Økseangrepet mot Jyllandspostens karikaturtegner Kurt Westergaard gjør det tvingende nødvendig å vise et konkret uttrykk for solidaritet – i ytringsfrihetens navn. Derfor velger Liberaleren å publisere Westergaards tegning fra karikaturstriden om Profeten Muhammed. Jan Arild Snoens artikkel i Minerva om samme tema har fått mye og fortjent oppmerksomhet. Ytringsfriheten handler om en grunnleggende rettighet, og bør ikke begrenses av at noen føler seg krenket av konkrete ytringer.
Tre år efter forrige runde karikaturdebatt er det nå duket for en ny. Det er ikke ytringsfrihetsfundamentalister som har lagt grunnlaget, men islamister som forsøker å true Kurt Westergaard og andre til taushet. Men det er slett ikke første gang at norske aviser velger å trykke karikaturer det oppstår strid om. Adresseavisen gjorde det i 2008. Klassekampen skriver imidlertid at det er strid blant norske redaktører om hva som er riktig å gjøre. Dagbladets redaktør Anne Aasheim avviser at man skal gjøre noe i solidaritet.
Ytringsfriheten – en fundamental og grunnleggende rettighet
Ytringsfriheten er ikke absolutt hevder SVs stortingsrepresentant Snorre Valen. Hvorfor ikke? Som liberalist mener jeg at samfunnet er tuftet på menneskets medfødte rettigheter. De er grunnlaget for det enkelte individ, for forholdet mellom individer, og for forholdet mellom individ og er det eneste akseptable grunnlaget for en statsmakt. Ethvert individ er født med retten til eget liv, til personlig frihet, og til søken efter individuell lykke. Kan man tenke seg et nyfødt barn uten stemme som hyler – om mat, om smerte, om oppmerksomhet? Nei, naturligvis ikke. Ytringsfriheten er medfødt.
Det eneste som begrenser ytringsfriheten er eiendomsretten. Jeg kan ikke gå inn i din stue og forelese om liberalisme. Nettopp fordi din stue er din egen. Jeg kan heller ikke kreve at VG, Aftenposten eller Klassekampen publiserer mine meninger. For det eksisterer ikke publiseringsplikt.
Lover bør ikke begrense ytringsfriheten. Lover bør tvert imot støtte og beskytte ytringsfriheten. Den norske grunnlovens § 100 om ytringsfrihet inneholdt lenge klare begrensninger. De er heldigvis borte nå. Men forsøk på å begrense ytringsfriheten også via lovverket opplever vi stadig. Senest da den rødgrønne regjeringen forsøkte seg med en ny blasfemiparagraf. Det er ikke mer enn ett år siden. Nettopp dét nederlaget for regjeringen fortjener å trekkes frem akkurat nå. Liberaleren konkluderte 04.februar ifjor med at Norge har en regjering du ikke kan stole på når det gjelder fundamentale rettigheter som ytringsfrihet.
Ikke trygg på Støre og Stoltenberg
I Dagbladet 04.januar uttalte PRIO-forsker Kristian Berg Harpviken at «Hadde det ikke vært for statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støres gode håndtering av karikaturstriden ville Norge idag vært et terrormål på lik linje med Danmark». Jeg kan overhodet ikke slutte meg til den beskrivelsen fra Gahr Støres feige brev til norske utenriksstasjoner og bevisste planting av ukorrekte påstander om at Magazinet var så å si alene i norske medier om å publisere karikaturene. Jeg ble kvalm av Støres unnfallenhet og feighet den gang, og selv om forsøket på å lage en ny blasfemiparagraf for ett år siden ble stanset av bloggerne så føler jeg meg overhodet ikke trygg på Støre og Stoltenberg når fundamentale verdier står på spill.
Liberaleren avviser «kvalifiserte ytringer»
Da debatten om Muhammedkarikaturene var på sitt mest intense i Norge, i begynnelsen av 2006, fikk Francis Sejersted seg til å hevde at ytringer må ha en verdi for samfunnsdebatten. At ytringer må være «kvalifiserte». Liberaleren kommenterte dette i to artikler.
Dette sa lederen for Stiftelsen Fritt Ord (!): ” – Ytringsfriheten er en kjerneverdi, den må vi holde fast på, men den er ingen absolutt verdi. Den er ingen menneskerettighet.»
Det følger av min begrunnelse i forrige avsnitt (Ytringsfriheten – en fundamental og grunnleggende rettighet) at jeg avviser Sejersteds syn på ytringsfriheten. Den er fundamental. Ingen kan betros å vurdere å om en ytring er «kvalifisert» ut fra hvilken betydning den måtte ha for samfunnsdebatten. Så lenge ytringen har en verdi for den som har ytret den, har ytringen en selvstendig verdi. Om ingen andre ser verdien av akkurat den ytringen, vil den heller ikke få noen konsekvenser, kanskje annet enn for den som kom med ytringen.
Det viktige i denne sammenhengen er at Sejersteds syn brukes flittig av alle som har ulike hensiktsmessighetsbegrunnelser for ikke å publisere hverken Westergaards tegning eller andre av de berømmelige Muhammedkarikaturene. Jan Arild Snoen krever svar av VG og Aftenposten på deres unnfallenhet når det gjelder dette temaet. Hvis et attentatforsøk mot en karikaturtegner ikke er en god nok grunn til å publisere den aktuelle karikaturtegningen – for å vise sine lesere hva saken handler om – når eksisterer det da gode nok grunner?
En barnebok om Muhammed
Hvorfor oppstod i det hele tatt karikaturstriden? På Wikipedia kan vi lese følgende: «den danske forfatteren Kåre Bluitgen hadde hatt problemer med å finne en illustratør til sin barnebok Koranen og profeten Muhammeds liv.» Og: «den danske avisen Jyllands-Posten i september 2005 ba 40 danske karikaturtegnere lage en tegning av Muhammed. 28 av tegnerne avstod og tolv leverte bidrag. 30. september 2005 ble de tolv karikaturene trykt i avisen under tittelen «Muhammeds ansigt».» Bakgrunnen for Jyllandspostens oppdrag var nettopp Bluitgrens problemer.
Resultatet: Selvsensur
Da karikaturstriden dominerte samfunnsdebatten på nyåret 2006 burde flere vært opptatt av hva Dagbladets karikaturtegner Finn Graff brukte som begrunnelse for ikke å tegne Profeten Muhammed: Han var redd for konsekvensene. Når Aftenpostens Hilde Haugsgjerd, VGs Bernt Olufsen og flere andre sentrale norske redaktører efter et nytt mordforsøk på Knut Westergaard (nei, øksemannen var ikke den første) mener at det ikke er hensiktsmessig å trykke karikaturene det er snakk om, er det nærliggende å tenke på vikarierende argumenter. Det man aner ligger bak, er nettopp selvsensur.
Solidaritet
er et mye brukt begrep, men hvordan skal an vise solidaritet i praksis? I denne saken mener jeg det er åpenbart. Det er ikke ved å mistenkeliggjøre alle mennesker som bekjenner seg til den muslimske tro som potensielle terrorister. Det er ikke ved å stenge grensene for innvandring. Det er ikke ved å fremheve de vestlige lands kultur og verdier som mer opphøyet og bedre enn land dominert av islam. Også Europa har vært preget av religiøs intoleranse, forfølgende av annerledes og ikke-troende, korstog for å spre den sanne lære osv osv.
I begynnelsen av hvert år kommer det statistikk for alt mellom himmel og jord. En av dem er oversikten over drepte journalister siste år. Drapene skjer ofte i krigs- og konfliktområder på kloden, eller i diktaturer. Uansett hvor bedrøveli den er, er denne statistikken en påminnelse om at profesjonelle utøvere av det frie ord ikke lever et risikofritt liv.
Hva med en statistikk over angrep på journalister i såkalt fredelige land? Westergaard og Flemming Rose er ikke de eneste som opplever konkrete angrep, eller trusler. At journalister, redaktører, regissører og forfattere drepes i konfliktområder og diktaturer er dessverre ikke overraskende. Men når trusler og angrep foregår i land som Danmark og Sverige er det åpenbart at hensikten er å true til taushet. Ytringsfriheten er ikke mye verdt hvis den ikke kan utøves. Og da kan det ikke være «snille» og «uproblematiske» ytringer om slikt som alle er enige om. Det er når ytringsfriheten setter brennbare temaer under debatt at den viser sin virkelige verdi.
Jeg vil gjerne høre Hilde Haugsgjerd, Bernt Olufsen og Gunnar Stavrum forklare hvordan vi som ytrer oss hver dag i offentlighet skal utvise solidaritet med Knut Westergaard og andre som blir utsatt for trusler og angrep – nettopp for å bruke ytringsfriheten. Liberaleren fører en svært åpen praksis for tilsvar og for bruk av gjesteskribenter. Om de nevnte redaktører vil skrive selv, eller vil la seg intervjue – de skal være velkomne til å forklare seg i Liberalerens spalter.
Den provoserende ytringen – den mest verdifulle av dem alle
Ytringsfriheten er ikke bare medfødt, den er selve forutsetningen for et fritt samfunn. Hvordan skal vi kunne kritisere dem som styrer oss, uten ytringsfrihet? Hvordan skal vi få sagt ifra om skjevheter i samfunnet, uten ytringsfrihet? Hvordan skal vi møte argumenter for dårlige ideer med argumenter for bedre ideer, uten ytringsfrihet?
Alle som hevder at media var bedre før, at debatten var mer dannet tidligere (og at internett har gjort all debatt så mye verre), bør lese om tidligere tiders debatter og redaktører. Les f.eks om Henrik Wergelands feider i form av gjentatte avisinnlegg, eller om presidentvalgkampen mellom John Adams og Thomas Jefferson.
Skal verden drives fremover nytter det ikke å ikle seg akademisk språkdrakt, og vente tålmodig på at ditt leserinnlegg skal finne nåde for avisredaktørens øyne. Ytringsfriheten er til for å brukes. Når de verste invektivene er skrellet av, og de mest infantile karakteristikkene overses, da kan man debatte kjernen i saken, enten det gjelder billedforbudet i islam, intoleransen i Vest-Europa, eller pavens skjegg for den saks skyld.
En offentlig debatt der ytringer underlegges (selv)sensur av hensyn til hvem som kan komme til å føle seg såret eller krenket, vil bli en kastrert debatt. Man kan jo knapt debattere konkurranseutsetting av offentlig sektor uten at Fagforbundets medlemmer kommer løpende og føler seg såret over at noen kan finne på å mene at deres arbeidsinnsats ikke er 100% og at de ikke behøver andre incentiver enn trygg jobb og beskyttelse mot konkurranse.
Min uerbødige påstand er at det er de mest provoserende ytringene som er de mest verdifulle. Ikke fordi de inneholder så mye sannhet, eller fordi de får alle til å se lyset, men fordi de skaper liv i debatten, og fordi ærlig interesserte kan finne ytringer med substans – om samme tema som provokatøren ville si noe om.
Vær varsom-plakaten
er brukt som forklaring på at man ikke bør publisere Muhammedkarikaturer. Man har et ansvar for å tenke gjennom hvem som kan føle seg såret eller krenket. Liberaleren anerkjenner ikke Vær Varsom-plakaten. Dette betyr slett ikke at vi ikke tenker gjennom hva vi publiserer, og hvorfor. Men vi lar oss ikke styre av noen retningslinjer vedtatt av et tilfeldig flertall i en forening.
«Liberaleren opererer ikke innenfor rammene av pressens “vær varsom”-plakat. Vi er uavhengig av det etablerte Medie-Norge! Det betyr imidlertid ikke at alt er lov på Liberaleren. Våre artikler skal være troverdige, basert på fakta og etterrettlige. Kilder skal oppgis der vi låner stoff og siterer andre nyhetskilder.»
Når religion blir misbrukt
må de som føler seg misbrukt si ifra. Det kan hevdes at Muhammedkarikaturene er å håne islam. Jeg skrev selv for noen år siden om «forbudet mot å avbilde Profeten Muhammed» – og ble straks arrestert på det. Det finnes ikke noe entydig forbud. Så påstanden om at karikaturene i seg selv er et brudd med billedforbudet kan altså ikke medføre riktighet. Da må det være måten Profeten Muhammed fremstilles som det reageres på. Og da handler det igjen om ytringsfrihet. Akkurat som når det gjelder kristendommen er det mye ved islam som bør debatteres. Ja, selv verdien av religion i seg selv må kunne debatteres. Uten at religiøse av ulike avskygninger skal kunne komme å hevde seg såret eller krenket.
Noe av problemet i karikaturdebatten er når militante islamister får definere hva islam er. Hvorfor sier ikke andre muslimer ifra; «dere får ikke definere vår religion!» I dagens VG skriver Eirik Mosveen: «Det er bare rett og rimelig at norske muslimer sier høyt og tydelig ifra om at dette er vås, og at voldelig islamistiske fanatikere slett ikke representerer hverken islam eller muslimer, kun sine egne perverterte vrangforestillinger. På samme måte som det er en selvfølge at all verdens kristne kirker skal ta avstand fra voldelige fanatikere som begår avskyelige handlinger de hevder er på vegne av Jesus Kristus eller Gud selv.»
Som liberalist ser jeg ikke noe behov for å forsvare alle mulige tolkninger av liberalismen, men jeg velger å markere hva jeg selv mener, innenfor rammen av liberalismen, at er god forståelse av ideologien. Jeg forventer ikke at muslimer skal ta avstand fra islamister. Men jeg tillater meg å bli overrasket hvis muslimer forsvarer bruk av vold ut fra et argument om at Knut Westergaard (eller Jan Arild Snoen eller Vebjørn Selbekk) har gjort noe som forsvarer bruk av vold. Ingenting forsvarer bruk av vold i politisk debatt. Hvis man ikke kan ha dette som et fundament, er videre debatt hensiktsløs.
Enhver muslim må selv få avgjøre om hun eller han vil markere en grenseoppgang til islamister. Vi ikke-muslimer kan ikke oppkaste oss til autoriteter på hva som er innenfor islam eller ikke, hverken når det gjelder ord eller handling. Men vi kan ha en oppfatning om det, ut fra hvem som snakker om islam. Hvis de eneste ytringer man hører om hva riktig islam er, kommer fra islamister – da risikerer øvrige muslimer at islam vil bli oppfattet som noe annet enn hva det er. Jeg vil i denne sammenheng anbefale en artikkel av Liberalerens grunnlegger, Bent Johan Mosfjell: «Muslimer er flotte mennesker!»
Aftenposten skriver at det finnes muslimer som vil stå opp mot islamistene. Ære være dem for det.
Et fritt, fredelig og tolerant samfunn
er hva liberalister ønsker seg. Et samfunn der mennesker av ulik hudfarve, med ulike etnisk bakgrunn og religiøs tilhørighet, og seksuell legning kan leve sammen. I fred med hverandre. I respekt for hverandre. Hvis karikaturdebatten fører til at mennesker som bekjenner seg til islam slutter å ytre seg, lar være å integrere seg, og at det oppstår parallelle samfunn – vil jeg være den første til å beklage det. Et samfunn preget av mangfold er et samfunn som vil utvikle seg.
Solidaritet og ytringsfrihet
er altså begrunnelsen jeg velger for å publisere Kurt Westergaards Muhammedkarikatur. Jeg mener at så mange som mulig både av tradisjonelle medier (msm), bloggere og nettaviser bør publisere karikaturene at islamister som ønsker å true noen til taushet oppdager at de ikke bare må forholde seg til få og utvalgte mål (som Westergaard, Rose, Jyllandsposten og DagenMagazinet), men må gå løs på hele den offentlige debattstrukturen både her til lands og i andre land.
Når islamister forstår at de som verdsetter og bruker ytringsfrihet i frie land ikke lar seg true til taushet kan vi kanskje få en reell debatt om innholdet i islam og andre religioner, om religioners makt og innflydelse i samfunnet, og verdien av religion overhodet.
Som påpekt her på Liberaleren: Religion er en av de tre hovedgrunnene til at krig oppstår.
Vampus har ønsket Snoen og Minerva velkommen efter.
Kapitalismus mener det er riktig å publisere karikaturen.
Minerva har på lederplass begrunnet publiseringen av karikaturen.
Liberaleren anmeldte Vebjørn Selbekks bok «Truet av islamister» under tittelen «Et uvelkomment symbol«. Der vil du også finne lenker til Liberalerens artikler om karikaturstriden. Deriblant denne.
Du kan også melde deg inn i Facebook-gruppen ytringsfrihetsfundamentalistene.
