har vært hard denne påsken. Anklagene om pedofili i Den katolske kirke når nye høyder – og stadig større geografisk spredning. Jeg var på påskegudstjeneste 1.påskedag – men hørte ikke et ord om pedofilisaken. Om paven tier er andre krystallklare. Som biskop Bernt Eidsvig i Oslo katolske bispedømme.
Da den nåværende pave tiltrådte for fem år siden, skrev jeg om hvilke utfordringer som møtte ham. Blant de fire utfordringene jeg nevnte, var nettopp pedofilianklagene mot prester i Den katolske kirke.
Anklagene om presters misbruk av unge gutter, kom først opp i USA, og har siden spredt seg til bl.a Irland, Tyskland, Østerrike – og Italia. Bare i USA skal Kirken ha betalt milliarder av kroner i erstatning. Men penger alene kan ikke reparere et ødelagt liv.
Problemet er at Kirken ikke synes å ta anklagene og vitnesbyrdene alvorlig. Først sammenligner man anklagene med jødeforfølgelsene. Som kjente endte antisemittismen i begynnelsen av forrige århundre med Holocaust. Så valgte man å kalle det sladder. Betaler man seg ut av ubehagelig sladder? Vel, Michael Jackson gjorde det.
På hvilken måte ble pedofilianklagene sammenlignet med jødeforfølgelsene? Det var fader Raniero Cantalamessa som sa følgende, på langfredag: «- De vet av erfaring hva det betyr å være offer for kollektiv vold. Av den grunn kjenner de raskt igjen de tilbakevendende symptomene, sa Cantalamessa.» Ifølge Aftenposten.
Og videre: «Presten fortsatte med å sitere fra et brev han har fått fra en jødisk venn:
– Jeg følger med på de voldsomme og konsentriske angrepene på Kirken, paven og de troende. Bruken av stereotypier, forflytningen av personlig ansvar og skyld til en kollektiv skyld minner meg om de mest skammelige aspektene ved antisemittismen, siterte Cantalamessa fra brevet.»
Skal man tolke Cantalamessa på noen måte, må det være at de overgrep den enkelte prest måtte ha gjort seg skyldig i, ikke kan skyves over på Den katolske kirke som helhet, og som organisasjon.
Er det så enkelt?
Nei, naturligvis ikke.
Kirkens håndtering av anklagene
er det som nå kritiseres. Og i sentrum står nettopp paven. Både fordi han skal ha bagatellisert anklager han fikk kjennskap til så langt tilbake som i 1980. Men også fordi han har hatt en meget sentral posisjon i Kirken, fra 1981 og til han ble pave for fem år siden; leder for Kongregasjonen for tros- og lærespørsmål (siden 1981), det som før het Inkvisisjonen.
Som kardinal hadde den nåværende paven en sentral rolle i håndteringen av anklagene om overgrep innen Kirken. Han har altså kjent til anklagene i flere tiår. Og må ha diskutert med sine nærmeste om hva man skulle gjøre.
Personer som har kommet med anklagene har fått erstatning. Men prestene som ble anklaget er ikke blitt tatt ut av tjeneste, men istedet flyttet over til nye menigheter. Der har de kunnet starte på nye runder med overgrep. Slik har Kirken valgt å grave seg dypere ned i gjørmen, fremfor å ta ondet ved roten. For hva burde vært gjort?
Seksuelt misbruk av barn er en politisak. Anklager bør meldes til politiet, og efterforskes. Når overgriperen fengsles ser både overgriper, ofre, pårørende og publikum at man kommer noen vei i bekjempelsen av dette ondet.
Klar tale fra biskop Bernt Eidsvig
Til tross for hva NRK Dagsrevyen meldte nylig, er biskopen i Oslo katolske bispedømme svært klar i sin tale. 30.mars feiret biskopen oljevigselsmesse i St. Olav domkirke i Oslo. Der fordømte han det seksuelle misbruket. Han påpekte at overgrepet ikke kun er et svik mot barnene men også mot Kirken. For Kristi’ ord om overgripere er ikke til å misforstå.
Biskopen kritiserer likevel media, som krever umiddelbare svar. Og han forsvarer paven: «Media er utålmodig, og hvis detaljer ikke fremlegges på forlangende, trekkes ofte den konklusjon at Kirken systematisk fornekter fenomenet og skjuler spor. Meget urettferdig har pave Benedikt vært beskyldt for dette. Jeg skal spare dere for detaljene, men han har mer enn noen av sine forgjengere på pavestolen og i troskongregasjonen gjort sitt for å rydde opp og for å forbedre rutinene i denne type saker. Jeg oppfordrer dere til å be Gud styrke ham i dette.»
Det hadde vært interessant om biskopen kunne utdype hvilken forskjell den nåværende pave har gjort i Kirkens arbeide med å finne ut av overgrep og forhindre nye overgrep.
Biskopen har også gått i rette med NRKs fremstilling av hva han og den katolske kirke i Norge vil gjøre med anklager om overgrep.
Ingen fordømmelse i påskepreken
1.påskedag var jeg tilstede ved en messe på spansk i St. Josephkirken i Oslo. Der var det ingen omtale av overgrepene eller medieoppmerksomheten, og ingen gjengivelse av biskopens fordømmelse av overgrepene. Derimot hadde barn en sentral plass i gudstjenesten. Alle barn som var tilstede ble mot slutten av messen kalt frem til alteret. Der ble de gjort ekstra stas på.
Galt fokus
Når Den katolske kirkes ledelse fremstiller det som om Kirken blir forfulgt, når alt både Kirkens egne medlemmer og verden forøvrig forventer er at Paven tar grep og rydder opp – hardt og kontant – blir fokuset galt.
Det er ikke vanskelig å forstå at de mange tusen prestene som daglig kun følger sitt kall, føler det urettferdig når hele Kirken nærmest blir stemplet som pedofilibefengt.
Det som er vanskelig å forstå er hvorfor ikke Benedikt XVI er tydeligere i sitt oppgjør med overgriperne.
Som liberalister kan vi ikke godta kollektiv skyld, eller generalisering. Heller ikke når det gjelder Den katolske kirke.
Men det er lov å undres. For eksempel om hvorfor Paven og resten av de øverste lederne innen Kirken ikke ser innover. Mot sin egen organisasjon og praksis. For å finne ut om man har gjort det enklere enn nødvendig å være overgriper. Prester er tross alt øvrighetspersoner i menighetslivet. De tolker Jesu’ ord. De videreformidler Pavens budskap. Prester er vant til å bli vist tillit. Tenk bare på skriftemålet. Det enkelte medlem av menigheten skal brette ut sine innerste tanker for presten. Hvordan skal en mor eller en far fortelle en prest at de mistenker at han eller en av hans kolleger har begått overgrep?
Paven og hans nærmeste burde sett på praksisen med å forflytte prester til nye menigheter, fremfor å avsette dem og levere dem til politiet. Når mange amerikanere har mistet tiltroen til paven er det nettopp på grunn av slik praksis.
Den katolske kirke foreskriver sølibat for sine prester. Men seksualitet er en naturlig del av et helt menneske. Å undertrykke kjødets lyst er et offer så stort at de færreste kan forventes å makte det. Og det er velkjent at sølibatet ikke har vært tatt på like stort alvor i hele Kirkens historie. I forbindelse med pedofilianklagene er nettopp sølibatet utpekt som én faktor som kan forklare overgrepene.
Større prøvelser tidligere
Den katolske kirke er gammel. Svært gammel. Den har overlevet forfølgelse (og gjør det ennå, i kommunistiske land), splittelser, såkalte motpaver, og mye annet. Paven har over 1 milliard medlemmer å ta av. Men dårlig pr er dårlig pr – uansett hvem det rammer. En organisasjon hvis oppslutning og finansiering baserer seg på tillit er det fundamentalt at beholder troverdigheten til at den kan forvalte Kristi’ ord.
Hva sa Jesus om barnets rolle i menigheten: ‘La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til» (Luk. 18,15-16).
Den som rammer et barn rammer Jesus selv: «Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg” (Matt. 25, 35-40).
Benedikt XVI kan håpe at stormen rundt Den katolske kirke stilner. Men han er avhengig av at tilliten ikke forsvinner. Da kan han ikke fortsette å tale i generelle vendinger. Fortsetter han som nå, kan det være lenge til pavens prøvelser er over.
