Fredag var jeg tilstede på Venstres landsstyremøte for å høre avtroppende partileder Lars Sponheim forklare valgresultatet. Det var en merkelig forestilling. Partiledelsen har misforstått sine egne velgere, og lente seg på «gamle sannheter» om velgernes adferd.
Sponheim ba landsstyret om unnskyldning fordi han ikke hadde forestilt seg at Venstre ville havne under sperregrensen. Hadde han ant dette, ville han fått med seg organisasjonen på å yte til siste slutt.
Så han ikke faresignalene?
Det er flere forhold ved hans uttalelse jeg stusser over. Det kom flere galluper den siste uken der Venstre lå faretruende nær sperregrensen. I eget fylke var han ifølge en lokal måling ikke engang inne. Åpenbare faresignaler for alle som ville se. Det er mulig Sponheim satt på kontoret og ventet på telefoner fra nyhetsredaksjonene.
Efter eget utsagn har Sponheim aldri gjort en bedre valgkamp – i media, vel å merke. Men man kan jo ikke både skylde på at det har vært en valgkamp der Venstre ble knust mellom de store i debatter preget av regjeringsspørsmålet, og samtidig påstå at man aldri har gjort en bedre medievalgkamp. Og samtidig påstå at Venstre fikk kommunisert masse politikk i disse debattene. Den ene påstanden slår den andre ihjel. Hvis Sponheim har gjort en så knallgod medievalgkamp så burde vel Venstre til en viss grad klare å motvirke at regjeringsspørsmålet vardet dominerende temaet. Ihvertfall hvis man fikk kommunisert så mye politikk. Når partiet likevel havnet under sperregrensen må forklaringen være at velgerne tross alt ikke likte den politikken Sponheim kommuniserte i disse debattene? Men den forklaringen kjøper ikke Sponheim (se forklaring lenger ned i artikkelen).
Det andre jeg stusser over, er at Sponheim hvis han hadde sett faresignalene, ville dratt hele organisasjonen til Venstre med i en voldsom innspurt. Burde han ikke gjort dette uansett? Er det ikke en partileders fordømte plikt (unnskyld uttrykket) å stå på til siste slutt? Man slutter vel ikke å løpe 10 meter før mål og satser på at medvinden skal være sterk nok til å bære en over målstreken? Sponheim har i eftervalgskommentarene (bl.a av Kjetil B. Alstadheim i DN) fått kritikk for ikke å ha stilt opp nok ute i fylkene. Han var altså ikke tilstede i tilstrekkelig grad i fotvalgkampen. Velgerne har sikkert fått se ham nok i TV-studioene, men ikke i kommunikasjon med velgerne, eller for å støtte opp egne førstekandidater. Det er tross alt Sponheim som er kjent og omstridt. Han ville skapt presse og fotosjanser også for lokale kandidater. Han ville satt fart i de lokale valgkampmedarbeiderne. Selv Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre gikk på husbesøk i Groruddalen! Basert på denne kunnskapen om Sponheims «opphøyede» valgkamp skrev Alstadheim i DN at Sponheim «fortjente» valgtapet. Kanskje det, men for dem som sto på til siste slutt (uten partilederen) var tapet kanskje ikke fullt så fortjent? Snarere tvert imot?
Bildet Venstre-velgerne tente på
Sponheim mente at bildet der han og KrF-leder Dagfinn Høybråten satt og så beundrende opp på Høyre-leder Erna Solberg, som sto på et bord, mens de kronet henne til statsministerkandidat, var et gedigent feilskritt. Han påstod at han hadde holdt igjen, men at presset over lang tid var blitt for stort. Sponheim mente at bildet skulle sementere regjeringsalternativet av de tre partiene, mens Høyre i løpet av en halvtimes tid klarte å få ut samme signal som partiet hadde kjørt hele valgkampen; et regjeringssamarbeid med alle fire ikke-sosialistiske partier var Høyres mål.
Sponheim må ha dårlig hukommelse. Allerede da de tre partiene fra Bondevik II-regjeringen holdt felles pressekonferanse om et felles politisk fremstøt kom det «korrigerende toner» fra Høyres hus, da noen antydet at Høyre nå hadde valgt sitt regjeringsalternativ foran valgkampen.
Når Sponheim i tillegg får seg til å påstå at bildet sendte ut et signal om et regjeringsalternativ Venstres velgere ikke ville ha, må det være noe fundamentalt galt i Venstre. Hele ledelse, fra sentralstyre og landsstyre til landsmøtet hadde velsignet og basert sin valgstrategi på en «Bondevik III»-modell, der Høyre, Venstre og KrF skulle utgjøre et regjeringsalternativ. Hvis Venstres velgere på grunn av et bilde med de tre partilederne vender dette alternativet ryggen, må det være fordi hele Venstre partiapparat – med ledelsen i spissen – ikke har «solgt inn» det landsmøtevedtatte regjeringsalternativet.
Kanskje er forklaringen på at Venstre-velgerne vendte eget parti ryggen, en helt annen.
Sponheim burde hørt på Liberaleren
I tiden efter valget har Lars Sponheim blankt avvist de som antydet at avvisningen av FrP var grunnen til at velgerne vendte Venstre ryggen. Om noe var problemet, ifølge Sponheim, var det at han ikke var klar nok i sin avvisning av FrP.
Sponheim kan ihvertfall ikke skylde på Liberaleren. Vi forsøkte å gi ham all den drahjelp vi kunne. Liberaleren forsøkte gjennom hele valgkampen å finne ut hvor langt Venstres avvisning av regjeringssamarbeid med FrP skulle tolkes; hvor langt var Venstre villig til å gå for å hindre at Siv Jensen kom inn i regjeringskontorene?
Liberaleren påpekte i begynnelse av valgkampen at i en situasjon der det var flertall av de ikke-sosialistiske partiene, men FrP alene var større enn Høyre/Venstre/KrF, kunne Jens komme til å peke på Siv Jensen efter å ha levert inn sin avskjedsansøkning til kong Harald. Da ville Venstre (og KrF) havne i en situasjon der man passivt måtte se på at FrP (og Høyre) dannet regjering – eller aktivt pekt på Ap og Jens Stoltenberg, og bedt om at det ble dannet en mindretallsregjering av Ap. Dannelsen av en slik regjering ville hatt støtte av et flertall bestående av Ap, SV, SP, KrF og Venstre.
Istedenfor å komme med denne nyttige avklaringen forsøkte Sponheim å ri to hester; Han hevdet at Venstre skulle være et bolverk mot FrP, men ville ikke si hvordan Venstre skulle hindre FrP i å komme i regjering. Ikke-sosialistiske velgere som ville ha regjeringsskifte men ikke var V-velgere kunne stemme Høyre istedenfor FrP og dermed bidra til en mer sentrumsorientert regjering. Sponheims mantra var at vi i Norge ikke har innsettelsesvedtak. Derfor trengte ikke Venstre å bli avkrevet noen aktiv støtte til en FrP-regjering (evt med Høyre). Dette er naturligvis helt korrekt; men Venstre kunne aktivt hindret etableringen av en slik regjering. Og hadde Lars Sponheim gitt den avklaringen Liberaleren ba om, før valget, ville mange velgere trodd på Sponheims forsikring om at en stemme til Venstre var en garanti mot Frp i regjering. Så lenge han ikke var villig til å avklare hvordan Venstre skulle hindre regjeringsmakt for FrP, var det mange velgere som ikke trodde på Venstres garanti mot FrP. Nå ser Sponheim at han burde vært tydeligere i dette spørsmålet.
En helt annen sak er hvor mange ikke-sosialistiske velgere med ønske om regjeringsskifte Venstre med en slik avklaring ville ha mistet. Det får vi aldri svar på. Men ifølge Venstres leder er de som vil innføre Oslo-modellen på riksplan (NB! han bruker ikke begrepet Oslo-modellen), ute efter å ødelegge Venstre.
Oslo-modellen er som kjent den passive varianten; Venstre i Oslo ville ikke delta i et formalisert samarbeid med FrP (i byråd), men støttet ikke av den grunn et byråd av Ap (og evt. andre partier) isteden. Dermed kunne Høyre og FrP inngå byrådssamarbeid sammen. Gjennom å vedta budsjett sammen med disse to partiene, bidrar Oslo Venstre til å holde FrP ved makten. Dette er ikke en gangbar vei på riksplan, ifølge Sponheim. Venstre er «kingmaker» i Oslo, og kunne vært det på riksplan. Men da måtte Sponheim ha kommet med Liberaleren efterlyste i hele valgkampen.
Hvilket sentrum
Selv om Lars Sponheims tid som partileder er på hell ville han naturligvis ha et ord med i laget om Venstres videre kurs. Han mente at det ikke er Venstres program det er noe iveien med, men altså manglende tydelighet i fronten som er streket opp mot FrP. Hverken han eller andre hadde mottatt negative tilbakemeldinger om partiprogrammet. Men når 50% av velgerne fra forrige valg forsvinner, kan det vel hende at noe er galt med det politiske budskapet som er kommunisert? Ikke at jeg skal påstå det, det var bare en løs tanke.
Viktigere er Venstres plassering. Sponheim mener å ha lært noe viktig av tidligere SP-leder Anne Enger (Lahnstein), nemlig at et ekte sentrumsparti må kunne samarbeide til begge veier. Logisk nok mener Sponheim det må være slutt med å samarbeide med Høyre så lenge man får FrP på lasset. Og der har han solid ryggdekning blant egne velgere. Men han vil også at Venstre skal signalisere samarbeid med Ap.
En liten digresjon om Ap først. I 1985 laget daværende partileder Odd Einar Dørum bryllupsannonser med seg og Ap-leder Gro Harlem Brundtland. Velgerne sendte Venstre hodestups ut av Stortinget. Dette efter en periode der Venstre var dominert av grønne nullvekstromantikere som i miljøtenkning lå lysår unna velgernes følte hverdag. Det var naturligvis ikke at Venstre som et ikke-sosialistisk parti skulle samarbeide med Ap som fikk velgerne til å vende Venstre ryggen, men snarere at det grønneste partiet i Norge skulle samarbeide med et parti dominert av veksttankegang og maktarrogante sosialdemokrater med særinteressebindinger til LO.
I 2009 kunne velgerne ane at et parti som partilederen i 16 har skapt en borgerlig profil på (og sågar brukt begrepet) var villige til å samarbeide med Ap. Et Ap som vel ikke er like maktarrogant som før, men som fortsatt ikke har noe godt rulleblad i miljøpolitikken, og som er mer avhengig av bindingene til LO enn noensinne. Skulle dette være en verdig samarbeidspartner for et liberalt parti? Hvis ikke Sponheims profilering de siste 16 årene skulle være fullstendig spilt på velgerne, måtte det vel finnes noen Venstre-velgere der begrepet borgerlig ville gi en refleksreaksjon i ryggmargen hvis det ble antydet samarbeid med Ap? Ikke ifølge Sponheim. Disse velgerne er egentlig de samme velgerne som partiet hadde til låns i 2005, og som forsvant igjen med en gang. Det var ikke derfor partiet fikk like god oppslutning ved fylkestingsvalget i 2007. Så Sponheim har egentlig brukt begrepet borgerlig som en form for uforpliktende reklameskilt, uten egentlig innhold. Det skal ihvertfall ikke være noen garanti mot samarbeid med Ap.
Så langt den digresjonen.
Borgerlig eller sentrum?
Sponheim vil slutte å bruke begrepet borgerlig hvis andre partier som liker å bruke begrepet (les Høyre) slutter å vanne det ut ved å inkludere FrP. Spørsmålet er om Sponheims sentrumsbegrep er noe særlig mer velegnet.
Sponheim mente at Venstre måtte bygge ut sentrum, gjerne ved samarbeid med SP og KrF. Spørsmålet er om de to partiene egentlig kan regnes som sentrum av noe som helst, og efter hvilken definisjon.
Jeg vil våge den påstand at hverken SP eller KrF er sentrum. SP er et svært strukturkonservativt parti, som har en fast velgerbase tilknyttet primærnæringer og bosettinger i distriktene. Et mer sentrumsorientert parti ville, som Venstre, vært mindre konservative på både bosettingsmønster, kommunestruktur og næringsprofil i distriktene enn hva SP er. KrF er et svært verdikonservativt parti (bare utkonkurrert av FrP), og kan ikke sies å tilhøre noe sentrum i de spørsmålene som er viktige for partiet. Når det gjelder bistand og lignende profilsaker ligger partiet derimot godt til venstre politik. I økonomisk politikk befinner partiet seg et sted mellom Ap og SV.
Er det noe parti som ligger nært Venstre på nokså mange politikkområder må det være Ap. I tillegg kanskje de mest moderate i Høyre. Venstres misjon er altså å holde Høyre og Ap i skjortekraven, slik at de ikke sklir for langt ut på fløyene. Dette alene er ingen eksistensberettigelse for et parti.
Spørsmålet er om Venstre kan sies å ligge i sentrum, i saken som overordnet alt annet samler partiet; miljøsaken. Venstre skal farve sin profill enda grønnere i opposisjon, ifølge Sponheim, som sier partiet gikk til valg på sitt mest radikale program noensinne. Han risikerer dermed å bomme totalt overfor borgerlig innstilte velgere, som oppfatter radikalt å være ensbetydende med venstrevridd. Abid Q. Raja uttrykte efter lederens tale en sunn skepsis til om Venstre i det hele tatt klarte å kommunisere ut budskapet fra partiprogrammet på en slik måte at velgerne i det hele tatt forstod det.
Han må ha glemt partilederens ord om at Venstres velgere tenker avanserte tanker.
