Mordechai Vanunu er en israelsk atomtekniker som varslet verden om at Israel har et atomprogram. For dette ble han kidnappet fra Italia, og dømt til 18 års fengsel. Straffen var ferdigsonet i 2004, men Vanunu er ikke fri. Istedenfor fengselscellen er det hele Israel som nå er hans fengsel. Burde ikke Israel gi slipp på mannen – og dermed byrdene landet påfører sine skattebetalere?
I julen ble det kjent at en norsk statsborger er kjæreste med Vanunu. På grunn av de restriksjonene Vanunu er pålagt, får han ikke møte sin Kristin Joachimsen fra Tromsø. De har vært kjærester et par år, men Vanunu har ikke lov til å møte utlendinger. Derfor ble Joachimsen arrestert da de møttes i romjulen. I tillegg til forbud mot å møte utlendinger får Vanunu ikke forlate Israel. Han får ikke det som for de fleste av oss er en selvfølge; et pass. Et dokument som viser hvem han er, og som dermed gir ham mulighet til å krysse landegrenser.
Vanunu er kreert til æresdoktor ved Universitetet i Tromsø (2001), og har et tilbud om jobb. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har uttalt at det ikke er noe norske myndigheter kan gjøre i denne saken. Vanunu vil få arbeids- og oppholdstilladelse av myndighetene hvis han har tilbud om jobb i Tromsø. UDI er for en gangs skyld ikke bøygen for et velutdannet menneske født og bosatt i et land utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika som ønsker å komme og jobbe i Norge. Det er i Israel Vanunus problemer oppstår. Ved at han ikke får utstedt utreisedokumenter.
I Norge er det ideelt slik at når en person har sonet straffen for sin forbrydelse starter man med blanke ark. Ikke slik i Israel. Selv om straffen er ferdigsonet er Vanunu pålagt en rekke restriksjoner. Disse fordi han angivelig skal ha uttalt at han har flere statshemmeligheter å avsløre. Han straffes med andre ord for en forbrytelse han ikke har begått, og som påtalemakten ikke har ført noe bevis for. Han straffes altså for å ytre seg. Når vi sloss for ytringsfrihet i forbindelse med Muhammedkarikaturene må vi også si ifra når det er Israel som krenker ytringsfriheten. Som det fremgår av ovenstående er det både Vanunus ytringsfrihet og bevegelsesfrihet som krenkes.
Hva om Vanunu kom seg ut av Israel, og benyttet seg av ytringsfriheten til å avsløre hemmeligheter, enn si bare blåse ut sin kritikk mot ulike sider ved Israels politikk? Da ville han kanskje være utenfor myndighetenes rekkevidde, og kunne derfor ikke straffes. Medmindre han ble utlevert. Å smugle Vanunu til f.eks Norge ville ikke nytte. Utenriksminister Støre har (endog før saken er prøvet) uttalt at Vanunu ikke oppfyller kravene for å få politisk asyl i Norge. Vanunu kan med andre ord ikke troppe opp på grensen, ved Oslo politikammer, eller ved en norsk utenriksstasjon for å søke om asyl. Efter min mening burde han prøve. Når Mulla Krekar kan bo i landet tross unison vilje og rettskraftig dom om at han skal ut, burde Vanunu få prøvet sin sak.
Kanskje er Vanunu for stolt til å smugles ut. Der han er blir han et symbol på det såkalt «eneste demokratiet i Midt-Østen» sin manglende aksept for grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og bevegelsesfrihet. Han er også et symbol på at Israel ikke er noen rettsstat, eftersom han pålegges restriksjoner for ikke sonede forbrytelser, og efter en ferdig sonet dom.
Det er lenge siden ikkespredningsavtalen om atomvåpen ble inngått. 05.mars iår er det 40 år siden den trådte ikraft. Det er verdt å merke seg at Israel er et av fire land med atomvåpen som ikke har signert avtalen. Norsk tungtvann ble levert til Israel i 1959, og skal ha bidratt til at landet utviklet atomvåpen. Oversikt over atommaktene finner du her. USA henviser til ikkespredningsavtalen når de ønsker å forhindre Iran fra å utvikle atomvåpen og bruke atomteknologi til påstått fredelige formål. Men om Israel hører vi lite.
Israel betrakter Vanunu som en landsforræder. Ved å avsløre atomvåpenprogrammet har han redusert landets sikkerhet. Han berøvet Israel overraskelsesmomentet. Men hensikten med atomvåpen har knapt noensinne vært at de skulle brukes. Hensikten har vært å avskrekke fra angrep. I så måte har atommaktene lyktes godt.
Enhver opptrapping av rustningsspiralen er en fare for hver enkelt av oss. Flere og mer avanserte våpen gjør verden mer utrygg. Flere ganger har Nobels fredspris blitt tildelt vitenskapsfolk som har arbeidet mot utviklingen av kjernefysiske våpen. Et eksempel er Andrej Sakharov i 1975. Andre eksempler er Den internasjonale legeforening mot atomkrig i 1985, og Pugwash i 1995.
Skal det oppnås fred må verdens våpenarsenaler reduseres, spesielt masseødeleggelsesvåpnene. Styresett basert på frie, hemmelige valg. Domstoler basert på rettsstatsprinsippene. Grunnleggende rettigheter for individet må respekteres, slik som retten til eget liv, til ytringsfrihet, religionsfrihet og bevegelsesfrihet. Religionens innflydelse over politikk og styresett må reduseres markant, og landegrenser bør bygges ned til en så lav terskel som mulig, slik at kontakt, handel og vennskap mellom mennesker kan utvikles – uavhengig av nasjonalitet, etnisitet, religion, kjønn, rase og legning.
Troen på at våpen skaper fred, er en feilslutning. Våpen skaper terrorbalanse og frykt. Ikke virkelig fred.
Mordechai Vanunu kan betraktes som en varsler for menneskeheten. Varslere har dårlige kår. Utenriksminister Gahr Støre burde kunne gjøre noe for at Vanunus grunnleggende rettigheter skal bli ivaretatt. Han kan be Israel utstede et utreisedokument (enveis, om nødvendig), slik at den påstått lett tilgjengelige arbeids- og oppholdstilladelsen i Norge kan materialisere seg.
Norge smykker seg med å være med på ordningen med fribyer for forfulgte forfattere. Ville det være galt om Norge viste seg å være en frihavn for forfulgte vitenskapspersonligheter som har benyttet sin ytringsfrihet til menneskehetens beste?
Israelske myndigheter fotfølger og forfølger en mann som har sonet sin straff. Det er snart 25 år siden han hadde noe som helst med israelske statshemmeligheter å gjøre. Behandlingen av Vanunu skal være en sterk advarsel til andre israelere i samme posisjon som mener det kan finnes alternative veier til fredelig sameksistens med landets naboer. Man må være sterk i troen for å underkaste seg det samme som Vanunu har gjort i snart 25 år. Det er på tide at Israel slipper taket i Vanunu. Og aksepterer vanlige rettsstatsprinsipper, samt grunnleggende individuelle rettigheter som ytrings- og bevegelsesfrihet.
