Liberaleren har i sin plattform at medstrømsmedias Vær Varsom-plakat ikke følges av oss. Nå dukker det opp tilsvarende retningslinjer for bloggere. Vi kommer heller ikke til å følge den såkalte bloggplakaten.
Bloggere som Voe, Ida Wulf og Lars J. Tangen har fått forbrukerombud Erik Thon til å efterlyse en vær varsom-plakat for bloggere. Thon er kritisk til produktplasseringen hos de såkalte rosabloggerne. I en artikkel skrev NRK-Nyheter på sin nettside: «De mest populære tenåringsbloggerne har en stor tilhengerskare og
sterk påvirkningskraft, og dette har enkelte næringsdrivende skjønt å
benytte seg av.»
Og videre:» De mest populære bloggerne overøses av gratis produkter og tjenester som de omtaler. Dette reiser problemstillinger rundt til urimelig påvirkning, kjøpepress og skjult markedsføring, mener forbrukerombudet.»
Thon var positiv til tanken på en vær varsom-plakat. Også generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund støttet tanken. Dagbladet omtalte Thons tanker.
Rosabloggerne
er et fenomen i fenomenet. Blogging har virkelig tatt av i Norge, og det vrimler av bloggere. Selv om mange blir døgnfluer er det også overraskende mange som blir værende. Som er verdt å lese. Nærmest uansett hva man som leser interesserer seg for, finner man sannsynligvis en blogg om emnet.
Jeg vet ikke om det finnes noen definisjon på rosabloggere, men jeg vil forsøksvis påstå at det er bloggere som ikke handler om politikk eller andre spesifikke emner, men som er skrevet av unge personer og omhandler deres liv og interesser. Mange av disse bloggene preges av at de omtaler produkter de bruker eller har testet ut. Minner meg litt om den gamle Torstein Bieler-sangen «Ute til lunch» som ble forbudt spilt i NRK. Teksten lød at «dette ækkke promotion, det ække reklame. Jeg skriver om det som har skjedd meg, og navna må jeg jo ha med.» Navnene var produktnavn som Peppes pizza, DNC og Norges Bondelag.
Hvordan ser så Rosabloggerne selv på produktplasseringen de medvirker til? «Etter at jeg fikk så mange lesere har jeg også fått tilsendt en del produkter, men jeg har aldri skrevet om produkter jeg ikke har likt. Jeg har heller aldri latt meg påvirke til å skrive noe jeg ikke kan stå for selv» skriver Voe i en bloggpost med tittelen «Meningene mine er ikke til salgs.»
Per Kristian Bjørkeng i Aftenposten beskriver rosabloggerne slik: «- Voe er nemlig den kule venninnen. Hun du selv aldri får når du er 14,»
Rosabloggerne har fabelaktige trefftall. Om leserne er flyktig besøkende eller ikke spiller liten rolle når man har lesertallene er større enn for omtrent hvilken som helst av de ordinære nettavisene. Når leserne er den kjøpesterke og lettpåvirkelige aldersgruppen tenåringer sier det seg selv at disse bloggerne blir interessante for kommersielle interesser.
Liberaleren dømmer hverken rosabloggerne eller dem som ønsker reklame eller produktplassering i denne nye kanalen for påvirkning.
Forslaget til bloggplakat
henvender seg både til bloggeren, til leseren, og til annonsøren. Forslaget, som er utarbeidet av Thomas Moen har sammen med Rafiq Charania, virker grundig og gjennomtenkt.
Moens holdning er klar. I intervjuet med NRK sier han: «- Mange bloggere blir kynisk utnyttet av annonsører. Spesielt unge som ikke har erfaring med sponsorer og annonsører risikerer å bli ofre store annonsører som vil tjene penger på bloggere som er populære blant leserne. Jeg har sett et stort behov for noen retningslinjer om hvordan folk skal forholde seg til kommersielle budskap og blogging generelt,»
Du finner Moens forslag til bloggplakat her.
Liberaleren avviser en bloggplakat
På «Redaksjonell linje» hos Liberaleren står det å lese: «Liberaleren opererer ikke innenfor rammene av pressens “vær varsom”-plakat. Vi er uavhengig av det etablerte Medie-Norge! Det betyr imidlertid ikke at alt er lov på Liberaleren. Våre artikler skal være troverdige, basert på fakta og etterrettlige. Kilder skal oppgis der vi låner stoff og siterer andre nyhetskilder.»
Hvorfor kan ikke Liberaleren følge forslaget til bloggplakat? Dét vi skriver bryter med innholdet i det første punktet: «Du som blogger har krav og rett til å skrive om hva du vil så lenge du følger norsk lov.
Liberaleren er uenig i norsk lov på mange punkter, og jeg oppfordrer folk til å bryte norsk lov, der bruddet ikke skader andre enn deg selv. Jeg er som kjent tilhenger av sivil ulydighet.
I pkt. 2 påpekes det at jeg som blogger å «har et ansvar for å være ærlig og transparent må ikke ha meningene dine til salgs»
Nå er det ikke noe stort problem på Liberaleren. Vi er prinsippfaste, våre meninger er så langt unna det som er mainstream et vi neppe oppfattes å ha solgt oss. Men om så var? Om noen tar seg betalt for å skrive om et produkt, om et sted, eller om en reise (som den svenske folkevalgte Frederick Federley)? Jeg må tilstå at jeg oppfatter mye reklame som hjernedød. Mye journalistisk arbeid fremstår som helt ukritisk. F.eks bil- og reisereportasjer. Og mange journalister kan umulig ha sjekket fakta om det de skriver.
Min mening er at mange bloggere skriver utrolig mye bedre enn vanlige journalister. Mer variert språk, mer vittig, mer underfundig, mer filosoferende – og mer ekte. Om disse velger å bruke sine kunster til å omtale produkter og tjenester – uten at kvalitetene den enkelte blogg forsvinner – ja, da tror jeg at reklame blir en fest. Bedre enn idag skal det ihvertfall ikke mye til at reklamen blir.
Samtidig er det klart at de som er bekymret for såkalte «kommersielle krefter» vil bli frastøtt av meningen jeg uttrykker i avsnittet over. Reklame skal ikke være en fest. Saklig produktinformasjon er til nød greit.
Punkt 6 og 7 går rett til kjernen av deres syn:
«- Du som blogger er veldig interessant for kommeriselle aktører, og viktig at du ivaretar din integritet slik at din troverdighet aldri står på spille.
– du som blogger må tenke på at du har et spesielt ansvar hvis du har mange unge lesere, og det er desto viktigere at dine meninger ikke er påvirket av kommersielle krefter.»
Disse punktene omtaler hva jeg vil kaller retten til å inngå frivillige avtaler. Hvis Voe, Ida Wulf eller Lars J. Tangen inngår avtaler med produsenter av sminke, klær eller kaffeprodukter, er det deres sak. Om de opplyser leserne om det eller ikke, er deres sak.
Den bevisste borger
er et ideal for Liberaleren. Vi tror at folk lever best når de tar ansvar for sitt eget liv. Når de er seg bevisst kreftene som påvirker deres liv, og tar stilling til om de er komfortable eller ukomfortable med påvirkningen, eller om de vil gjøre noe med dette.
Noen hevder at de ikke lar seg påvirke av reklame. De kjøper bare de mestselgende produktene på grunn av kvaliteten. Det er et helt greit standpunkt. Andre vet ikke at de blir påvirket av reklamen, fordi de ikke vet hvordan reklame virker. Produktplassering er blitt et begrep. Det er ikke en reklameplakat eller film, men en person i en TV-serie eller film som bruker et spesielt produkt. Akkurat som du og jeg gjør det. Du snakker sikkert med venner og kolleger om erfaringene dine med konkrete produkter. Og anbefaler – eller det motsatte.
Alt dette er en del av det å være voksen. Å ta selvstendige valg. At den oppvoksende slekt blir seg dette bevisst er en del av utviklingen. Bloggene bør være utmerket som objekt til bruk i undervisningen. Både når det gjelder språk, kultur og samfunnskunnskap. Da lærer de unge å analysere, å forstå, og til syvende og sist til å ta stilling.
Det nye og opprørske mot det etablerte og velprøvede
Etablerte medier får statsstøtte. Mange av dem som jobber der er utdannet ved institusjoner med godkjentstempel fra offentlige myndigheter. Mediene har laget sine egne régler og institusjoner. Sin egen æreskodeks. Likevel løper de efter leserne med overskrifter de tror skal selge flere aviser, slik at det synes på bunnlinjen. NRK skal være reklamefri, men til stadighet får vi høre innannonsering som lyder «Dette programmet er sponset av..».
Bloggerne er ikke utdannet for formålet. De får ikke statsstøtte. De skriver om det som interesserer dem, uansett hvor stor eller liten leserskare det gir. Men de fleste vil nok helt sikkert ønske at både bloggen og emnene får mer oppmerksomhet. Det er helt naturlig.
Blogging kan være helt gratis. Men det kan ta tiden din. Det er isåfall et helt frivillig og selvstendig valg.
Både etablerte medier og såkalte kommersielle interesser forsøker å forholde seg til fenomenet blogging. Etablerte medier vil interagere med bloggerne, eller lokke dem til seg for kortere eller lengre tid.
Jeg har selv akseptert dette. Både med og uten betaling. Jeg fikk betalt av Dagbladet for å blogge under valgkampen ifjor. Men blogget for langt mer enn jeg fikk betalt for. jeg var helt åpen om at for meg (og Liberaleren) var Oppviglerbloggen en kanal for få Dagbladets lesere interessert i budskapet til Liberaleren. NA24 betaler meg ikke, men min motivasjon for å si ja er akkurat den samme; å skrive der gir potensiale for å utvide Liberalerens leserskare. Vil det gi Liberaleren inntekter til å betale for domenet? Neppe. Blir det flere lesere? Forhåpentligvis. Blir disse leserne påvirket av Liberalerens budskap? Forhåpentligvis? Vil det gi et friere samfunn? Forhåpentligvis. Isåfall er vi alle vinnere. Skal vi virkelig gidde å ta oss betalt for dét? Ikke for min del. Å spre gode ideer er utgangspunktet for å skape et bedre samfunn.
Forslaget til vær varsom-plakat for bloggere er å forsøke å presse bloggerne inn i en etablert form. Men de nye mediene er sin spede begynnelse. Synergieffekten mellom etablerte medier, bloggerne på nett, Facebook, twitter og andre tjenester er langt fra utforsket og har neppe funnet sin form. Kanskje finner de mange ulike former. Verden er mer kompleks idag enn for 20 år siden. Dagliglivet også. Det må vi forholde oss til.
I den grad Vær Varsom-plakaten fungerte for de etablerte mediene (det er uenighet om den noensinne har gjort det!) er det slett ikke sikkert at den vil gjøre det for bloggerne. Gamle løsninger passer ikke inn i en ny virkelighet. Bloggerne bør ikke la seg presse inn i en form!
Bloggerne bør si som fysiokratene gjorde i sin tid: La oss være ifred! La oss ta ansvar for oss selv, og ta vare på oss selv. La oss utvikle oss på egen hånd. Det som er levedyktig vil leve, og det som ikke er det vil forsvinne.
