Om Thorbjørn Jagland må trekke seg som leder for Nobelkomiteen eller ikke, så har han ihvertfall skapt historie ved å tildele Nobels fredspris til USAs president de siste 9 måneder; Barack Obama. Denne fredsprisen kan fort bli et mageplask fra komiteen.
Det sier antagelig sitt om frustrasjonen over President George W. Bush’ alenegang og dårlige forhold til resten av omverdenen, at Nobelkomiteen velger å gi prisen til en mann som har få om noen konkrete resultater å vise til. Hadde prisen vært for retorikk ville Obama være den suverene vinner. Gitt de magre resultatene efter 9 måneder er det ikke å undres over at verden gispet over tildelingen.
Jagland knyttet prisen med en gang opp til Nobels testamente, og påpekte at prisen skal gå til den som det siste året har gjort mest for å skape fred i verden.
Og ja, Obama står for «change» i forhold til forgjengeren, spesielt på det internasjonale området. Obama vil satse på FN, noe Bush ikke gjorde. Obama har strukket ut en hånd til den muslimske verden, spesielt med talen i Kairo. Bush ville skape demokrati med våpenmakt, både i Irak og Afghanistan. Obama signaliserte med erklæringen om å stenge Guantanamo-leiren at han ikke godtar forgjengerens juridiske kunstgrep med definisjonen «fiendtlig stridende». Foreløbig er det mange kjelker i veien for at stengningen kan gå som planlagt. Nylig ledet Obama, som første sittende amerikanske president, FNs sikkerhetsråd. Målet om en verden uten atomvåpen ble lansert. Foreløbig har USA og de andre atommaktene ikke klart å forhindre at atomvåpenteknologien spres hverken til Nord-Korea eller Iran. At folk i Afghanistan, Pakistan og Irak anser Obama som noen fredsfyrste er vel heller tvilsomt.
Obama har bragt en «håpets vind» til det internasjonale samfunn, som har mange utfordringer å stri med. Dersom Nobelprisen har den prestisjen komiteen håper på, vil tildelingen gi Obama en ytterligere autoritet når han skal fortsette å håndtere utfordringer, både eksistrende og nye. Dette er et grep tidligere Nobelkomiteer har benyttet tidligere. Noen ganger lykkes slike «dytt», andre ganger er det mislykket. Det holder med å nevne at Tibet fortsatt er okkupert, og Aung San Suu Kyi fortsatt sitter i husarrest.
Når Obama nå skal reise rundt i verden med fredsprisen i lommen, og forsøke å skape fred, kan hans autoritet like gjerne bli svekket. Han blir «fredsfyrsten» som når han forsøker å bruke den doble autoriteten som den frie verdens leder og samtidig verdens fredshåp like gjerne kan bli forsøkt jekket ned.
Det er mye USA kan gjøre for å bringe fred til verden, uten å måtte ty til det internasjonale samfunns organer. USA kan tilslutte seg en del internasjonale konvensjoner og avtaler. For eksempel når det gjelder landminer. USA kan akseptere at landets soldater ved mistanke om krigsforbrytelser kan bli stilt for den internasjonale krigsforbryterdomstolen. Obama kan møte ledere for okkuperte land, som Dalai Lama, i offentlighet fremfor privat, og dermed gi styrke til deres kamp for frihet og selvbestemmelse. USA kan slutte å støtte opp økonomisk, politisk og militært om diktaturer i Midt-Østen, kun fordi disse (ihvertfall offisielt) står på USAs side i verdenspolitikken.
I dagens Aftenposten foreslås det at tidligere tildelinger gjøres om, fordi prisvinnerne i eftertid ikke har vist seg verdige. Også amerikanske presidenter har fått prisen, uten at deres bidrag til fred alt i alt kan sies å ha vært overbevisende. Blant disse er Theodore Roosevelt og Woodrow Wilson.
Håpets vind kan fort bli en flau bris. Det var knyttet enorme forventninger til Obama da han tiltrådte. Spesielt i USA, men også i resten av verden – om enn av andre grunner. Så langt har han ikke innfridd. Iran, Nord-Korea og Guantanamo er tre ømme tær, og det spørs om Nobelprisen bidrar i særlig grad til å løse noe som helst i disse konfliktene.
Stortinget bør uansett snarest avklare Thorbjørn Jaglands dobbeltrolle som leder av Europarådet og av Nobelkomiteen for fredsprisen.
