Tre av kveldens valgdagsmålinger holder de rødgrønne som vinnere. Til tross for at de ikke fortjente å bli gjenvalgt. I Høyre vil det nå komme krav om å velge FrP fremfor sentrum. Venstres valgkamptaktikk har mislyktes og bør føre til selvransakelse.
Valgdagsmålinger har større grunnlag enn vanlig gallup, men er likevel beheftet med usikkerhet. Folk blir spurt på vei ut av valglokalet om hva de har stemt nå i forhold til sist. Det er uansett sikkert at det blir jevnt, og små marginer i kampfylkene vil avgjøre. Vi konkluderer derfor ikke, men kommenterer på bakgrunn av valgdagsmålingene.
I 2005 hadde de rødgrønne ca 20 000 stemmer færre enn de ikke-sosialistiske partiene. Likevel fikk de flertall med 5 mandater. I fire år har de hatt rent flertall, og 100 milliarder kroner mer å rutte med. Likevel ser seieren ut til å bli svært knapp, kanskje med Rødt på vippen. Det er ikke mye å skryte av.
Arbeiderpartiet ser ut til å stå på stedet hvil, eller gå noe tilbake. De rødgrønne berges av at SVs siste mobilisering kan ha gitt uttelling. Miljøsaken fikk et løft både med Lofoten/Vesterålen-striden, og med skipsforliset utenfor Telemark – men målingene fanget ikke opp at SV har vunnet på dette, før nå i kveld. Glemt er åpenbart SVs mange tapte miljøslag de siste fire årene.
Hvis SV når opp mot 10% oppslutning vil partiet kunne kreve endringer i regjeringen, og større uttelling for egne politiske standpunkter. SP styrker seg også, og vil ihvertfall ikke stå dårligere rustet til å ta interne slag i regjeringen. Om disse to partiene får gjennomslag betyr det nei til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen, mens Ap kanskje sørger for status quo i rovdyrpolitikken.
På ikke-sosialistisk side ligger FrP an til ca. samme valgresultat som sist. Det er en prestasjon, og betyr at partiet har hatt mye å gå på, og har motstått det voldsomme presset i innspurten av valgkampen. Selv om gallupene har pekt kraftig nedover og partiet har fått mye motbør for sin politikk står FrP oppreist i stormen. Generalsekretær Geir A. Mo kan være stolt av en partiorganisasjon som ikke lar hets fra særinteressegrupper bestående av skattekonsumenter, og massiv motstand i alle medier, skape motgang og følelse av nederlag før den siste velger har gått ut av valglokalet. Siv Jensen må så absolutt få bestått for sin debut som partileder i et riksvalg. Nå har hun bygget grunnmuren for å kunne feste blikket stivt mot 2013-valget. En strategi flere kommentatorer mener uansett lå i bunn også for årets valgkamp.
Valgdagsmålingene viser at Høyre ikke løfter seg spesielt i forhold til katastrofevalget for fire år siden. Høyre er fortsatt lillesøster, og slik har det nå vært siden 1997, med unntak for 2001-valget. Når både KrF og Venstre går tilbake, og det er det røde sentrumspartiet SP som går frem er sentrum som selvstendig politisk kraft og betydning for ikke-sosialistisk side svekket. Dette kan føre til en mer høylytt debatt innad i Høyre om forholdet til FrP. Kravet både fra FrP og fra egne rekker om å dumpe sentrum til fordel for FrP vil komme sterkere enn noensinne.
KrF ligger nå på et mer realistisk og sannsynlig grunnfjellsnivå, sammenlignet med de gode valgene i 1997 og 1999. Høybråten må fortsette å appellere til grunnfjellet, hvis han ikke finner en ny stor sak a la kontantstøtten. Hvilket jeg tviler på. KrF må forholde seg til en høyreside som er svært delt i verdispørsmål, med Venstre og Høyre som verdiliberale partier. De verdikonservative holdningene har KrF kun til felles med FrP, og der er det for mye som skiller til at de to partiene kan finne sammen på et bredere grunnlag.
Selv om Lars Sponheim i egen partiorganisasjon og blant egne velgere har stor støtte for strategien om ikke å gå i regjering med FrP (og politikken til de to partiene gjør dette til den mest logiske holdningen) viser resultatet at Venstre rett og slett har mislyktes på et vesentlig punkt: I alle år siden Sponheim i 1997 løftet Venstre over sperregrensen har partiet pendlet litgt over og litt under 4%. Bortsett fra i 2005. Hva skjedde da? Jo, en rekke Høyre-velgere stemte Venstre for å sikre Bondevik II-regjeringen fortsatt liv. Disse velgerne har Venstre ikke klart å beholde. De lyseblå velgerne til låns er ikke blitt Venstres eiendom. Et klart og tydelig liberalt parti burde i Norge ligge på 6 – 10%, men Venstre klarer ikke å bygge et slikt parti. Det kan komme av at partiet bruker miljøsaken for ensidig, og har glemt vinneroppskriften til Sponheim fra 1993 og 1997. Blir valgresultatet ikveld ned mot sperregrensen bør det føre til selvransakelse i Venstre. Og kanskje til at Sponheim ser seg om efter arvtagere som kan gi Venstre en profil tilnærmet de mer byliberale velgerne Venstres søsterpartier rundt om i Europa har som sine kjernevelgere.
Rødt kan komme på vippen. Jeg tviler. Grunnen er SVs sterke mobilisering. SV-velgere som har «skremt» eget parti ved å svare at de vil støtte Rødt kan ha ombestemt seg grunnet mobiliseringen. Kvelden får vise, men Rødt er uansett irrelevant. En representant på vippen vil bli oversett. Stoltenberg vil om han fortsetter veksle mellom å hente støtte fra KrF og Venstre.
Og så venter vi på opptellingen, og på de ordentlige resultatene..
