Idag kl. 10 legges statsbudsjettet frem. Et av ryktene om budsjettet er at boligskatten skal økes – i byene. Distriktspolitikken virker ikke, derfor skal øket skatt på bolig tvinge folk til å holde seg unna. Høyre lover kamp mot byskatten.
Boligskatt var et tema i valgkampen, og også i regjeringspartiene var det interesse for omlegning av denne skatteformen. Enkelte teoretikere mente at å skattlegge folks hjem bør være den foretrukne skatteformen. Bolig er ikke noe du flytter med deg, men noe du flytter til og fra.
Det er skatten på verdifastsettelsen av boligen som skal økes. Med 25%. Altså formuen som ligger i boligen. Politikerne kaller boligskatt for «skatt på fordelen av å bo i egen bolig.» Dette er ganske avslørende språkbruk.
Som kjent skor staten seg allerede grovt på kjøp og salg av boliger, gjennom dokumentavgiften. Bortsett fra for den av sosialistene foretrukne boform; borettslag. Når du kjøper eller selger bolig må dette registreres i offentlige registre. Istedenfor at dokumentavgiften dekker de faktiske utgiftene det offentlige har til registreringen, er den utformet som en prosentandel av kjøpesummen. Altså kan den forstås som en skatt på omsetning av boliger, ikke som en betaling for en tjeneste det offentlige yter til deg. Dokumentavgiften kan sammenlignes med den stempelavgiften som fikk beboerne i de engelske koloniene i Nord-Amerika til å gjøre opprør. Men nordmenn gjør som kjent ikke opprør.
Økede utgifter på bolig i byene skal altså være straffen fra Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg og Liv-Signe Navarsete fordi politikerne selv har mislykkes med distriktspolitikken.
I over 40 år har det vært et mål å opprettholde ikke bare bosettingen i alle deler av landet, men å opprettholde en desentralisert bosetting. Det betyr at det ikke bare skal bo folk f.eks i Alta, Kirkenes og Vadsø, men i Gamvik, Honningsvåg, Vestertana og andre mindre steder (Finnmark er et tilfeldig valgt eksempel).
Når man ser på hvor mesteparten av befolkningen bor, sier det sitt om hvor tynt befolket resten av landet er. I Oslo, Akershus, Østfold, Vestfold og nedre del av Buskerud bor det ca. 2 millioner mennesker. Tar man med større byer, som Stavanger, Sandes, Bergen og Trondhjem, sier det sitt om hvor mye innbyggerne i disse områdene betaler for at de få som bor utenfor skal få fortsette å bo der de bor. Enten det er i Karasjok, på Senja eller i Ulsteinvik.
For 16 år siden førte Akershus FrP en valgkamp der man forsøkte å bevisstgjøre velgerne i fylket om hvordan overføringsordningene egentlig virker. Det finnes ca 700 kritierier som avgjør hvor mye penger som bevilges over statsbudsjettet for å opprettholde spret bosetting i distrikts-Norge. Det har vært brukt utallige milliarder på denne politikken. Likevel går flyttestrømmen én vei; til sentrale strøk. Til byer og bynære områder. For hver arbeidsfør innbygger med jobb som flytter fra distriktene, forsvinner skattepenger. Dette er penger som den fraflyttede kommunen får kompensert via overføringer fra staten. Den som flytter fra et sted flytter til et annet sted. La oss si at det er en kommune i Akershus, og at den som flytter har barn i skolealder. Den tilflyttede vil belaste skattefinansierte ordninger som skoler, veier/kollektivtrafikk, helsetjenester osv. Men kommunen i Akershus får ikke mer i overføringer til disse tjenestene. For innflytteren tar jo med seg skattepengene sine! Det er bare det at de kommunene som får mer i skatteinntekter enn forutsatt, og det som er målet i statsbudsjettet, de kommunene mister «overskuddet». Det går inn i noe som heter skattefordelingsfondet. Pengene derfra brukes, ikke overraskende, til å finansiere distriktspolitikken. Kommuner i sentrale strøk får altså større utgifter for hver innflytter, men får hverken mer i overføringer eller beholde eventuelel skatteinntekter. Slik skapes et stadig større press på skattefinansierte velferdstilbud i sentrale strøk – mens pengene vi som bor her betaler i skatt går til å betale for velferdstilbud stadig færre bruker – i distriktene.
Noe av det som øket tilflytting også fører til, er behov for boliger. Men hvem bestemmer over boligreguleringen? Jo, staten. Stortinget vedtar såkalte rikspolitiske retningslinjer, der arealer båndlegges. Det er ikke lov å bygge i hundremetersbeltet. Dyrket jord skal ikke nedbygges. Markagrensen rundt Oslo er som en Berlinmur. Ofte vil sosialistene i kommunestyrer, bystyrer og fylkesting også bidra til at det ikke bygges i høyden, og på andre måter legge hindringer i veien for øket boligbygging. Øket tilflytting skaper i utgangspunktet kun efterspørsel. Ikke press. Ikke mangel på boliger. Hvis bare markedet hadde fått tilby boliger. Men når politikerne regulerer ihjel markedet, skapes større efterspørsel enn tilbud. Da øker prisene.
Med øket formuesskatt på bolig i byene skal politikerne altså bøte på en distriktspolitikk som ikke virker, og på en boligmangel de selv har skapt gjennom offentlige reguleringer – som resulterer i høyere priser. Gjennom øket skatt skal i byene skal folk tvinges til å holde seg i distriktene.
Det burde egentlig være på tide med et opprør i sør – mot dårlig kvalitet på skattefinansierte velferdstilbud i sentrale strøk, samt skatteranet vi utsettes for. Hadde vi som bor her fått lov til å få betale for tjenestene det offentlige har monopol på, ville ikke kvaliteten vært så dårlig. Hadde ikke politikerne regulert ihjel boligmarkedet ville ikke prisene vært så høye.
Tilbake til politikernes eget språk: «Skatt på fordelen av å bo i egen bolig.» Å bo i egen bolig er altså en fordel. Det er noe som skattesystemet legger til rette for; Gjennom skattefradrag for gjeldsrenter, gjennom lån til første bolig uten noen form for sikkerhet (Husbanken), gjennom å oppmuntre ungdom til å spare til nettopp sin første bolig (BSU). Alt dette er ordninger politikerne selv har innført, for å oppmuntre folk til å bo i egen bolig. Og så skal de straffe oss for fordelen?!
Man skulle tro at miljøorienterte partier ville oppmuntre til sparing fremfor forbruk. Til arbeid fremfor trygd. Til ordninger som gjorde at enhver, også de som ikke arver formue, får anledning til å skaffe seg sin egen bolig. Men slik skal det ikke være. Ifølge Kristin Halvorsen.
Fordelen ved å bo i egen bolig, ihverfall i by, skal beskattes. Snart er det ingen fordel, men en ulempe å ha sin egen bolig. De som ennå ikke har skaffet seg sin egen bolig bør vurdere å bruke opp pengene isteden. Problemet er at da får staten øket inntekt likevel, gjennom momsen. Så løsningen er kanskje å bruke pengene utenlands?
Foreløbig er det formuesskatten på egen bolig i byer. Men kanskje vi står foran en generell, statlig boligskatt? Det skulle ikke forundre meg. For allerede nå straffes kommuner der det politiske flertallet ikke har innført boligskatt. Straffen består i reduserte overføringer fra staten, fordi man «ikke har utnyttet sitt skattepotensiale». Sosialistene forstår ikke at det finnes andre måter å skape økede skatteinntekter på. For eksempel gjennom å føre en generell politikk som tiltrekker seg skattebetalere fremfor skattekonsumenter, og næringsliv. En politikk som legger til rette for at personer og bedrifter etablerer seg. Det er ikke alltid slik at høyest mulig skatt gir mest i skatteinntekter.
Men Kristin Halvorsen har åpenbart funnet sitt skattepolitiske ideal som finansminister. Han het Erik Brofoss, og skal ha sagt at «det er utrolig hva folk aksepterer å betale i skatt, bare de venner seg til det.»
Skal vi finne oss i det?
