Det var ikke lenge Carl I. Hagen var borte fra den politiske scene. Partifeller i Oslo vil ha ham som ordførerkandidat. For å unngå at Fabian Stang blir en ny Albert. Og stille Høyre i skyggen av oppgjøret mellom FrP og Ap i Groruddalen.
Dagens Næringsliv forteller at Carl I. Hagen savner seg selv i norsk politikk. Og ikke er fremmed for å si ja hvis han faktisk får forespørselen fra nominasjonskomiteen i Oslo FrP om å bli partiets ordførerkandidat ved valget om 18 måneder.
Det er ingen grunn til å tvile på at Hagen sier ja når han får forespørselen. I NRK Lørdagsrevyen leverte han en meget sterk tale og politisk sett innholdsrik appell på den korte tiden han fikk til rådighet. Når han først begynner er det ikke lett å avskjære ham. Knut Olsen gjorde ikke engang et forsøk. Jeg tviler ikke på at Hagen ser seg selv i ordførerrollen allerede. Han har jo allerede vært visepresident på Stortinget, og kan derfor gå til valg på Cæcars gamle devise; bedre nr. 1 i provinsen enn nr. 2. i Rom.
Hagens efterfølger som partileder, Siv Jensen, bedyrer overfor Dagens Næringsliv at hun i sin rolle nødig blander seg inn i nominasjonene lokalt. Akkurat den forsikringen er det liten grunn til å bry seg om. I få partier har det som FrP (spesielt de siste årene) vært kultur for at partiledelsen hvisker noen ord i øret for å få på plass de foretrukne kandidater. Men Siv synes at forslaget om Carl I. Hagen som ordførerkandidat er en god idé.
Ikke så rart. Hagen er fortsatt en stemmemagnet som få andre. Selv om FrP har maktet lederskiftet, så var den rødgrønne valgseieren (ved hjelp av valgsystemet) ifjor høst en ikke særlig velkommen motbakke. Høyres gjenvundne styrke er like velkommen i FrP som Jaa9 og OnklP ville være på Aschehougs havefest. FrP trenger et grep som synliggjør partiet. Opposisjonstilværelsen er en ørkenvandring. FrPs historie er i så måte å sammenligne med grunnfjellet i Sahara. Men selv det hardeste grunnfjell kan slite med tilværelsen.
Meningsmålingene har ikke vært noe å klage over efter valget. Men FrP vil helst ikke være juniorpartner i en regjering med de arrogante Høyre-folkene. Som nærmest gir inntrykk av å ha adelspant på å veksle med Ap om regjeringsmakten her til lands. FrP må beholde ledertrøyen. Hvordan klarer man det, uten å tråkke Høyre på tærne? Siv har jo vært svært så diplomatisk, og bedt partifellene glede seg over Høyres fremgang. Det er sammen de må ha flertall. Ikke ved å vegetere på hverandre.
Carl I. Hagen kan være statsmann når han vil. Men han er en mester i å strø salt i andres sår. Han er klassens rampegutt, selv i skreddersydd dress. Han roser Fabian Stang for måten han har fylt ordførerrollen på, samtidig som Hagen gir uttrykk for å ønske seg en mer politisk ordfører. Og minner om at det var i Stangs eget parti Høyre at forventningene var lavest til hvordan Stang kom til å fylle rollen.
Uansett hvor dyktig og omgjengelig Fabian Stang er, så halter Høyres lederskap i hovedstaden, efter at Erling Lae gav seg som byrådsleder, og overlot den egentlige politiske lederrollen i Oslo til ukarismatiske Stian Berger Røsland. Skiftet foregikk to år før valget, men Røsland har ikke maktet å sette dagsorden i Oslo-politikken. Fabian Stangs rolle er ikke å være Oslo-politiker per se, men snarere å være hevet over politikken. Slik Albert Nordengen var. Mr. Oslo var ordfører fra 1975 til 1990, og ble bar Albert – kongen av Oslo. Fabian Stangs lune, blide og upolitisk inkluderende ordførerrolle er som skapt til å lage en ny Albert i Oslo. Med dagens utspill om Hagen som ordfører vil mørke skyer snart fylle Høyre-horisonten. Høyre skal ikke bekle begge toppvervene i Oslo-politikken.
Valget av Hagen som ordførerkandidat handler om noe langt mer enn knivingen med Høyre. Det handler om konkurransen med Arbeiderpartiet om definisjonsmakten i integreringspolitikken. Hagen vil gi Oslo Ap drahjelp om å mobilisere velgerne i Oslos østlige bydeler. Det er nemlig opp til 30% forskjell i valgdeltagelsen mellom bydelene i Oslo. Hjemmesitterne befinner seg i øst, mens velgerne i vest nærmest løper ned valgklokalene. Oslo Ap mener valgseier og maktskifte til fordel for de rødgrønne ligger i å mobilisere velgerne spesielt i Groruddalen. Dette skal Ap få til ved hjelp av integreringspolitikken.
Alle skal med, er (fortsatt) Aps slagord, og passer spesielt godt i integreringspolitikken, der spesielt muslimske kvinner oppfattes å fylle en tradisjonell kvinnerolle innenfor hjemmets fire vegger, mens spesielt de unge guttene dropper ut av skolen og forsøker å kopiere kriminelle forbilder. Kvinnene skal ut i arbeid, små barn inn i barnehave, og unge gutter stå løpet ut innenfor skoleverket. Om Oslo Ap får dette til ved hjelp av den påtenkte ordførerkandidaten Libe Rieber-Mohn er en helt annen sak. Som statssekretær for integreringssaker i forrige valgperiode var det ikke akkurat inkludering og hjertevarme som var hennes image. Det er slett ikke sikkert hun «går hjem» i Groruddalen. Og i debatter med Carl I. Hagen vil hun garantert få høre at de rødgrønne ikke er klare nok i sine krav til innvandre og den flerkulturelle delen av befolkningen. Carl I. Hagen vil snakke om integrering mens tilhørerne vil forstå det som assimilering.
Hvem i Høyre skal skape seg et eget hjørne i en integreringsdebatt mellom Ap og FrP, slik Venstres Abid Q. Raja maktet i forrige valgkamp? Neppe Stang, og trolig ikke Berger Røsland. Erling Lae er den fremste integreringspolitikeren Oslo Høyre har hatt de siste årene. I motsetning til Stang er Lae inkluderingsprosjekt klart politisk. Uansett om det er homofile eller personer med flerkulturell bakgrunn som skal inkluderes i bybildet og bybefolkningens bevissthet. Afshan Rafiq er for beskjeden, og hennes mann er ikke av de mest markante i Oslo-politikken.
Med arbeidsledighet blant innvandrere, hijab, moralpoliti på Grønland, skoler dominert av elever med flerkulturell bakgrunn, ghettotendenser osv. osv vil integrering være et tema med svært mange innfallsvinkler. Det mangler ikke på «medieluker» for en person født til å beherske den politiske scenen – og temaet – slik Carl I. Hagen er.
Fabian Stang og Oslo Høyre kommer til å sitte alene med sine invitasjoner til teselskap, mens Hagen og Libe Rieber-Mohn, Rune Gerhardsen og Knut Roger Andersen kommer til å bedrive politisk gjørmebryting både om integrering og Groruddalen. Det er slett ikke sikkert det er til Ap de mobiliserte velgerne i Oslo øst kommer til å gå. Det kan godt hende vi får se en gedigen mobilisering av- og polarisering blant – velgerne i Oslo øst.
Oslo-politikken handler om langt mer enn integrering. Den handler om utviklingen i Bjørvika, om nedleggingen av Aker. Om et trafikksystem som nærmest daglig truer med å gjøre både kollektivreisende og bilførere til fotgjengere. Den handler om den delte byen. Der folk i vest lever mye lengre enn folk i øst. Det handler om et Oslo som i likhet med andre fylker i det sentrale østlandsområdet får langt mindre av statlige overføringer enn fylker lengst nord. Det handler om rikspolitikere som med frierier til velgerne i distrikts-Norge skaper usikkerhet om statlige arbeidsplasser i hovedstaden.
Carl I. Hagen kan Oslo. Han er et politisk dyr med et usedvanlig grep om både velgere og media. Han har en erfaring og rutine som gjør dagens Oslo-politikere til barnehavebarn i sammenligning. Kombinasjonen av kunnskap om byen, media og velgerne, samt den enorme kompetansen, kan vise å bli vanskelig å slå. Og kveldens valgappell i NRK Lørdagsrevyen viser at Hagen fortsatt har mye å gi. Han har mye han vil gi.
Carl I. Hagen savner manesjen. Oslo-benken på Stortinget, og regjeringen, kan forberede seg på harde basketak med en ordfører som kommer til å stille de fleste andre Oslo-politikerne fullstendig i skyggen.
Det spiller ingen rolle om du har savnet Carl I. Hagen eller ikke. Han har savnet seg selv. Partifellene har kanskje ikke direkte savnet ham, men vet at han ikke er vanskelig å be. Og de vil vise at partiet han skapte fortsatt har bruk for ham. Og på den måten be om unnskyldning for at han ikke ble brukt så mye i 2009-valgkampen som han selv skulle ønsket.
Carl I. Hagen er klar til å gå i krigen. For Oslo. For FrP. Og ikke minst for sin egen selvfølelse.
Det er bare å forberede seg.
Vent. Hører du panikken som begynner å bre seg i Høyres Hus?
Kanskje Fabian og Stian skulle gå på frierferd til Eli?
