Liberalister omtaler ofte Venstres liberalisme som liberalisme infisert av sosialisme (eller omvendt). I to utspill i løpet av kort tid vil partiet sikre vestlige verdier og integrering via statsbudsjettet.
Et gammelt ordtak om sosialdemokratiet sier at lykken er gjort hvis en politiker på jakt efter en velgergruppe og en særinteressegruppering med ønske om å få en egen post på statsbudsjettet finner hverandre.
Til tross for en intens valgkamp, der far og svigerfar samarbeidet om en målrettet innsats mot veldig konkrete (etniske) velgergrupper, mislyktes Abid Q. Raja i å komme inn på Stortinget. Ingen skal si han ikke forsøkte.
Nå forsøker han tydeligvis å gjøre ordtaket nevnt innledningsvis til realitet for egen del. I et innlegg i Aftenposten idag utviste han rørende omsorg for Shoaib Sultan, generalsekretæren i Islamsk Råd (IRN).
For han er praktisk talt alene om å være lønnet av det offentlige for å ta seg av integreringen her til lands. Og det mangler ikke på utfordringer, ifølge Raja. For det er mangt og mye det skal bygges bro mellom. Ikke minst minoritetene, også de som bekjenner seg til islam, er mangfoldige. Heldigvis, ville nå jeg si.
Tonen i innlegget er at hvis vi ikke får flere statslønnede tilretteleggere og brobyggere innen feltet integrering vil alt på dette området gå ad undas.
Sultan er bare én mann, og skal han velge et arrangement å delta på må han velge bort noen andre. Stakkars mann. Og stakkars alle dem som forsøker å arrangere debatter om dialog og integrering. For det kunne jo aldri falle dem inn å spørre Raja selv. Eller Afshan Rafiq, eller noen av de andre nye, flerkulturelle stemmene i samfunnsdebatten.
Så løsningen er nok øket statsstøtte til Islamsk råd Norge.
Slett ikke. Det er bare å oppfordre alle som ønsker å styrke IRN om å bidra med penger. Skal man bekjempe det sosialdemokratiske klientsamfunnet er ikke løsningen å få alle inn på offentlige budsjetter. Løsningen er å gjøre dem uavhengige av offentlige budsjetter!
Og er IRN de eneste som bedriver integreringspolitikk her til lands? Neppe. Norske politikere har altfor lenge lyttet altfor mye til imamene. Og forsøkt å komme i dialog via dem.
Er IRN som utgangspunkt for dialog noe bedre? Vi så hvor mye IRN som stemme var verdt under demonstrasjonene mot Dagbladets bruk av en karikatur tidligere i iår. Unge muslimer mente IRN ikke hadde fattet stemningen blant dem.
Nylig viste en undersøkelse at mennesker med flerkulturell bakgrunn deler verdier f.eks FrP ynder å kalle «vestlige». Så er kanskje ikke hverken imamene eller IRN de eneste kanalene for å få den muslimske del av den flerkulturelle befolkningen i tale.
De som ønsker å styrke IRN bør bidra med midler. Kanskje noen til og med vil jobbe frivillig, helt eller delvis? Venstre fremhever jo gjerne den tredje sektor (mellom stat og marked) som noe positivt. Så hvorfor forsøker man ikke å finne slike løsninger, fremfor å rope på sosialdemokratiske løsninger – som statsstøtte?
Raja kritiserer Lysbakken. Er statsråden en tradisjonell sosialist eller sosialdemokrat bevilger han mer penger. Slik Raja vil. Har Lysbakken et videre perspektiv leter han efter andre kanaler og andre stemmer enn IRN.
Det er jo lov å håpe. Både på Raja og Lysbakken. Undre har skjedd før. Kanskje integreringen går seg til – uten at staten er premissleverandør – og pengesekk.
