Motstanderne av datalagringsdirektivet planla en offensiv på Høyres fylkesårsmøter sist helg. Offensiven møtte veggen. Partiledelsens vegg. Er Høyre nå tapt for personvernet?
Unge Høyres landsstyre hadde vedtatt en henvendelse om at fylkesårsmøtene måtte sørge for å få EUs datalagringsdirektiv opp som sak på vårens landsmøte i Høyre. Partiledelsen med Erna Solberg i spissen bedyrer at de ønsker en debatt i partiet som munner ut i et råd til stortingsgruppen. For det er tradisjon i Høyre for at det er de folkevalgte på Stortinget som tolker partiprogrammet.
Hvis det er slik at det skal foregå en debatt internt i Høyre om datalagringsdirektivet, hvorfor kan ikke fylkesårsmøtene vedta resolusjoner mot eller for direktivet? Hvorfor ble nesten alle resolusjonsforslag mot direktivet avvist på fylkesårsmøtene? Hvorfor ble saken utsatt istedenfor at direktivets tilhengere fremmet sine resolusjonsforslag?
I Høyre er det ikke vanlig med avstemninger på gruppemøtene i stortingsgruppen. Parlamentarisk leder «summerer opp» debatten, og konkluderer. Når fylkesårsmøtene lar være å bruke muligheten til å gi stortingsgruppen det rådet Erna Solberg offisielt ber om, gir man fra seg muligheten til å øve innflydelse på avgjørelsen i en av de viktigste sakene for personvernet her til lands noensinne.
Flere har vært inne på tanken om at det ikke var tilfeldig at resolusjonene ble stanset denne helgen. I Østfold var det stortingsrepresentant Ingjerd Schou som bidro til at det ikke ble en resolusjon i favør av direktivets motstandere. I sterk kontrast til hva fylkesleder Tage Petterson meddelte media på forhånd at ville skje. Schou er tilhenger av direktivet. I Sør-Trøndelag var det stortingsrepresentant Linda Hofstad Helleland som bidro til å forhindre vedtak. Tidligere rådgiver for forsvarsminister Kristin Krohn Devold, Bengt Eidem hjalp henne. Begge er tilhengere av direktivet. Yngve Brox kjempet åpenart en tapt kamp mot direktivet. I Akershus ble det vedtatt at et senere fylkesrådsmøte skal ta avgjørelsen, selv om det er omtrent de samme folkene som var fylkesårmøtedelegater som skal møte. Stortingsrepresentant Andrè Dahl kan oppfattes som en tilhenger av direktivet. Han er fylkesleder i Akershus Høyre. I Telemark måtte stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen, uttalt motstander av direktivet, kjempe en hard kamp for å få et resolusjonsvedtak i sin favør – med knappest mulig flertall.
Er det tilfeldig at det er stortingsrepresenanter som bidro sterkt til å hindre at det ble vedtatt resolusjoner mot direktivet på fylkesårsmøtene? Neppe. Det finnes dem som mener at de folkevalgte dro fra Oslo med en instruks i vesker og stresskofferter; stans resolusjonen! Blant dem er Nationen.
Uten vedtak på fylkesårsmøtene, og uten at temaet taes opp på landsmøet vil Høye-ledelsen og stortingsgruppen stå langt friere når «debatten» skal oppsummeres før Stortinget (ventelig i oktober/november) skal ta stilling til om direktivet skal inn i norsk lov.
Motstanderne av direktivet har likevel en annen mulighet: Få lokallagene på årsmøter, medlemsmøter eller styremøter til å vedta resolusjoner mot at direktivet skal inn i norsk lov. Høyres stortingsrepresentanter kan umulig rekke over alle slike møter. Dermed vil debatten kunne gå friere.
Hva vil så debatten i Høyre legge vekt på? Det er ihvertfall ingen tvil om hva ledelsen vil fokusere på: Europa-spørsmålet. «– Høyres gruppe har ikke for vane å stemme etter den enkeltes overbevisning, særlig ikke i Europa-spørsmål, sa Solberg da saken ble sendt på høring i slutten av januar. Høringsfristen er 12. april.» (Ifølge NTB).
Det er ikke vanskelig å se hvilke tradisjoner i Høyre som vil stå mot hverandre i denne debatten. Nationen skriver: «Både målet og middelet berører Høyres kjerneverdier. Lov- og-orden-Høyre vil gi politiet de verktøyene politiet ber om, i kampen mot organisert kriminalitet. Men personvernpartiet, som står opp for individets frihet og privatlivets fred, kan vanskelig akseptere overvåking av den enkelte borger, hennes bevegelser og kontakter. Og påfølgende lagring av denne overvåkingsinformasjonen.»
Kriminalitetsbekjempelse mot personvern og grensene mellom stat og individ. Til tross for at begge sider i debatten sverger til et liberalkonservativt grunnsyn går det et markant skille mellom dem; synet på grensen mellom stat og individ. De som vektlegger grensen tydeligere vil ikke gi politiet en ubegrenset tilgang til virkemidler for å bekjempe kriminalitet. For politiet representerer statsmakten. Og for statsmakten må det finnes grenser. Og da spesielt hvis virkemiddelet vil snu opp ned på rettsstatstankegangen. Og dèt vil datalagringsdirektivet; det skal lagres informasjon om alle for ingen kan utelukkes når det gjelder mistanke om terror. Eller som Ap-talspersoner sier; «alvorlig kriminalitet» (som er et begrep du kan putte alt mulig inn i).
Man skulle trodd at den tyske forfatningsdomstolens kjennelse før helgen ville styrket dem i Høyre som legger vekt på personvernet og individets rett til privatliv. Slik ble det ikke. Torbjørn Røe Isaksen, Nikolai Astrup, Michael Tetzschner og Frank Bakke Jensen kan bli enslige svaler i Høyres stortingsgruppe. En liberal falanks uten tilstrekkelig støtte lokalt og regionalt til å sette seg opp mot en partiledelse som vektlegger at Høyre er et Europa-vennlig parti. Bare backet opp av Civita.
For over/under alle argumenter om kriminalitet, personvern, privatlivets fred og grensen mellom stat og individ befinner EU-saken seg. Høyre kan ikke konkurrere med FrP om å bevilge mest til politiet. Men på ikke-sosialistisk side er det ingen som kan konkurrere med Høyre i EU-vennlighet.
Er det slik at Høyres troverdighet som ja-parti i EU-saken blir mindre hvis man går mot datalagringsdirektivet? Nei, naturligvis ikke. For debatten internt i EU viser at saken ikke handler om å risikere noe i Norges forhold til EU. Internt i EU er det akkurat de samme argumenter som i Norge; kriminalitetsbekjempelse versus personvern og privatlivets fred. Nettopp fordi personvernet ikke var tilstrekkelig beskyttet valgte den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe å sette foten ned for direktivet. Ved å bidra til å stanse direktivet vil Høyre sørge for å styrke dem som vektlegger personvern, og som vil ha klarere grenser for statens makt. En slik styrking skulle man tro ville gjøre godt for et liberalkonservativt parti.
Men det gjenstår å se om pragmatismen, hensiktsmessigheten og den (i denne saken feilaktig påtatte) EU-vennligheten vil seire over prinsippene.
I en tid der partiorganisasjonene svekkes og folk finner andre kanaler for politisk innflydelse burde Høyres tillitsvalgte vise at medlemskap og aktivitet i et parti gir makt og innflydelse når det betyr noe.
