Benjamin Hermansens mor Marit reagerer på at Erik Gjems-Onstad administrerer en fordeling av millionarv til norske innvandringsmotstandere. Selv har hun gitt penger til voldsutøverne i Blitz-miljøet.
Følgende fakta i saken er hentet fra Stavangeravisen: Oslo-kvinnen Clara Weltzin døde i 2007. Den 82 år gamle kvinnen, som hadde jobbet som jurist i kommunaldepartementet, etterlot seg 2,5 millioner kroner og i testament bestemte hun at pengene skulle gå til «personer eller organisasjoner som arbeider mot fremmedinnvandring til Norge.» Testamentet ble satt opp av Høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad
Oslo-kvinnen Clara Weltzin som døde i 2007 bestemte at hennes leilighet skulle selges til en norskfødt, født av norske foreldre, og at nettobeløpet skal gå til personer som arbeider mot fremmedinnvandring til Norge.
Weltzin hadde bedt opprettet en komite som skulle sørge for at hennes site vilje ble gjennomført. Komiteen ble ledet av krigshelt og tidligere stortingsrepresentant Erik Gjems-Onstad som hadde med seg Egil Karlsen og Norvald Aasen som begge hadde vært aktiv i Folkebevegelsen mot innvandring (FMI).
I komiteen oppstod det strid rundt hvem som skulle få penger. Blant kandidatene var Ole Nicolai Kvisler, dømt for drapet på Benjamin Hermansen. Også folk i Vigrid-miljøet og Norgespatriotene. Uenigheten førte til offentlig debatt, og til rettssaker.
Fra TV2-nyhetene: «I november i fjor slo Borgarting lagmansrett fast at «etter en samlet vurdering har lagmannsretten, under noen tvil, kommet til at det er mest naturlig og praktisk at komiteen treffer avgjørelse om fordeling ved flertallsavgjørelse».»
Avgjørelsen ble anket til Høyesterett, som forkastet den. Dermed er det Erik Gjems-Onstad og hans allierte som i praksis bestemmer. Grunnet den offentlige debatten er Vigrid-miljøets mulighet til å få penger sterkt redusert.
Forleden ble nyheten kjent, og at Benjamin Hermansens drapsmann kan få penger har skapt sterke reaksjoner. Moren til Benjamin mener at Ole Nicolai Kvisler belønnes for drapet.
Saken ble omtalt av NTB, og dermed i Dagbladet, VG, Aftenposten, Nettavisen, TV2-Nyhetene.
Marit Hermansen vil anmelde Erik Gjems-Onstad for den rosende omtalen av drapsdømte Ole Nicolai Kvisler. Lederen for OMOD mener riksadvokaten bør gripe inn, og at det bør være ulovlig å testamentere penger til høyreekstreme grupper. Antirasistisk Senter og SOS Rasisme vil ha hjelp av Justisdepartementet, eventuelt prøve saken for den Europeiske menneskerettighetsdomstolen for stanse utøvelsen av Clara Weltzins siste vilje.
TV2-nyhetene opplevet «leserstorm» på nettet efter omtalen av arven.
SOS Rasisme, som selv er under efterforskning for misbruk av offentlig støtte, mener Gjems-Onstad må fratas sine medaljer for innsatsen under 2.verdenskrig.
Må arveloven endres?
Efter bataljen om Clara Weltzins testamente kan det hende Arveloven må endres. Mange reagerer fullt forståelig med avsky på Weltzins testamente, og på hvem som vil få arven. Reaksjonene tyder på at privatpersoners testamenter må få stempelet «politisk korrekt», dersom personer eller organisasjoner med politiske eller religiøse formål ifølge testamenter tilgodeses.
I Norge har det som av de politisk korrekte omtaler som «høyreekstremisme» vært spesielt uglesett. La oss kalle fenomenet ved korrekt navn; nazisme, fascisme, rasisme, fremmedfiendtlighet. Politiske bevegelser på venstresiden, som har vært tilhengere av væpnet revolusjon både i Norge og utenlands, og av folkemordere som Pol Pot, Mao og Stalin har sluppet lettere unna i den offentlige debatten.
Misforstå meg rett; hverken jeg eller Liberaleren har noen som helst sympati for tilhengere av totalitære ideologier eller regimer, og heller ikke for dem som graderer menneskeverdet ut fra rase, hudfarve, religion, kjønn eller seksuell legning. Det gjelder enten de plasseres til høyre eller venstre. Men det er pussig at det i norsk offentlig debatt er et så markant og betydelig skille i behandlingen av folk med totalitære sympatier eller forsvarere av vold i politisk øyemed.
Det er fullt forståelig at Marit Hermansen reagerer på testamentet, og hvem som til syvende og sist tilgodeses. Ole Nicolai Kvisler er dømt til å betale Benjamin Hermansens efterlatte erstatning. Så pengene i testamentet vil ikke bli utbetalt til ham. Da vil pengene isåfall umiddelbart bli inndratt av staten. Å påstå at Weltzin ønsket å belønne mordere er ingen gitt å vite. Den fokuset må rettes mot i denne forbindelse er Erik Gjems-Onstad. Av ham kan man åpenbart vente hva som helst i kampen mot «fremmedinnvandringen».
Men Marit Hermansen har selv valgt å belønne personer og grupperinger som bruker vold i politiske sammenhenger. At Blitz-volden bagatelliseres, unnskyldes og forsvares er en del av mønsteret i den politisk korrekte offentlige debatten i Norge.
Privatpersoners individuelle frihet i Norge er sterkt beskåret. Også i Arveloven. Hvis man som følge av Clara Weltzins testamente skal oppleve at loven endres, slik at man i praksis får et «politisk godkjent»-stempel på testamenter, er dette en ny og alvorlig innstramning i den individuelle friheten her til lands.
Marit Hermansen belønner voldsromantikere økonomisk. Clara Weltzins testamentfullbyrder belønner drapsdømte. Både Hermansen og Weltzins handlinger kan ses som en del av deres individuelle frihet og ytringsfrihet. Man kan mislike hverandres motiver og ytringer, men man kan ikke tillate bare den enes. Blir det politisk godkjent-stempel på testamenter betyr det i siste instans at ytringsfriheten beskjæres. I Norge har vi de siste 4 årene opplevet en sterk kamp om ytringer, der noen ønsker å forby ytringer de føler seg krenket av. Også kampen mot Clara Weltzins testamente er en kamp om ytringsfriheten. Man kan mislike hennes siste vilje, men skal man ta fra henne hennes frihet fordi hun er død? Hadde hun solgt hjemmet sitt og gitt bort pengene mens hun var i live kunne ingen ha hindret henne.
Kampen mot rasisme og fremmedfiendtlighet er en holdningskamp som må kjempes gjennom fri og offentlig debatt.
