Minerva kunne naturligvis ikke refse FrP for å vakle i sitt syn på datalagringsdirektivet, siden den samme debatten foregår i Høyre. Da er det liksom bedre å refse Venstre for sammenligningen av direktivet og DDR. Selv om refsen også rammer Georg Apenes.
I forrige uke skrev Aftenposten at flere FrP’ere nå er blitt mer lydhøre for politiets argumenter om datalagringsdirektivet. I en kommentar trakk Liberaleren opp den klassiske skillelinjen mellom konservative og liberale på høyresiden. Mellom hensiktsmessighetsvurderinger og prinsipper.
I Aftenpostens artikkel uttalte Venstres påtroppende leder Trine Skei Grande seg også. Hun sa: «–Vi kan ikke ha det slik at alle borgere overvåkes til enhver tid. Dette er uttrykk for holdninger som preget Stasi-regimet i Øst-Tyskland, der man samlet inn mest mulig informasjon om borgerne.»
Det liberalkonservative tidsskriftet Minerva reagerer på uttalelsen, og allerede 20.mars skrev Kristian Meisingset en kommentar med tittelen «Datalagring er ikke DDR«.
Nå skal jeg være forsiktig med å uttale meg om hva Trine Skei Grande faktisk har ment med sin uttalelse. Men det går an å sammenligne den med hva STASI faktisk gjorde, hvilke holdninger lederne for denne beryktede organisasjonen brukte som argument for det de gjorde. Den som faktisk har brukt «STASI-kortet» mest i den norske debatten om datalagringsdirektivet er en mann Minerva burde kjenne godt; direktør for Datatilsynet, Georg Apenes.
Minerva: «DDR-sammenligningen historieløs»
Minerva kaller DDR-sammenligningen historieløs: «Denne historiske parallellen kan i beste fall karakteriseres som total historieløshet. DDR var en totalitær stat som brukte ekstreme virkemidler for å overvåke og kontrollere sin befolkning. Datalagringsdirektivet er ikke i nærheten.»
Jeg er sikker på at Trine Skei Grande og Georg Apenes klarer å fortelle Meisingset noe om historieløshet. Forskjellen mellom et et regime med alle diktaturets kjennetegn, og et liberalt demokrati som det norske, er tydelig. Men begge regimer hevder å ha de beste hensikter. Som kjent er veien til helvete brolagt med gode forsetter. DDR-regimet kunne fortelle sine borgere at de ville alle vel. Men folket visste jo at de ikke kunne uttale seg fritt, at de ikke kunne bevege seg fritt, at karrieremuligheter ble stanset. At de i verste fall kunne bli henrettet.
Ingen mistenker Jens Stoltenberg for å være noen Erich Honecker i forkledning. Men vår egen nære historie har vist oss at overvåkning på politisk grunnlag ikke har vært fremmed for de hemmelige tjenestene i Norge. Et overvåkningsapparat knapt underlagt noen form for folkevalgt kontroll.
I DDR-tiden måtte folk være forsiktige med hvem de snakket med, og hva de gjorde. Angiverne var overalt. I det demokratiske Norge ligger angiverne i de elektroniske sporene vi efterlater oss. Sporene behøver ikke være farlige i seg selv, men analyseringen avgjør hvordan sporene efter vår aktivitet skal «tolkes». Hvorfor sendte han epost til den personen da? Hvorfor går det så mange tekstmeldinger mellom A og B og C, når de tilsynelatende ikke har noe annet felles? Med de mengdene av elektroniske spor vi legger, er det mange data som skal tolkes. Vil tolkningene bli farvet av tolkernes egne verdisyn og politiske oppfatninger? Les Lundkommisjonens rapport m hvilke politiske organisasjoner som ble overvåket? Solidaritetsarbeid for palestinerne var mistenkelig i seg selv.
Samle all informasjon
Legg merke til hva Grande sa: «..Stasi-regimet i Øst-Tyskland, der man samlet inn mest mulig informasjon om borgerne». Hvilket sitat av STASI-sjef Erich Mielke er det Georg Apenes til stadighet har trukket frem? Jo, følgende avsnitt i et innlegg han hadde i Aftenposten kan brukes som eksempel: «Når STASI-sjef Erich Mielke gjennom 32 år slo fast at ’For å forstå alt, må man vite alt’ er det en oppriktig og dekkende beskrivelse av et samfunnsideal; en drøm om å få orden, oversikt, forutsigbarhet og styring med mennesker og menneskers samkvem.»
«For å forstå alt, må man vite alt»
DDR-lederne måtte finne ut av hva folket ikke likte ved bonde- og arbeiderstaten. For å forstå folkets motvilje mot DDR-lederne måtte man vite alt.
Man måtte altså samle inn informasjon. DDR-diktaturet hadde en av verdens mest effektive overvåknings- og undertrykkelsesenheter i organisasjonen STASI. For å forstå hvor store STASI var kan man merke seg følgende fra Wikipedia: «Man regner med at det i DDR var én ansatt i sikkerhetsapparatet per 180 innbyggere.[1] Stasi hadde nesten 100.000 ansatte til å overvåke ca. 17 millioner østtyskere. Til sammenligning nøyde Gestapo seg med mellom 40 000 og 60 000 ansatte til å overvåke ca. 80 millioner borgere.»
Du kan lese mer om STASI her.
Trine Skei Grande og Georg Apenes har pekt på trangen til å vite alt om borgerne. For å få til det må man samle inn informasjon. Og hva er det tilhengerne av datalagringsdirektivet har som sitt kronargument? Jo, at direktivet ikke handler om overvåkning men om innsamling av informasjon. Hva er de man sier? I rest my case.
Man samler inn informasjon, med datalagringsdirektivet. Elektroniske spor. Langt mer effektivt enn hvilken informasjon angivere og «uoffisielle informanter» gav i DDR-tiden. Elektroniske spor er «nøytrale». De er ikke farget av motiver om personlig vinning, misunnelse, hat etc.
Uansett hvordan og hvilken informasjon som er innsamlet, skal den analyseres. Det blir ikke rapporter skrevet av mennesker med alle slags motiver, som i DDR-tiden. Det blir trafikkdata fra internett. Men analysen er like viktig. Og i analyse ligger det makt. Makt til å tolke.
For å dra det enda litt videre i den retningen Minerva ikke liker: De som lurer på hva som kunne stå i slike rapporter og tolkninger bør lese Lundkommisjonens rapport. Og høre hva folk som har fått sett sin mappe hos Overvåkningspolitiet kan lese om den utrolige samlingen av helt triviell informasjon om hverdagslige sysler.
Intet overvåkningssamfunn?
Minerva mener at sammenligningen av datalagringsdirektivet med DDR og STASI har følgende effekt: «Grusomhetene i DDR nedvurderes. Det skal nok atskillig mer til enn datalagring i seks måneder før vi har samme type overvåkningssamfunn.»
Liberaleren er blant dem som mener norsk presse har vært altfor tilbakeholdne med å fortelle sannheten om DDR-regimet i de 20 årene som har gått siden regimet falt. Om henvisninger til Mielke, STASI og DDR i den offentlige debatten får flere til å interessere seg for hvordan diktaturet opptrådte og var, er det positivt. Norsk presse bør lage mer stoff om DDR-diktaturet og dets behandling av sine undersåtter. Det kan virke som vaksine mot totalitære svermerier.
Og så: Er bare seks måneder med datalagring nok til å kalle Norge et overvåkningssamfunn? Nei, Meisingset, det er ikke tiden som er avgjørende. Det er holdningene. For å forstå alt må man vite alt. Mielkes devise. Passer utmerket til tankegangen bak datalagringsdirektivet. Og det er endringene som skjer hvis direktivet blir innført: Uskyldspresumpsjonen blir snudd på hodet. Trafikkdata om alle skal samles inn. Ikke fordi du er mistenkt for å ha gjort noe galt. Men fordi du kan komme til å gjøre noe galt. Dette er en tankegang som ikke er en rettsstat verdig. Men en tankegang som passer som hånd i hanske til et diktatur.
Datalagringsdirektivet setter rettsstatsprinsippene tilside. Prinsipper nedfelt i Norge for første gang i Grunnloven av 1814. Vannskillet mellom enevelde og demokrati. Mellom makthavernes vilkårlighet og rettsstatsprinsippene.
Meisingset avslutter med «Opphauset retorikk full av patos og historieløshet virker kun mot sin hensikt.»
Det kan diskuteres hvem som er historieløse. Det kan diskutere hvor opphauset retorikken mot datalagringsdirektivet er.
Det kommer noen øyeblikk i den store offentlige politiske samtalen da man må snakke med stort alvor og store bokstaver om de alvorlige prinsipper man risikerer å forspille ved de tiltak man – kun i det godes hensikt – vil innføre.
Efter min mening er debatten om datalagringsdirektivet et slikt øyeblikk.
