Kristin Clemet drar en historie fra virkeligheten hos Minerva.
Det hele startet i 2008 og slik det pleier å gjøre i politikken, med en god idé: Opposisjonen i Danmark, dvs. venstresiden, mente at kommunene burde overta ansvaret for maten i barnehagene. På mirakuløst vis hadde barna frem til da fått mat av sine foreldre, men dette var plutselig ikke bra nok. Et skikkelig kommunalt måltid ville både fremme sunt kosthold, redusere fedmeproblemer, bidra til sosial mobilitet og avlaste foreldrene i en travel hverdag. Og helt umerkelig var plutselig alle partier enige om at dette var en god idé.
Men mat er jo ikke gratis, så derfor måtte prisen for barnehageplassene økes. Prisen for maten, som ble til en obligatorisk ordning, ble satt til 469 danske kroner i måneden. Dette var riktig nok ikke det beløp barnehagene hadde å rutte med til mat, ettersom mange barn har friplasser. Så det beløp barnehagene kunne bruke til mat, var bare 305 kroner pr barn pr måned. Til gjengjeld kunne barnehagene selv velge hvordan pengene skulle brukes, bare rundskrivene ble fulgt. De var til gjengjeld lange og detaljerte og med så mange krav til kjøkken og lagring at de færreste barnehager kunne møte dem.
Det hele var så vanskelig at foreldrene i to barnehager i Århus kom på den formastelige tanke at de kanskje kunne fortsette å lage matpakker til barna sine, slik de alltid hadde gjort. Men det viste seg nesten å være umulig. I et kommunalt notat het det bl.a. at ”dette i praksis (vil) bli meget vanskelig, da foreldrene vil få status som leverandører og dermed må leve opp til de samme krav som andre private leverandører, ved for eksempel å inngi anbud, registreres ved Fødevareregionen, utføre egenkontroll og ernæringsberegne maten for å sikre kvaliteten”.
Bare motstrebende aksepterte kommunen til slutt at foreldrene i de to barnehagene kunne fortsette å smøre matpakkene til sine barn. For som det het i et annet kommunalt notat: ”Intensjonene (..) har ikke vært at barnehagene skal kjøpe matpakker av foreldrene, hvilket Indenrigs- og Socialministeriet bekrefter. Omvendt fremgår det heller ikke direkte av merknadene at foreldrene ikke kan være leverandør av formiddagsmaten. (…) Hvis alle foreldrenes matpakker lever opp til kravene til sunn mat og fødevaremyndighetenes krav til håndtering av maten, kan barnehagen lage en midlertidig avtale med foreldrene om å kjøpe matpakker av dem inntil neste anbudsrunde.”
Det viste seg senere at foreldre som smører matpakke til sitt eget barn, likevel er unntatt fra fødevarelovgivningens krav til kjøkken og arbeidstider, men kravene er tøffe nok. Som det heter i et notat med tittelen Kjøp av foreldresmurte matpakker: ”De foreldresmurte matpakkene skal leve opp til de samme kvalitetsmessige krav som stilles til andre eksterne leverandører, så vel som til den egenproduserte maten. Matpakkene skal leve opp til anbefalingene for den obligatoriske formiddagsmaten og til Århus kommunes kostholdspolitikk, og foreldrene skal, som private leverandører, dokumentere at anbefalingene følges.”
I kontrakten som foreldrene må inngå med kommunen, heter det bl.a. at det skal fremlegges ernæringsberegninger når det kreves, og at matpakken skal ”emballeres på en forsvarlig måte”.
Lønnen til foreldrene, for å smøre matpakker til sine egne barn, er 305 kroner i måneden – altså det samme beløp som barnehagene har til rådighet for å kjøpe eller selv lage mat til barna. Men som nevnt innledningsvis, har foreldrene allerede betalt 469 kroner for ordningen. Altså må foreldrene nå betale 164 kroner i måneden – for å få fortsette å smøre matpakker til sine barn!
Historien er fra Weekendavisen, men det er Kristin Clemet som har oversatt den til norsk.
