjennomføre. Det er altså alle oss andre som blir rammet. Vi som ikke er opptatt av å skjule våre spor. Fordi vi ikke ser at våre elektroniske spor kan bli brukt mot oss (personvernaspektet).
Bagatelliseringen
er likevel det alvorligste i tilhengernes argumentasjon. Det er direktivets følger for rettsstaten, pressefriheten, personvernet og privatlivets fred som bagatelliseres. Vi som er opptatt av disse tingene, og vektlegger dem sterkt får høre at vi roper «ulv, ulv». Mitt svar er at man ikke skal bagatellisere det når noen bruker slegge mot demokratiets viktigste byggestener.
Direktivets tilhengere bagatelliserer de mest alvorlige virkningene direktivet vil ha for vårt samfunn. De overvurderer den positive effekten av direktivet – og undervurderer de kriminelles mulighet, vilje og evne til å unnvike direktivet.
Et hypotetisk, positivt argument
kom min kollega W med (nei, den forrige amerikanske presidenten har ikke flyttet til Norge i hemmelighet). W mente at f.eks pedofile (for å bruke Helga Pedersens stjerneeksempel) kan ønske å bli avslørt. Og hvis direktivet blir innført vil disse fortsette som før, vel vitende om at de kommer til å bli avslørt. Men W tvilte på at det fantes særlig mange i denne kategorien.
Jeg poengterte at fallet i sosial status ved å bli avslørt som pedofil (i tillegg til straffen) ville bety at de pedofile, som allerede nå er vant til å skjule sine spor, ville fortsette med det, under et nytt regime. Blir direktivet innført ville de pedofile bli smartere til å skjule sine spor. Det hypotetisk positive argumentet er så hypotetisk at det knapt kan tas alvorlig.
Derfor er mitt svar nei
Orvar, jeg har altså gått inn i DLD-tilhengernes argumenter, veiet dem og 1) funnet dem for lette, eller 2) vektlagt annerledes. I tillegg har jeg mine verdier i bunn. Verdier jeg tross alt håper du deler.
Når du hevder at du ikke har tatt stilling til direktivet, tror jeg deg. Deler du mine verdier kan det godt hende du kommer frem til samme standpunkt. Men du kan også vektlegge helt annerledes enn meg. I så tilfelle kan du sitte der med EØS-avtalen og politi på hvert gatehjørne. Og enorme registre over alle mulige elektroniske spor. Men jeg tror ikke du vil føle deg noe tryggere av den grunn.
Derfor håper jeg du møter opp på Eidsvolls plass i Oslo sentrum lørdag kl. 1130. Du vil få høre politikere fra hele det politiske spekteret argumentere mot direktivet. Kanskje du vil være enig med noen av dem.
De eneste du ikke kommer til å møte der er politikere fra Ap. Der er det nemlig praksis å føre en indre, lukket debatt, før man utad argumenterer for det flertallet har bestemt.
