At Karl Eirik Schjøtt-Pedersens jobb ved statsministerens kontor ble oppgradert slik at han ble statsråd uten portefølje, har skapt bruduljer. Det er forståelig. Men opposisjonen bør snarest markedsføre politiske løsninger. Konstitusjonelle snurrepiperier tenner knapt en eneste velger.
Norge er ikke bortskjemt med flertallsregjeringer. Men den nåværende regjeringen har hatt flertall fra 2005 – og vil hvis alle tre holder ut med hverandre vare til 2013. En lengre sammenhengende periode der regjeringen har flertall har vi ikke hatt siden før 1963. I nyere tid er det bare Borten (1965 – 71) og Willoch (1983 – 85) som har hatt flertall i Stortinget.
Flertallsregjeringer blir gjerne arrogante i stilen, i det minste over tid. Velkjent er den hønsvaldske parlamentarisme: «Her foreligger ingen situasjon. Vi har flertall.» Noen regjeringer holder seg med en velutviklet form for arroganse også om de ikke har flertall. F.eks Brundtlands siste regjering (1990 – 96).
Det er velkjent at Jens Stoltenberg ikke er mann for de tilspissede situasjoner på laget. Enten det gjelder en gjenstridig partisekretær i Oslo-laget, eller annet. Det skal vel ikke mye fantasi til for å tenke seg at det er tøft å bryne seg på Liv-Signe Navarsete og Kristin Halvorsen, som møter i regjeringens underutvalg. Da kan det jo være greit å ha en som skal samordne, megle, glatte over såre følelser når noen er overkjørt, og passe på at ingen sakker akterut i regjeringskollegiet. Altfor ofte kan det virke som om norske regjeringer handler om hvem som er med i de indre sirkler, og hvem som går for lut og kaldt vann – både i møtet med media, eget embedsverk og ikke minst på statsbudsjettene. Skulle Schjøtt-Pedersen ha en tittel som uttrykket hans egentlige oppgaver, måtte det være ryddegutt – eller kanskje vaktmester.
Det er ikke noe nytt at norske regjeringer har konsultative statsråder. Både i Gerhardsens samlingsregjering (1945) og på 1970-tallet fantes slike.
Problemet for Stoltenberg oppstod da det for det første ikke var klart hvilken tittel statsråden skulle ha, hvilke arbeidsoppgaver han skulle ha – og ikke minst fordi det ble gitt et svært så ullent svar på om statsråden skulle møte i Stortinget.
Det er alminnelig anerkjent at Norge har et parlamentarisk politisk system. Dette manifesterer seg ved at regjeringen som kollegium og som enkeltmedlemmer står ansvarlig overfor Stortinget. Det er over 100 år siden Statsrådene måtte finne seg i å møte stortingsrepresentantene ansikt til ansikt og svare på spørsmål. Så Stoltenberg laget bare problemer for seg selv ved å gi et ullent svar på spørsmålet om den nye statsråden skulle møte i Stortinget.
Hvis Schjøtt-Pedersen kun skal være en bakspiller ville det ikke vært nødvendig å oppgradere jobben hans. Men han kan ikke som statsråd sitte rundt kongens bord uten å måtte stå til ansvar for sine handlinger i møte med Stortinget.
Den viktigste komiteen i Stortinget så lenge vi har en flertallsregjering, er antageligvis Kontroll – og konstitusjonskomiteen. En av Stortingets oppgaver er å føre kontroll med regjeringen. Når regjeringen har flertall, og kan se på Stortinget som et ekspedisjonskontor er kontrollvirksomheten særdeles viktig. Hvordan konfrontere Scjøtt-Pedersen med eventuell maktmisbruk, vennetjenester etc? Hvordan få opplyst kontaktvirksomhet med mektige aktører i samfunnet?
Stoltenberg burde umiddelbart gjort det klart at alle statsråder har å møte for Stortinget, hvis Stortinget ønsker det. Da hadde nok opposisjonen klart å leve en periode med uklarhetene rundt hva Schjøtt-Pedersen faktisk skal gjøre.
Sånn sett har både Venstres Trine Skei Grande og Høyres Erna Solberg sitt på det tørre når de kritiserer Jens Stoltenberg. På akkurat dette punktet. Det må være klart at Schjøtt-Pedersen har å møte i Stortinget, og det bør også være så klart som mulig hvilke arbeidsoppgaver han har. Bare slik, når disse to vilkårene er oppfylt, er det mulig for Stortinget og ivareta sin grunnlovspålagte oppgave om å føre kontroll med regjeringens virksomhet.
Stoltenberg på sin side har rett i at regjeringen har rett til å organisere seg som den vil. Men altså kun innenfor rammene av grunnloven og parlamentarisk sedvane.
Professor Trond Nordby hevder i Dagsavisen at statsrådene ikke har plikt til å møte for Stortinget, bare rett. Men hvordan vil Nordby at kontrollfunksjoneb skal utøves?
Liberaleren tror opposisjonen vil tjene på å markedsføre politiske standpunkter og verdier fremfor å bedrive konstitusjonelle nålestikk. Uansett hvor rettmessige og rettferdige disse stikkene måtte være. Opposisjonen vil tilslutt bli oppfattet som pirkete og detaljorienterte.
Liberaleren skulle gjerne sett at regjeringen både hadde en mindre stat og færre statsråder med tilhørende hoff å holde rede på. Men vi innser at det nok ikke kommer til å skje under denne regjeringen.
Forøvrig anbefales Kristin Clemets kommentar på Civita.
