og kirkegårder forfaller roper Statskirken på Staten. Til tross for at den har like liten grunn til det som Stein Erik Hagen har til å benytte seg av statlige tilskuddsordninger. Begge har penger på bok, og har råd til å skikke sitt bo.
Enhver kirkebrann er tragisk. Både på grunn av de materielle verdiene, kulturarven, og ikke minst fordi menighetens medlemmer virkelig føler at de har mistet noe sentralt i sitt liv. De fleste mennesker har riter og symboler som er viktige i livet deres. I et land hvor 95% av innbyggerne står innskrevet i statens kirke er det ikke rart at mange da berøres når en av statens kirkebygg brenner.
Brannen i Hønefoss kirke forleden gir grunn til å reflektere. Som velgere er de fleste nordmenn opptatt av helsetjenestene, undervisningen den oppvoksende slekt får i skolesystemet, kvaliteten på veier og kollektivtrafikk, og den beskyttelse vi får av politi og rettsvesen. At også kirkene er avhengige av vedlikehold og systemer for trygghet er det få andre enn dem som har sitt daglige brød i statskirkens menigheter som er opptatt av. Medlemmene av menigheten som sogner til Hønefoss kirke kan gråte oppriktige tårer ved kirkeruinen – for alt som er tapt av først og fremst immaterielle men også materielle verdier. Men om disse hadde vist slikt engasjement for kirkebyggets ve og vel mens det fortsatt stod ville kanskje menigheten fortsatt hatt et kirkebygg å gå inn i.
Det er mange som kan lastes. Offentlig eiendomsforvaltning er et sorgens kapittel. Uansett om det er staten, fylkeskommunene eller kommunene som sitter på tiltalebenken. Sykehus, skoler, veier – og kirker og prestegårder. Alt forfaller. Nødvendig vedlikehold neglisjeres, og fornuftig oppgradering og modernisering uteblir.
Tilbake til sammenligningen mellom Statskirken og Stein Erik Hagen. Sistnevnte var så miljøbevisst at han byttet ut oljefyren i sitt privathus i Oslo med et mer miljøvennlig alternativ. Som staten hadde støtteordninger for. Og det er ingenting iveien for at Hagen skulle få støtte. Selv om han hadde penger nok til å gjøre investeringen selv.
Slik er det også både med staten og statskirken. De har penger nok. Både på bok og i form av investeringer. Men statskirken mener det er statens oppgave å sørge for nødvendig vedlikehold av prestegårder og kirker. På den ene siden er det vel det. Men når vi har politikere som vil at alt mellom himmel og jord skal ha en post på statsbudsjettet kan vi ikke forvente at de skal klare å blinke ut noen oppgaver som viktigere enn andre.
Statskirkens ledelse kunne jo innsett dette, og brukt noe av sin store formue til å opprettholde eiendomsverdiene sine ved å sørge for nødvendig vedlikehold og sikring. For eksempel i form av brannvarslingsanlegg. Men man vil heller spare seg til fant. Penger på bok og bundet i investeringer skal sørge for avkastning og fremtidige inntekter. Imens brenner kirker og kirkegårder forfaller. Slik tjener man med den ene hånden og øser ut med den andre.
Burde folk som Stein Erik Hagen benytte seg av statlige støtteordninger? Jeg mener at svaret burde være nei, men reglene er slik at man ikke kan avvise søknader fra dem som har råd til det. Burde statskirken vente på en statlig opprustning som vil ta 50 år eller mer – eller bruke egne penger for å forhinder verdiforringelse og tap av kulturverdier?
Jeg mener at svaret er innlysende. Men det står vel ikke i Skriften.
Så da så.
