Fredag kunne Dagsavisen fortelle at også internt i Aps stortingsgruppe er det tvil rundt datalagringsdirektivet. Håkon Haugli finner det likevel for godt å stemple motstanderne; vi bedriver skyttergravskrig..
Håkon Haugli er en av Ap-representantene Liberaleren har sans for, og han har ved flere anledninger vært gjesteskribent hos oss.
Som en av de mer liberale representantene i Aps stortingsgruppe er det derfor trist å konstatere at Haugli heller mot å si ja til datalagringsdirektivet. Verre er måten han karakteriserer debatten rundt direktivet, og spesielt hvordan motstanderne debatterer:
«– Jeg har selv vaklet i denne saken. I et så krevende spørsmål er det unaturlig ikke å være i tvil. Og jeg syns det er synd at dette allerede er blitt en vulgarisert skyttergravsdebatt, med altfor mye lettvint skråsikkerhet, sier Haugli.»
Naturligvis er det lov å være i tvil. Når Liberaleren ikke er i tvil i vår motstand mot datalagringsdirektivet, har dette en enkel grunn: Vi oppfatter at direktivet snur opp ned på den rettsstatstankegang som ble innført via Grunnloven i 1814; man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Hvis staten v/påtalemyndigheten mistenker en for å ha begått en forbrytelse er det staten som har bevisbyrden. Anklagen skal være konkret, bevisene skal legges frem i åpen rett, og den anklagede skal ha rett til å kjenne til både anklagen, anklager, bevisene – og kunne forsvare seg mot disse (i åpen rett).
Direktivet handler om å lagre informasjon om hele befolkningen til enhver tid. Informasjonen vil bli lagret i to år, og det vil være en rekke ulike lagringssteder. Det er ingen grunn til å lagre informasjon om samtlige innbyggere utfra en teori om at disse dataene kan bli brukt til å oppklare mulige forbrytelser.
Det er ved konkret mistanke om en forbrytelse at slike data bør oppspores og sikres som bevis i en eventuell rettssak. Påtalemyndigheten har også et selvstendig ansvar for å vurdere om bevisene holder mål.
Det er faktisk ikke oss som ønsker å holde rettsstatsprinsippene levende som har bevisbyrden når det gjelder nye virkemidler for politiet og påtalemyndigheten. De som er for nye virkemidler som må vise at disse ikke vil uthule rettsstatsprinsippene.
Hvis Håkon Haugli mener at det å holde rettsstatsprinsippene i hevd er å gå i skyttergravene, så lever vi godt med det. En slik argumentasjon viser at Arbeiderpartiet er kommet ordentlig på defensiven i denne saken.
Rettsstatsprinsippene er forøvrig kun den liberale grunnmuren som vår prinsipielle motstand mot at mennesker som ikke er mistenkt for noe som helst (ennå) skal ofre for slik omfattende lagring. Men det er vel gjerne slik at de som mener at prisen (vern av privatlivets fred) er lav (Helga Pedersen, Dagbladet) ikke har markert seg som opptatt av personvern overhodet.
I tillegg til vår liberale grunnmur kommer all tvil som omgir direktivet. Hvordan dataene skal lagres, hvilke data som til syvende og sist blir lagret, hvordan de blir sikret, sletterutiner for data som går ut på dato, hvem som får tilgang, osv osv osv. For ikke å forglemme nytten av direktivet; blir det oss vanlige lovlydige som blir utsatt for massiv datalagring, mens de virkelig kriminelle finner måter å omgå direktivet på? Hva er dermed den reelle nytten av direktivet for å bedre oppklaringsprosenten til politiet? Hvorfor bruker justisministeren saker som er oppklart uten direktivets hjelp som begrunnelse for å innføre direktivet?
Hvis vi skal antyde en alternativ vei for tilhengerne av direktivet, måtte det være å gi politiet ressurser i form av folk og penger, slik at de kan nyttegjøre seg de virkemidlene de allerede har.
Artikkelen i Dagsavisen er forøvrig avslørende på en annen måte. Både Haugli og hans kollega Gunn Karin Gjul vil understreke at det faktisk foregår en debatt rundt direktivet spesielt og personvern generelt i Ap, og i Aps stortingsgruppe. Men debatten skal tydeligvis ikke komme i veien for innføringen av direktivet:
«– Vi har våre diskusjoner, vi også. Grunnen til at vi framstår som «enige og tro» utad, er kanskje at vi har fått klare løfter om at ingenting vil bli gjort før vi har fått et mer restriktivt regelverk enn det vi har i dag.» Sier Gunn Karin Gjul.
Utsagnet er todelt, og hadde kanskje hatt litt større troverdighet om ikke Ap-ledelsen så heftig hadde argumentert for et direktiv det knapt har vært synlig debatt rundt i Ap. I juli uttalte Marit Nybakk til VG at Ap skulle debattere saken når den ble aktuell. Denne saken har vært aktuell i snart fire år. Spesielt de siste to årene har det vært en kraftig debatt i offentligheten, både i tradisjonelle medier og på nettet. Fra Ap har vi ikke hørt en lyd. Og den debatten Ap skulle ta når den ble aktuell hadde heller ikke åpenbaret seg før Aps 3 forhandlere plutselig konkluderte ved fremleggelsen av Soria Moria II-erklæringen; Ap er for direktivet, hvis ikke personvernhensyn taler mot. Men nettopp personvernhensyn har vært godt fremme i debatten som startet for alvor i januar 2008. Hvor har Ap vært?
Hvis det er slik at det har foregått en debatt, mellom Marit Nybakks utsagn i juli iår, og fremleggelsen av Soria Moria II, burde den vært synliggjort. Når Gjul hevder Aps stortingsgruppe har fått forsikringer om et bedre regelverk, hvorfor kan de ikke legge frem dokumentasjon for dette, da?
Haugli på sin side sier det slik til Dagsavisen: «– Det er klart vi stiller betingelser for å kunne si ja. Utlevering av data til politiet skal bare kunne skje dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke og være underlagt domstolskontroll. Vi trenger i tillegg en bred debatt om personvern i Norge.»
Det er bra at Haugli vil ha domstolskontroll for utlevering av data. Det er nemlig i samsvar med rettsstatsprinsippene, og burde være selvsagt. Problemet med direktivet berører han imidlertid ikke; og det er at data om hele befolkningen skal bli lagret til enhver tid. Uten at man er mistenkt for noe som helst. Ser ikke Haugli det prinsipielt betenkelige her? Haugli vil altså stille betingelser for å si ja. Men hva om disse betingelsene ikke oppfylles? Vil Haugli da si nei? Ifølge ham selv heller han mot ja. Selv uten at det er konkludert noe som helst rundt betingelsene. Et ordtak rinner i hu: «Skriker for all verden, men følger med på ferden» (fritt gjengitt).
Det er bra at Haugli vil ha debatt om personvern. Han kunne grepet anledningen da Bloggstafetten mot datalagringsdirektivet foregikk i sommer, eller da Nettavisen nærmest måtte hale Aps syn på personvern ut av partiets talspersoner i begynnelsen av valgkampen. Det er hverken tillitvekkende eller troverdig at et parti som la lokk på alt som handlet om personvern spesielt og datalagringsdirektivet generelt, nå plutselig viser omsorg og omtanke for personvernet. Du og ditt parti har hatt anledning til å delta i denne debatten i snart 2 år, Haugli. Men bedre sent enn aldri.
