var velgernes valg. En personlig populær statsminister tok seieren hjem for sitt eget parti, og et Ap oppe på 35% kunne inkassere på styringstillegget. Dette, snarere enn SVs sluttspurt berget flertallet. To ikke-sosialistiske alternativer ble en ligning med for mange ukjente for velgerne.
Det er efter min mening oppsiktsvekkende å være overrasket over at regjeringen ble gjenvalgt, med de arbeidsbetingelsene regjeringen har hatt disse fire årene. En regjering med rent flertall og 100 milliarder mer å bruke på å kjøpe velgere enn foregående regjering(er) burde klare å bli gjenvalgt. Når valgnatten likevel ble så spennende bør det skyldes at mange velgere var i tvil om regjeringen fortjente gjenvalg – på grunn av de mange brutte valgløftene.
Valgdeltagelsen var den dårligste siden 1927, med 73,7%. Når det likevel var rekordmange som forhåndsstemte og stor deltagelse på skolevalgene kan den dårlige valgdeltagelsen tolkes som at valgkampen har virket demobiliserende – og demoraliserende. Ihvertfall på ikke-sosialistiske velgere. Høyres fremgang utlignes av Venstres og KrFs tilbakegang. FrP har hatt en liten fremgang. Det må være et tankekors for disse fire partiene at de ikke har klart å mobilisere hjemmesittere og tvilende velgere. Det betyr at de ikke har ført en god nok valgkamp. H og FrP har klart å mobilisere sine egne velgere til å komme ned fra gjerdet – men heller ikke mer.
Valgordningen er fortsatt like skjev som for fire år siden. De fire ikke-sosialistiske partiene har fått over 40 000 stemmer mer enn de tre rødgrønne. Likevel har de siste beholdt flertallet med 86 mot 83 mandater. Ca. 70 000 velgere har stemt på partier som ikke er blitt representert på Stortinget. Man kan undre seg over hva resultatet ville blitt om disse stemmene hadde fordelt seg på de eksisterende partiene.
Skyldfordelingen er igang på ikke-sosialistisk side. Venstre og KrF mener Høyre burde vært tydeligere på å foretrekke en sentrumsregjering, mens FrP mener Sponheim har skylden. Sponheim selv avviser dette, og mener selv han var for lite kontant i avvisningen av FrP. Det vil nok mange være uenig med ham i. FrP sier at de to partiene som var åpne for samarbeid med alle vant. Men FrP har jo slett ikke vært åpne for samarbeid med alle. Siv Jensen har gjort det klart at det ville være liten forskjell på en fortsatt rødgrønn regjering og en regjeringen Solberg bestående av partiene fra Bondevik II-regjeringen. Det er ikke akkurat noen samarbeidsinvitt å avslå budsjettsamarbeid med en slik regjering selv om den skulle foreslå å avskaffe hele formuesskatten i første statsbudsjett.
Det fantes egentlig tre regjeringsalternativer på ikke-sosialistisk side; FrP alene, Høyre/Venstre/KrF, og FrP/Høyre. Sentrum/Høyre-alternativet endte opp som klart større enn FrP, men med et så svekket sentrum er det likevel høyresiden av de ikke-sosialistiske partiene som står sterkest når partiene nå skal bygge opp grunnlaget for en seier i 2013. De i FrP og Høyre som klager over at Venstre (og KrF) tapte valget for den ikke-sosialistiske siden har forstått lite. Like lite som FrPs velgere kan brukes som stemmekveg for Venstre og KrF i regjering kan de to sentrumspartienes velgere taes til inntekt for en politikk i skjæringspunktet mellom Høyre og FrP. Det er to helt ulike retninger blant ikke-sosialistiske velgere langs alle tre dimensjoner i norsk politikk; økonomi, verdier, og sentrum-periferi.
Vinnerne er de tre partiene med statsministerkandidater. De har profilert på en valgkamp som handlet om regjeringsalternativer mer enn saker. Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Siv Jensen har dominert alle debatter og dueller i TV-kanalene og rikspressen. Partienes øvrige profiler har i liten grad sluppet til i media. Å vise frem partienes øverste ledelse fremste politikere som et bredt sammensatt lag har denne gangen vært underordnet. Arbeiderpartiet har så å si alene vunnet valget for de rødgrønne. Erna Solberg har startet gjenreisningen fra bunnresultatet i 2005, mens Siv Jensen tar partiet til nye høyder i sitt første riksvalg som partileder.
Arbeiderpartiet ville med et slikt valgresultat og ikke-sosialistisk valgseier trygt kunnet regjert alene. Nå må de trekkes med Stortingets to mest strukturkonservative partier SV og Sp klamrende i hvert sitt ben på Jens i fire nye år, med et like konservativt LO som bør på ryggen. Ap vil slite på ikke å få uttelling internt i regjeringen for fremgangen. Et fremtvunget JA til olje- og gassleting utenfor Lofoten og Vesterålen i løpet av neste år vil sprenge regjeringen. Kraftsosialistene i Ap kan knapt vente til dette skjer. Kristin Halvorsen klistret seg tett opp til Jens i alle sine kommentarer valgnatten, og stresset voldsomt at dette ikke var en seier for ren Ap-politikk. Men hvorfor skal Ap utsette nødvendige reformer i offentlig sektor for å blidgjøre SV og SP? Hvorfor ikke vinne mer sentrumsorienterte og moderne velgere enn hva disse to konservative damene drar med seg? Konklusjon: En seier for arbeidshesten som Aps partiapparat tross alt er, med LOs penger og organisering i ryggen.
Fremskrittspartiet har tross alt også levert et solid resultat, som er under de gode galluptallene i fireårsperioden, men som åpenbart er en oppbremsing av fallet i innspurten av valgkampen. Selv om FrPs regjeringsalternativ er like lite troverdig som Lars Sponheims, har dette bare i liten grad gått ut over Jensens parti. FrP har den mest vitale partiorganisasjonen på ikke-sosialistisk side. Høyres fremstår mer som en valgkampmaskin når det er nødvendig. Siv Jensen kan nå konsentrere seg om hovedoppgaven; bygge et alternativ med Høyre, og finne de 10% som de to partiene trenger for å vinne flertallet i 2013.
Høyre får bare bronseplassen til tross for at partiet går mest frem på ikke-sosialistisk side. Dette skyldes at partiet ikke sikret blått flertall, og ikke ble mer jevnbyrdige med FrP. Høyre måtte spille på to hester, selv om det førte til at Lars Sponheims regjeringsalternativ ble mindre troverdig og førte Venstre under sperregrensen. En grenseoppgang mot FrP ville ført til velgerflukt. Når 3 av 4 Høyre-velgere vil regjere med FrP er det innlysende at Ernas velgere ikke ligner spesielt mye på Sponheims velgere. En trygg, troverdig, avslappet og poengtert partileder vant tilbake tilliten fra velgere som i 2005 svingte innom Venstre. Men partiet vant ikke nok hjemmesittere til å bli likeverdig med FrP, og sikre ikke-sosialistisk seier. Konklusjon: En spurtseier for partilederen, men kun en mellometappe på vei opp fra bunnivået i 2005.
Taperne
Venstre Lars Sponheim har siden 1997 markert Venstre som et parti som «vipper makten». Venstre ble trygt plassert på ikke-sosialistisk side, men i motsetning til tidligere V-ledere de siste årene tør Sponheim bruke begrepet borgerlig. Og dette inkluderer ikke FrP. Avstanden er så stor i politiske saker at de to partiene mangler øyekontakt. Ja, i flere saker er de direkte motpoler. Det gjelder miljø, integrering, kultur og økonomisk politikk. Da hjelper det lite å kunne jobbe frem kompromisser på enkeltområder som næringspolitikk og skatt. I 2005 fikk Venstre fortvilede Høyre-velgere til låns, fordi de hadde mistet troen på at Høyre kunne sikre Bondevikregjeringen fortsatt liv. Disse velgerne har Venstre ikke klart å få et eiendomsforhold til. Venstre var og er i sin sjel et idéparti som under Sponheim har måttet tåle overdoser av maktprat og taktikkeri. Selv med to regjeringsdeltagelser går det en grense. Sponheim hevder at han kjenner sine velgere. Da er det merkelig at han ikke bygger videre på den miksen av politiske standpunkter som gav ham vind i seilene på midten av 1990-tallet; miljø, næringspolitikk, personvern og skole. Det burde være rom for et liberalt parti i sentrum av norsk politikk med oppslutning et sted mellom 5 og 10%. Men det var ikke dette partiet som åpenbarte seg i 2005. Det var kun en reserveløsning for fortvilede Høyre-velgere. Å miste sitt eget mandat i Hordaland er den totale fallitt for Sponheims profilering av Venstre. Når Sponheim nå gir seg som partileder bør partiet bygge på det liberale by-Venstre. Urbane, liberale og grønne velgere kan sikre Venstre en ny vår. Men da må Trine Skei Grande som ny partileder finne tilbake til sakene og ideene som gjør Venstre gjenkjennelig for kjernevelgerne. At Venstre blir så svakt betyr at en radikal og fremtidsrettet miljøpolitikk får trangere kår, samt at personvernet i Norge mister sin klareste røst. At Venstre i en tid hvor personvernet ofres for illusjonen av trygghet ikke løftet denne saken opp som et av vår tids store dilemmaer, var en stygg feilvurdering. Selv om Abid Q. Raja ikke vant noe mandat gjennomførte han en enormt imponerende valgkamp. Et Ap som i mange intregreringspolitiske saker lar seg presse av et intolerant FrP trenger en liberal motvekt. Raja har definitivt en fremtid i Venstre, om han selv vil og har tålmodighet. Konklusjon: Venstre må efter at Sponheims maktrus ble valgmessig bakrus finne tilbake til sin sjel.
SV hevder at deres sluttspurt berget de rødgrønne. Når Ap tar inn det SV taper tror jeg snarere at å nå opp til 35%-terskelen sikret styringstillegget, og dermed fortsatt flertall. SV kunne nok ha gjort et enda dårligere valg uten sluttspurten, men klarte ikke å vinne på motstanden mot oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen. SV-velgerne klarte ikke å gjenkjenne profilen partiet har bygget gjennom 44 år i opposisjon. 4 år i posisjon utraderte partiets profil. Halvorsens parti er sannsynligvis nede på grunnfjellet. SV kan komme til å kreve bedre uttelling tross svakere oppslutning. For eksempel fire års fredning av Lofoten og Vesterålen. Konklusjon: SV må synliggjøre sine seire, og tape færre slag i neste periode enn i forrige. En tilnærmet umulig oppgave i koalisjon med et styrket og selvsikkert Ap. Det er langtfra sikkert at Ap-sjefens beskjedenhet og lagbygging gjenspeiler seg nedover i rekkene i eget parti.
KrF skraper bunnen, som SV, SP og Venstre. Partiet går ytterligere tilbake fra bunnivået i 2005, men beholder tilnærmet samme styrke i Stortinget. Høybråten distanserte seg fra Sponheims maktprat, og bygget en trygg og solid posisjon på KrFs helt egne saker i valgkampen. Et motkulturparti som sloss for sine merkesaker helt på tvers av strømningene i norsk politikk. Et parti som i den økonomiske politikken ikke vil se det som noen ulykke at den rødgrønne regjeringen fortsetter. Et slikt parti kan ikke gi noen støtte til FrP/H-prosjektet. KrF varslet tøffere opposisjonspolitikk, i tråd med valgkampprofilen. Konklusjon: KrF er på grunnfjellet, og vil fortsette appellen til egne velgere, og så satse på at de efterhvert kan finne gjenklang blant konservative verdiorienterte velgere. Et parti som i ethvert maktspill i neste periode vil fremstå som komplett uinteressant.
Rødt gikk marginalt frem. Velgere som på gallupene flørtet med Rødt valgte å sikre den rødgrønne regjeringen fremfor å straffe SV. Det er Rødts definitive nederlag at ministersosialistenes komme i SV ikke har klart å skape et rom til venstre for regjeringen. Dahle og Folkvords tid bør være forbi. Unge og aggressive ledere kan komme isteden. Kommunistene vil nok dessverre leve på lokalplanet ennå en tid, men det bør være siste gang at Rødt som det eneste av fire partier med lister i alle fylker får være med i partilederdebattene. Neste gang bør Rødt stå på tilskuerplass i partilederdebatten, slik de er tilskuere til det som skjer på Stortinget. Eller så bør det arrangeres to partilederdebatter, en for partiene på Stortinget og en annen for partiene som vil inn.
Status quo: Senterpartiet. Liv-Signe Navarsete bestod testen efter kun ett år som partileder. Partiet har en minimal tilbakegang, og er nå større enn SV. De to partiene er jevnstore, noe som styrker sentrumsprofilen i den rødgrønne regjeringen. Felles saker som motstand mot oljeboring utenfor Lofoten er likevel svekket fordi de to partiene samlet står svakere i regjeringen. SP har et grunnfjell blant distriktsvelgerne, uavhengig av partiledelse. Det er åpenbart at SPs grunnfjell ikke plages av det rødgrønne regjeringsprosjektet. Konklusjon: Bestått for Navarsete, men heller ikke mer.
At rasistpartier som Vigrid og Norgespatriotene oppnår under 400 stemmer totalt, og Demokratene er milevis unna mandat, viser at det ikke er rom for mer fremmedfiendtlige partier i Norge enn FrP allerede er. FrP har minimalt å hente på å opptre ennå mer fremmedfiendtlig, om dette da er mulig.
Politisk blir det ikke lavere skatter i Norge, ikke bedre vilkår for næringslivet, ikke mer innovasjon og nyskapning, fortsatt like surt klima for private innslag innenfor helse, eldreomsorg og skole. Så gjenstår det bare å se om private også skal få dårligere kår også innen barnehavesektoren. Et et dårlig valg for personlig frihet og ansvar, mens troen på politisk styring er styrket.
Det var det kjente og trygge regjeringsalternativet som vant, fremfor ikke-sosialistisk uklarhet og bikkjeslagsmål. Den populære statsministeren markerte sitt ønske om gjenvalg og fikk det oppfylt.
