Kampen mellom konservative og liberale på høyresiden kan avgjøre om datalagringsdirektivet blir innført i Norge. Idag ble det kjent at flere i FrP vil sloss for at FrP skal snu trill rundt, og støtte direktivet. Hvis det ikke går, vil Ellingsen be om å bli fristilt under avstemningen i Stortinget. Den ideologiske tvekampen går tvers gjennom både Høyre og FrP.
Igår gikk KRIPOS ut i Aftenposten med en kanonade til støtte for direktivet, og sterke advarsler om hvordan det vil gå med kriminalitetsbekjempelsen hvis datalagringsdirektivet ikke blir innført. Idag følger FrPs stortingsrepresentanter Hans Frode Asmyhr og Jan Arild Ellingsen opp med å fortelle at de mener direktivet bør innføres.
Asmyhr og Ellingsens uttalelser bør vekke oppsikt. FrP har svært lenge vært veldig tydelige i sin motstand mot direktivet. Partiet har hentet frem den mest prinsipielle tenkningen i liberalistisk ideologi i argumentasjonen mot direktivet. Partiets finanspolitiske talsperson Ulf Leirstein sitter i styret til den tverrpolitiske kamporganisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet. Stortingsrepresentant Bård Hoksrud og 1.nestleder Per Sandberg er blant de mest uttalte motstanderne av direktivet i den offentlige debatten. Efter dagens utspill i Aftenposten ville det vært interessant å være flue på veggen når Asmyhr og Ellingsen møter Leirstein, Hoksrud og Sandberg til intern omkamp om FrPs lenge avklarte standpunkt i denne saken. Merk at Sandberg i samme artikkel i Aftenposten sier at sterke politifaglige argumenter kan føre til at FrP må drøfte saken på nytt.
Jan Arild Ellingsen var den første og eneste prominente FrP-politikeren som støttet innføring av datalagringsdirektivet. Men partiet ble snart massiv og markant tydelig i sin motstand mot direktivet. Slik er det ikke lenger. Argumentasjonen fra Politiforbundets Arne Johannessen, Document.nos Hans Rustad og direktivtilhengere i Høyre ser ut til å ha hatt mer effekt internt i FrP enn at den tyske forfatningsdomstolen mente for dårlig personvernhensyn gjorde at gjennomføringen av direktivet i Tyskland var i strid med landets grunnlov. I et land som inntil Murens fall var et diktatur, Romania, har høyesterett funnet at direktivet er dårlig for personvernet. En rekke andre instanser i EU-systemet er kritiske til direktivet.
I den hjemlige debatten har FrP (og direktivmotstandere i Høyre) fått høre at de to høyrepartienes troverdighet når det gjelder kampen mot kriminalitet vil bli svekket om de ikke støtter innføringen av direktivet. Man overser glatt at direktivet ikke har unison støtte blant politimyndigheter i Europa. Disse har kanskje tatt inn over seg at den teknologiske utviklingen løper så raskt og langt foran lovgiverne at direktivet ikke vil ha særlig betydning for kriminelle. Folk fra politiet og folk som støtter direktivet er stadig på farten med eksempler som det ikke er så vanskelig å imøtegå.
FrP-ledelsen kopierer pokerspillet om EØS-avtalen
Pussig nok kan jeg ikke finne noen i FrP-ledelsen som idag har vært ute og tatt avstand fra Asmyhr og Ellingsens utspill. Partiene som er mot direktivet har fra tid til annen kritisert hverandre for ikke å være nok mot. FrP har også deltatt i dette typiske politiske spillet. Så når Asmyhr og Ellingsen idag vil ha FrP til å snu samtidig som andre FrP’ere kritiserer andre partier for ikke å gjøre nok i kampen for personvern viser dette typisk dobbeltkommunikasjon. Men FrP kan risikere å miste både de konservative og de liberale på høyresiden.
At FrPs 1.nestleder i Aftenposten varsler at FrP-landsmøtet i april kan komme til å gå inn for folkeavstemning om saken, burde ikke overraske. Hoksrud har i leserinnlegg efter leserinnlegg argumentert for dette synet. Det kan kalles å «ta en Gundersen», oppkalt efter Fridjof Frank Gundersens gambling med FrPs troverdighet i EØS-saken, da han foreslo at partiet skulle stemme nei til EØS-avtalen hvis Brundtlandregjeringen ikke gikk med på folkeavstemning om avtalen. FrPs egen partiorganisasjon satte skapet på plass i en tid da partiets stortingsrepresentanter deltok i Gundersens pokerspill. At ingen i FrP-ledelsen idag har vært ute og presisert at partiets standpunkt om nei til datalagringsdirektivet ligger fast, kan minne om Carl I. Hagens taushet da Gundersen drev sitt pokerspill. Kanskje vil Jensen, Sandberg og Olsen se hvor vinden blåser både internt i partiet og i opinionen, før de annonserer at partiet skifter standpunkt.
I 1992 endte FrPs interne EØS-strid med at partiledelsen tapte både saken og autoriteten.
Den konservative og den liberale høyresiden
I forbindelse med de to siste helgenes strid på fylkesårsmøtene i Høyre skrev Aftenposten 16.mars følgende om den interne debatten: “Denne saken berører viktige prinsipper og kjerneverdier for partiet. Her er det elementer av Europa-politikk, kamp mot kriminalitet – og ikke minst den enkelte borgers rettigheter overfor en stadig mer kontrollerende stat.”
Nationen skrev følgende på lederplass efter den første årsmøtehelgen i Høyre: «Både målet og middelet berører Høyres kjerneverdier. Lov- og-orden-Høyre vil gi politiet de verktøyene politiet ber om, i kampen mot organisert kriminalitet. Men personvernpartiet, som står opp for individets frihet og privatlivets fred, kan vanskelig akseptere overvåking av den enkelte borger, hennes bevegelser og kontakter. Og påfølgende lagring av denne overvåkingsinformasjonen.”
Selv kommenterte jeg det på følgende måte: «Kriminalitetsbekjempelse mot personvern og grensene mellom stat og individ. Til tross for at begge sider i debatten sverger til et liberalkonservativt grunnsyn går det et markant skille mellom dem; synet på grensen mellom stat og individ. De som vektlegger grensen tydeligere vil ikke gi politiet en ubegrenset tilgang til virkemidler for å bekjempe kriminalitet. For politiet representerer statsmakten. Og for statsmakten må det finnes grenser. Og da spesielt hvis virkemiddelet vil snu opp ned på rettsstatstankegangen. Og dèt vil datalagringsdirektivet; det skal lagres informasjon om alle for ingen kan utelukkes når det gjelder mistanke om terror. Eller som Ap-talspersoner sier; “alvorlig kriminalitet” (som er et begrep du kan putte alt mulig inn i).»
Bortsett fra Aftenpostens henvisning til Europa-politikken er det nøyaktig de samme skillelinjene og frontlinjene som vil prege (den nye) debatten i FrP. Mange vil hevde det var overraskende at FrP så lenge har vært så klart imot direktivet. FrPs venner i politiet har nok klødd seg i hodet og forstått lite. Hvor ble det av lov og orden-partiet FrP? Folk som jobber med kriminalitet, overvåkning og efterretning virker i overraskende liten grad å ha prinsipielle tanker om grenser for statens makt overfor lovlydige borgere. Til tross for at disse etatene og offentlig ansatte kanskje mer en noen andre ved siden av de folkevalgte og rettsvesenet forvalter det liberale demokratiets rettsstatsprinsipper. Det kan se ut til at hvis Arne Johannessen og Curt A. Lier hadde fått viljen sin ville vi alle gått rundt med elektroniske fotlenker (eller chip i hjernen), slik at Mamma Stat til enhver tid hadde hatt kontroll med hva vi gjorde, hvor vi var og med hvem vi var og gjorde.
Hans Rustad skjønner ingenting
av de ideologiske og prinsipielle avveiningene som må ha foregått i FrP (og foregår i Høyre) når det gjelder datalagringsdirektivet. Rustad i Document.no deltok forrige fredag i Nei til EUs debattpanel om direktivet. I eftertid skrev han en kommentar om debatten, og kommer der inn på FrPs holdning.
I artikkelen på Document.no synes Rustad å mene at frykten for statens makt kun befinner seg på den politiske venstresiden. Slik kommenterer han f.eks Jon Wessel-Aas: «Wessel-Aas viste seg å være en museumsvokter for 68’ernes myter om den farlige, upålitelige staten og Makten, som i ikraft av sin iboende natur ønsker mer makt, mer kontroll og stadig større fullmakter.»
Nettopp at staten har en iboende tendens til selvekspandering er noe av kjernen i den liberale kritikken mot statsmakten. Montesquieu var maktfordelingsprinsippets far. Selv om han sloss mot eneveldet mente han at det beste var å ha et system for styring av staten der makten var spredt og balansert. En annen liberal filosof Rustad burde kjenne til, er John Locke. Wikipedia skriver følgende om hans syn på forholdet mellom staten og individet: «.. mente Locke at de styrte beholdt sine individuelle rettigheter selv etter at et styre var etablert. Suverentiteten forblir i siste instans hos folket. Sikringen av dets rettigheter – beskyttelse av liv, frihet og alles eiendom – er statens eneste legitime hensikt. Dersom en stat undergraver disse rettighetene, det vil si blir tyrannisk, har den styrte en moralsk rett – etter først å ha forsøkt å få hjelp på vanlig måte – til å felle statsstyret, for deretter å erstatte det med et annet som gjør en skikkelig jobb»
En annen som mente noe om makt og de som besitter makten, var Lord Acton. Hans syn kan oppsummeres slik: «I cannot accept your canon that we are to judge Pope and King unlike other men with a favourable presumption that they did no wrong. If there is any presumption, it is the other way, against the holders of power, increasing as the power increases. Historic responsibility has to make up for the want of legal responsibility. Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely. Great men are almost always bad men, even when they exercise influence and not authority: still more when you superadd the tendency or certainty of corruption by full authority. There is no worse heresy than the fact that the office sanctifies the holder of it.»
Tilbake til Rustads kommentarer til Jon Wessel-Aas: «Jon Wessel-Aas holdt hovedinnledningen. Klisjeene og mytene sto i kø. De er lett gjenkjennelige og de er gamle, for ikke å si utslitt. Men fremdeles er det dem sentrum-venstre bygger sin politikk på. Ja, disse mytene har nådd lenger ut enn noen gang og deles nå at det som kaller seg høyresiden.»
Som liberalist bekjenner jeg meg til dét syn at staten som organisasjon er opprettet av individer for å beskytte individets grunnleggende rettigheter. Dét er statens eneste legitimitet. Makten skal være delt og spredt. Det skal være åpenhet og mulighet for innsyn. Hvis Hans Rustad lever i den villfarelse at dette er venstresidens verdier, er det ikke rart at han ikke forstår noe som helst hverken av det Wessel-Aas gir uttrykk for når det gjelder datalagringsdirektivet eller av den interne debatten som var i FrP og nå foregår i Høyre.
Som liberalist er jeg dypt skeptisk til en statsmakt uten tydelige grenser. En statsmakt befolket av myndighetspersoner som mener at de bedre enn meg kan ta valg for mitt liv. Er det noe historien viser oss så er det jo at den politiske venstresiden bygger hele sin politikk på at det ikke skal være grenser for statens makt, og sosialisme handler jo om at noen skal ta valg som griper direkte inn i andres liv.
Hans Rustad representerer åpenbart den konservative høyresiden. De som (i likhet med sosialdemokratene) mener at alle som ikke befinner seg i et slags konsensus-sentrum er mistenkelige. Enten de er autoritetsavvisende liberalister eller kommunistiske motstandere av «den borgerlige stat».
I 1997 fikk vi Lundkommisjonens rapport. De som skulle beskytte oss mot krefter som ville innføre diktatur valgte å gjennomføre overvåkning som lå utenfor selv datidens myndighetspositive lovverk. Folk ble overvåket for sitt politiske syn. Helt normal politisk aktivitet ble gjort til noe suspekt, og dermed til gjenstand for overvåkning.
Innføres datalagringsdirektivet handler det ikke om politisk aktivitet. Det handler om all aktivitet som kan spores elektronisk. Vi skal alle være mistenkte. Hele tiden. Ikke fordi vi er politisk aktive. Men fordi vi er normalt aktive; på internett, i mobiltelefon, i fasttelefon og med epost. Vi kan jo komme til å gjøre noe galt, eller ha (tilfeldig) kontakt med noen som kan komme til å gjøre noe galt. Tankegangen bak datalagringsdirektivet er at siden «vi kan komme til» må statens representanter ha full oversikt. Eller for å uttrykke det på en annen måte: For forstå alt må vi vite alt.
En holdning legemliggjort av Erich Mielke. Han var ingen hvem som helst. Han var øverste sjef for den totalitære tyske statens overvåkningsapparat.
En tilfeldighet? Neppe.
Hvem sloss for rettsstaten?
Hvis Høyre og FrP gir efter for politiets stadige rop om mer ressurser og nye virkemidler, og samtidig hører på den argumentasjonen som førte til Patriot Act, og til innføringen av en lov mot terrorbekjempelse her til lands som viste seg å være i stid med Grunnloven, vil kampen mot datalagringsdirektivet være tapt.
Som nevnt over, og av flere enn meg, er det logisk at Høyre som et liberalkonservativt parti, sloss for rettsstatsprinsippene. At FrP så lenge var så klare i sin motstand mot direktivet gav grunn til å tro at partiet lener seg mer til liberalistisk ideologi og prinsipper i denne saken enn hva som ellers er vanlig fra den kanten. Den konservative (og populistiske) høyresiden kan være iferd med å vinne kampen sosialdemokratiet egentlig kjemper hele tiden; for at det ikke skal finnes klare grenser for statens makt og myndighet.
Paradoksalt nok kan det være venstresiden som mobiliserer til forsvar for rettsstatens prinsipper. Ikke så rart. De har kjent overvåkningen på kroppen, og betalt prisen for den.
Den kampen som foregår internt i Høyre og FrP foregår også i hvert enkelt menneske: Det er kollisjonen mellom den iboende trangen til personlig frihet, og frykten for å miste den samme friheten.
Spørsmålet folk i Høyre og FrP til syvende og sist må stille seg, er om kampen for individuell frihet skal føres med våpen som resulterer i at nettopp den samme friheten i realiteten går tapt.
