Som kulturminister fulgte Trond Giske prinsippet «mer til alle» og ble dermed populær i kulturmiljøene. Det blir spennende å se om han vil ha samme prinsipp som næringsminister.
Det virker som om konklusjonen etter fire år med Trond Giske som kulturminister er at han gjorde en god jobb med å sette kulturområdet på dagsordenen og med å øke kulturbudsjettene. Budsjettene ble økt etter «mer til alle»-prinsippet, slik at man slapp tøffe og upopulære prioriteringer. Et eksempel er Operaen, som ikke overraskende ble dyrere i drift enn forventet, og heller enn å kutte i andre ting valgte man å øke totalbudsjettet.
I kulturmiljøene, altså de som lever av offentlige midler til kultur, ble Giske dermed til dels svært populær. Noen har bemerket at kunstnere også kan bli for avhengige av staten, og at penger fra staten heller ikke kommer uten (gjerne uformelle) bindinger. De viste til det faktum at så godt som ingen som var avhengige av offentlige midler torde å kritisere kulturpolitikken. Dette var imidlertid marginale stemmer som ble glemt i håpet om at neste års kulturbudsjetter skulle bli enda større, noe de stort sett ble.
Selv om det er vanskelig å vite akkurat hvor mye en enkelt minister påvirker den totale politikken er det ingen tvil om at Giske ble en «sektorens minister», en minister som kjempet kultursektorens sak i forhold til andre saker. Han var kultursektorens representant ovenfor folket, ikke folkets representant ovenfor kultursektoren. Denne balansegangen er alltid vanskelig for en minister, men Giske gikk nok litt langt i den ene retningen.
Nå har Trond Giske tatt over næringsdepartementet, og det vil bli spennende å se om han legger seg på samme linje ovenfor næringslivet som han gjorde ovenfor kultursektoren. Dersom han gjør det har han alle sjanser til å bli svært populær. En bedrift kan i praksis få inntekter fra to kilder: Kunder, eller staten gjennom ymse støtteordninger. Det er often rasjonelt for bedrifter å jobbe for å få inntekter fra staten, og den rødgrønne regjeringen har i mange tilfeller respondert svært positivt, alt fra dørfabrikker til kraftkrevende industri til Kjell Inge Røkke har blitt beriket av våre skattepenger. Dersom subsidiebudsjettene øker etter initiativ fra Trond Giske vil han kunne bli særs populær hos mange bedrifter og næringsorganisasjoner.
Jeg har imidlertid håp om at ting i alle fall ikke vil bli verre med Trond Giske. For det første er han en klassisk sosialdemokrat. Dette betyr at (høy)kultur er moralsk godt, mens næringslivet er moralsk nøytralt. Han vil dermed i utgangspunktet være kritisk til rike næringslivsfolk som vil ha mer subsidier. Han har heller ikke bakgrunn fra klassiske sosialistiske næringer (tungindustri o.l), så romantiske drømmer om «å bygge landet» vil forhåpentligvis heller ikke bety så mye for ham.
Noe av det siste Trond Giske gjorde som kulturminister var å sette ned «mediestøtteutvalget», som skal vurdere ordningen med pressestøtten. I den forbindelse uttalte han at at papiraviser som mister abonnenter fordi folk foretrekker aviser på nettet ikke kan forvente støtte fra staten (Dagens Næringsliv, 20.10, ikke på nett):
«Filmavisen var et utmerket medium for sin tid, men det hadde ikke vært riktig å støtte den for at den skulle overleve i konkurranse med bedre alternativer»
Det blir spennende å se om Giske vil følge dette prinsippet i næringspolitikken, eller om han vil gjøre som han gjorde som kulturminister, nemlig å utnevne «knutepunktsbedrifter» som vil få ekstra statsstøtte fordi de ikke greier seg i markedet. Jeg er forsiktig optimist, andre vil sikkert være uenige. Kjedelig blir det i alle fall ikke.
