Det er gledelig at de snylterne som har nydt godt av den urettferdige husleiereguleringen endelig må betale det samme som andre.
Rettferdigheten i opphevelsen av husleiereguleringen er så selvsagt at de fleste politikerne støtter det til tross for at de godt vet hvordan mediebransjen vil rulle seg i sosialpornografiske kasus.
I Dagsavisen kan vi i dag lese om Anne Marie Aschjem (88) og Leonard Sowerbutts (85) som opplever «Den siste jula i eget hjem». De bor begge i leiligheter på Majorstuen, et av Oslos mest attraktive boligområder. Aschjem har bodd på 97 kvm i 50 år. Husleien øker fra 6500 kr til 18000 kr i måneden fra nyttår. Sowerbutts har bodd 118 kvm siden 1947. Husleien hans øker fra 8000 kr til 21000 kr i måneden.
Det er ingen grunn til å synes synd på dem. For det første har husleieøkningen som Fabian Stang påpeker, vært kjent i 10 år. At de eventuelt ikke har forberedt seg før i siste liten, får de ta ansvaret for selv. Det er imidlertid forståelig at de ikke har flyttet før. De har levd som noen grever som snyltere på alle dem i Oslo som faktisk betaler full pris på sin bolig. Hvorfor skal de gi fra seg sine privilegier før de er nødt?
Jeg håper alle de studenter, barnefamilier og andre med knapp økonomi tar seg en liten fest i glede over at boligadelen mister sine privilegier ved nyttår.
Hvorfor er husleieregulering så galt?
For det første er det grunnleggende urettferdig at noen med loven i hånd kan betale mindre enn andre for samme produktet. Vi snakker ikke her om en eiers mulighet til å gi rabatt, men en påtvungen, statlig rabatt uavhengig av eiers ønsker. La meg illustrere dette ved et tenkt eksempel.
På en restaurant så står det en pris på menyen. Staten kommer så inn der og sier som følger: Alle mennesker født i 1976 med blå øyne og fornavn som begynner på B skal fra nå av bare bare betale 70% av den nåværende prisen. Prisen for disse kan kun økes med økningen i konsumprisindeksen årlig, uavhengig av økning i andre kostnader. Grunnleggende urettferdig overfor de andre kundene som ikke får rabatten og må dekke inn tapet med økning i prisen på det de selv må kjøpe og overfor eierne som mister kunder grunnet økt generell pris eller på grunn av at de ikke kan forbedre menyen hvis det fører til økte kostnader.
Et av de andre problemene ligger også innebakt i det tenkte eksempelet. Hvis ikke prisen kan heves, gir det incentiver til å senke kvaliteten på produktet, billigere og dårligere råvarer. I boligmarkedet innebærer dette at det ikke er lønnsomt å pusse opp leiligheten da man ikke kan heve leieinntektene for å dekke kostnadene. Det er dette som blant annet har fått Milton Friedman til å påstå at «husleieregulering er den sikreste metoden for ødelegge en by, nest etter bombing» (selv om noen mener sitatet tilhører Assar Lindbeck, hvem som var først har jeg ikke sjekket opp, men Friedman blir ofte forbundet med sitater opprinnelig fra andre, f.eks. TANSTAAFL).
Dernest gir det rom for penger under bordet hvis kontrakten kan videreføres til noen andre, illustrert i den norske filmen «Byggeklosser».
For det fjerde øker det de generelle boligprisene i attraktive strøk siden tilbudet av boliger i områder blir kunstig begrenset. Hva skal en enslig 88 åring med 118 kvm på Majorstuen til 8000 kr i måneden? De uttalige studentene som kunne danne kollektiv i slike boliger må betale dyrere leie i de boligene som er igjen på markedet etter at mange er opptatt av husleieadelen.
La meg til slutt vise til hvordan det vipper kostnadene over på noen andre gjennom et eksempel fra mitt eget liv. Jeg bor i et borettslag med 10 boenheter. Leiligheten ble kjøpt nyoppusset. Jeg visste ikke da jeg kjøpte min og utbygger visste heller ikke at en av leilighetene var bebodd av en med regulert husleie. Hadde dette vært kjent ville nok ikke boligene blitt pusset opp og vi hadde vært nærmere problemet med at slike boliger forfaller. Slik situasjonen er nå så betaler ikke han nok til å betale «sin del» av kostnadene for borettslaget som helhet. Vi 9 andre må derfor dekke inn pengene som mangler fra hans husleie. Det koster oss ca 7000 kr i måneden, hvorav min del er nesten 800 i måneden. Jeg kunne tenkt meg å bruke de drøye 9000 kr i året på noe annet, men husleiereguleringen har robbet meg fra de pengene slik den også har skadet mange andre.
Jeg hever derfor glasset til en personlig skål. Rettferdighet til slutt. Rettferdighet til slutt. Flytt hvor dere vil, dere har ingen sympati!
