Obamas Nobelforedrag var en leksjon i realpolitikk. Uansett personlige idealer og visjoner kan tydeligvis ikke Obama gjøre annet enn å forsvare krigene. Annet forventes ikke av en øverstkommanderende. Men hva kunne og burde han egentlig ha sagt? Er det virkelig ikke slik at han kunne fulgt opp eksemplene fra Gandhi og Martin Luther King jr?
I julen så jeg filmen om Gandhi på nytt. Selv om jeg ikke deler alle ideene hans, så er historien et sterkt vitnesbyrd om moralsk styrke. Det er nesten uvirkelig at et menneske med slik styrke og integritet har levet. King jr hadde sikkert sine svakheter, men viljen til å finne andre virkemidler enn vold for å nå frem, virket. Det som preget begge to var troen på individets integritet og egenverd uavhengig av rase, religion og kjønn. Kan man ikke videreføre denne troen idag?
Efter min mening er svaret et rungende ja. Der Bush internerte personer på Guantanamo og ved begrepet «fiendtlig stridende» definerte dem ut av krigens (og fredens) rettssystemer, har Obama sagt at fengselet på Guantanamobasen skal stenges. Krigen i Irak er efter Obamas definisjo ingen «rettferdig krig», og soldatene skal ut. Hva som gjør krigen i Afghanistan mer rettferdig lurer jeg virkelig på. Man skulle tro at USA hadde lært av Vietnamkrigen at geriljakrigere ikke kan overvinnes ved regulær krigføring. I tillegg burde man innse at et styre som hviler på fremmedes bajonetter ikke oppnår noen legitimitet.
Skal Gandhi og King jr.s eksempel følges, burde Obama gjøre en innsats for å frigjøre massene i arabiske land fra blandingen av religiøst og rojalt diktatur, og sørge for at USAs allierte Israel innser at individene på Gaza og Vestbredden bør møtes med respekt og integritet. Det finnes nok av ting Obamas USA kan gjøre, uten bruk av våpen og soldater, for å skape en plattform for en mer fredelig verden.
Hva skaper krig?Jeg har tidligere skrevet en alternativ trontale med mitt eget ideologiske fundament som basis. Det bør ikke være annerledes om man skulle holdt et Nobelforedrag for en fredspris. Spørsmålet alle som er opptatt av fred må søke å besvare, er: Hva skaper krig?
En liberalist og en sosialist vil kanskje ha ulike synspunkter på hva som egentlig skaper krig, og hva som skal til for både å hindre krig – og skape fred. Slike ulike synspunkter vil kanskje også variere med nasjonalitet og religiøs tilknytning. Obama sa at man må forsøke å sette seg inn i livet til en mor i Bangladesh for å få perspektiv på utfordringene man har. Vil en kinesisk bonde, en offiser i Nord-Korea, en lege på Cuba, en forretningsdrivende i Marseille og en arbeidsledig ung mann i Saudi-Arabia kunne enes om årsakene til krig?
Som liberalist har jeg mine egne oppfatninger av hva som skaper krig – og hva som kan bevare fred.
Totalitære ideologier skaper krig
Uansett om det er kommunisme, nazisme eller fascisme vi snakker om, har disse ideologiene bidratt til krig og elendighet. Verdenskommunisme eller lebensraum – er det noen stor forskjell på dette? Man vil påtvinge andre sin ideologi, ta fra dem frihet, retten til eget liv og egen eiendom. De som ikke bøyer av, vil bli ryddet av veien. Uansett om man går til krig selv, som Hitler, eller får andre til å sloss for seg, som Stalins lakeier i Korea, Vietnam, Laos og andre steder, er det med et ideologisk utgangspunkt som har aggresjon som motivator og virkemiddel.
Å motvirke totalitære ideologier er altså et bidrag til å hindre krig.
Religion skaper krig
Enten det er dåpsbefalingen eller et løfte om å havne i paradis ved å ta livet av vantro, er resultatet at man undertrykker individuell frihet. Hvor går grensen mellom personlig tro og å følge dåpsbefalingen (for kristne), og viljen til å påtvinge andre sin tro ved å benytte virkemidler utenfor seg selv? Iran er eksempel på en stat bygget på religion. I andre land er religion en så sterk del av statsapparatet og mytologien rundt statens dannelse og eksistens at de like gjerne kunne vært teokratier. Eksempler er land i Midt-Østen der islam er den dominerende religon.
Religion trenger ikke å være en del av statsapparatet for å bli undertrykkende og krigsskapende. En dominerende religion kan med ytringer og handlinger skape frykt. Frykt som leder til fiendskap, og dermed til aggressive handlinger. Religion forutsetter at tro og troens organisasjon står over individet.
Om man vil utbre sin religion eller undertrykke andres ved hjelp av statsapparatet, våpen eller trusler, da bidrar man til krig fremfor fred. Den organiserte religionens makt gjennom verdens land og organisasjoner bør derfor reduseres mest mulig. Religion bør derfor være en privatsak. En sak mellom et individ og vedkommendes gud(er).
Nasjonalisme
er troen på at ens egen nasjon (det geografiske området man er født innenfor) er noe mer og bedre enn alle andre nasjoner. Nasjonalisme er gjerne noe politikere bruker for å styrke sin egen stilling innenlands. Man utpeker en fiende, og definerer at vedkommende (person, organisasjon, stat, folkegruppe, religion) er en trusel mot ens egen nasjon. Man får folk til å flokke seg bak «nasjonens» fane. Nasjonalisme behøver ikke å bli brukt utadvendt som et fundament for krig og erobring. Nasjonalisme kan også fungere innadvendt. Egen kunst, egen natur, egne systemer på alle områder er bedre enn det som finnes utenfor landets grenser. Dermed desavuerer man at både kunst og kultur degenererer uten påvirkning utenfra. Nasjonalisme kan brukes til å undertrykke og sulte ut sin egen befolkning, som i Nord-Korea. Nasjonalisme er på mange måter det motsatte av liberalisme. Nasjonalisme forutsetter at nasjonen står over individet.
Også kombinasjonen av totalitære ideologier, nasjonalisme og religion er en dødbrigende coctail.
Det er mye jeg kunne sagt og skrevet om de tre ovennevnte faktorene. Men det er bare å tenke gjennom historiens gang, og se hva som har utløst krig, dypest sett.
Hva skaper fred?
Først og fremst fravær av diktatur. Enten diktaturet er fundert på totalitær ideologi, religion, familiedynastier eller andre faktorer, er samling av makt til bruk av statsapparatets virkemidler en fare i seg selv. En forutsetning for fred er altså spredning av makt. En stat bygget på indviditets rettigheter, der makthavere kan byttes ut regelmessig, er en god start.
En sekulær stat. En stat uten religiøst fundament eller tilknytning er ikke en stat uten verdier. Troen på indvidets rettigheter kan skrives inn i en grunnlov, og andre derigjennom utledede verdier kan skrives inn i de enkelte paragrafer; som næringsfriheten. Et samfunn der alle religioner behandles likt, og ingen religion gis forrang foran de individuelle rettigheter er en god basis for å motvirke misbruk av religion til å tilegne seg makt.
Reell ytringsfrihet og et kunnskapsbasert samfunn vil bidra til å motvirke nasjonalisme. Et samfunn der den frie debatten og et utdannet folk væpner hver enkelt av oss med argumenter og evne til selvstendig tenkning vil være en god vaksinasjon mot løgner om egen fortreffelighet og andre nasjoners utilstrekkelighet.
En sekulær rettsstat med individets grunnleggende rettigheter som basis er grunnlaget for fred og frihet.
