står høyt i Norge, til tross for at halvparten skiller seg igjen. Troen på romantikken lever og ånder, i filmer, ukeblader, romaner og sanger. Noen av oss finner kjærligheten på andre breddegrader. Det er ikke like romantisk.
Jo, for oss som finner kjærligheten er det i høyeste grad romantisk. Men det er ingen selvfølge at vi som finner kjærligheten utenlands får lov til å vise vår elskede vårt fødeland, enn si tilladelse til å la vår elskede dele livet her. For myndighetene som forvalter nåløyet inn til Norge er enhver ektefelle med utenlandsk pass en mulig lykkejeger. Pussig, det der. Lykke er vel det vi i dette samfunnet jager mest efter, skal man tro reklamen. Men straks det er andre en hvite, norskfødte nordmenn som vil finne lykken her, er lykke plutselig mistenkelig – for ikke å si negativt.
Politikerne gjør sitt beste for at ingen utenlandsk kjæreste skal kunne komme hit på besøk før et eventuelt ekteskap inngås. Og sannelig kan myndighetene finne på å dømme de nygifte til langvarig adskillelse, hvis ektefellene ikke passer inn i bildet vi i Norge har av hvem det passer seg å være gift med.
Aftenpostens kommentator Inger Anne Olsen har skrevet kommentaren «En upassende ung mann». Den anbefales. Du kan lese den her.
