Regjeringen reduserte 04.september inkassosalærene kraftig, men virkningen vil bli helt annerledes enn regjeringen har tenkt seg. De fattigste av de fattige vil få det verre. Det kan også innvendes at endringene er så store at det rokker ved det som var lovgivers intensjon om hovedprinsippet med Inkassoloven.
Reduksjonen av inkassosalærene er så store at det rokker ved det som var lovgivers intensjon om hovedprinsippet med Inkassoloven; at skyldner selv er ansvarlig for at man ikke gjør opp sine økonomiske forpliktelser. Nå blir ansvaret isteden flyttet over til kreditor. En slik endring er det egentlig Stortinget som skal behandle og vedta. Så kan man spørre seg om hvorfor Storberget ikke sendte saken til Stortinget. Kan det være kritikken av manglende innsats mot fattigdom?
Inkasso er forbundet med mye negativt, men handler egentlig om at bedrifter og privatpersoner som har gjeld utestående skal få profesjonell hjelp til å inndrive gjelden. Norge har verdens kanskje mest gjennomregulerte inkassobransje, og efter landbruket kanskje den mest regulerte enkeltbransjen.
To viktige endringer
Endringen i Inkassoforskriften betyr at flere av trinnene i salærsatsene blir borte. Derfor reduseres salærstørrelsen for noen krav med 50%, mens for de trinnene som blir borte er reduksjonen på 33%. For bedrifter representer endringen at for noen av de laveste kravvene blir det faktisk en økning på 50%, men ellers reduksjoner på 20%. For de høyeste kravene blir det ingen reduksjon overhodet. Den andre viktige endringen gjelder når fullt salær blir lagt på kravet. Salæret bestemmes av størrelsen på den opprinnelige regningen. Inkassoloven inneholder en gulrot; kun halve salæret kan ilegges kravet når regningen blir registrert til inkasso. Klarer du å gjøre opp innen 28 dager slipper du med halve salæret. Hvis ikke, ilegges den andre halvdelen av salæret. Dette kalles tungt salær. Regjeringens andre endring 04.september var å flytte datoen for når tungt salær ilegges, fra 28 dager til 42 dager efter at regningen er registrert til inkasso.
Storberget og Halvorsen bryter Stortingets intensjon
da Inkassoloven ble vedtatt, var at skyldner skal være hovedansvarlig for sin egen gjeld, og for å gjøre opp gjelden. Det er en misforståelse at inkassosalæret er en betaling for jobben inkassoselskapet gjør for å få skyldner til å betale regningen. Salæret er ifølge loven berettiget allerede fra tidspunktet inkassovarselet forfaller. Og salæret tilhører kreditor. De aller fleste inkassoselskaper har imidlertid en avtale med sine kunder om at de beholder salæret, som betaling. At også salæret betales er dermed den eneste måten inkassoselskapet får betalt for jobben det gjør.
Bransjeforeningen, Norske Inkassoselskapers Forening (NIF), mener at når salærene kuttes så dramatisk kan det oppfattes dithen at Storberget nå har endret Stortingets intensjon da loven ble vedtatt; risikoen for manglende betaling er blir det kreditor som må ta. Hvis Storberget mener at ansvaret skal flyttes fra skyldner til kreditor, burde han lagt frem en lovendring for Stortinget. Man kan bare spørre seg hvorfor han ikke gjør det. Er det behovet for å vise handlekraft i valgkampen? Salærreduksjonen får imidlertid ingen umiddelbar effekt for de som idag har inkassogjeld. Reduksjonen inntrer fra og med 01.januar 2010.
Statens tre roller
Staten har tre viktige roller når det gjelder inkasso og inndrivning av gjeld. Man må kjenne til disse rollene, og måten inkassoselskapene jobber, for å forstå påstanden i overskriften; at salærreduksjonen i praksis betyr at situasjonen fra og med neste år vil bli verre for de fattige.
La oss se på rollene:
1) Staten er lovgiver, og setter rammene for inkassobransjen. Både med Inkassoloven og en rekke andre lover, og ved å bestemme fortjenesten inkassoselskapene skal ha, gjennom forskriften om salærstørrelse.
2) Staten har et virkemiddelapparat (forliksråd, namsmann, øvrig domstolsapparat), som i visse tilfeller må brukes av inkassobransjen.
3) Staten har unntatt seg selv fra det første punktet over. Staten bestemmer sine egne purregebyrer, har sitt eget inkassobyrå, og trenger ikke å sikre kravene gjennom apparatet nevnt i pkt. 2. – i motsetning til de private inkassoselskapene.
Dette siste punktet er ikke uvanlig; staten lager unntak for seg selv og sine virksomheter. Jeg har skrevet mer om dette her.
Hvordan jobber inkassoselskapene?
Det er bare en liten del av sannheten at inkassoselskaper kjøper opp gjeld, og driver den inn med hardhendte metoder. De aller fleste av de over 100 selskapene i Norge er lokalt forankret, og har lokale bedrifter som sine kunder. De har avtaler som gjør at forfalte regninger jevnlig overføres til inkasso. Man kan godt kalle det en outsourcing av gjeldsinndrivning. Man får profesjonell hjelp til å gjøre jobben som ellers fort ville kunne tatt oppmerksomhet fra det man egentlig skal drive med.
Et vanlig pengekrav foreldes efter 3 år. Det betyr at hvis kreditor ikke har fått skyldner til å betale, erkjenne gjelden eller sikret kravet innen 3 år, er kravet tapt. Det sier seg selv at hvis mange kunder ikke betaler for varer og tjenester de kjøper, risikerer vare-/tjenesteleverandøren å gå konkurs.
Inkassobyråets rolle er primært å få skyldner til å betale for seg. Byrået skal dermed finne en betalingsordning som passer både skyldner, kreditor og byrået – som tross alt skal administrere betalingsordningen. Ofte får inkassobyrået en rolle som økonomisk rådgiver – både for skyldner og kreditor. Kreditor må ha rutiner som ikke skaper tvil om kravets rettmessighet, og sørge for at kravet blir betalt/sikret før det foreldes. Skyldner må få hjelp til å få oversikt over sin økonomi, og til å få betalt sin gjeld før man pådrar seg ny gjeld. Gjeldsofferalliansen og andre som hevder å snakke for de fattige kritiserer ofte staten og kommunene for at det offentlige ikke har ordninger med gjeldsrådgivning. Altså nok en oppgave vi skattebetalere skal betale for. Men de glemmer at inkassoselskapene gjør den jobben allerede, uten at det koster noe ekstra. Det koster faktisk ingenting, før salæret er betalt. Saksbehandleren i et inkassoselskap gir altså råd til skyldner før kravet er betalt. Blir ikke kravet betalt, er rådene gitt gratis.
En følge av den kraftige salærreduksjonen regjeringen nå har vedtatt, er at inkassoselskapene i mindre grad får mulighet til å bedrive skikkelig og individuell behandling av enhver skyldner og ethvert krav. Inkassoloven stiller faktisk ikke andre krav enn at det skal sendes ut brev med informasjon om hvilke kostnader som har påløpt kravet, når betalingsfrist er og hva som blir neste skritt hvis gjelden ikke gjøres opp innen en gitt frist. Inkassoselskapene er ikke pålagt å kontakte skyldner pr. telefon, sms, eller epost. Men de gjør det, for å finne ut om det er noen grunn til at kravet ikke er betalt, og for å finne frem til levelige betalingsordninger. Nå kan det altså bli en slutt på denne ofte glemte delen av inkassoselskapenes daglige virke.
Isteden vil det bli mer automatisert behandling; å sende de pålagte brevene, og så – så raskt som mulig – få sikret kravet.
Kravene må sikres – og staten tjener mer
Som nevnt over må et vanlig pengekrav, en regning som ikke er sikret med gjeldsbrev eller pant, betales eller sikres innen 3 år. Hvis ikke har kreditor tapt sitt krav på betaling overfor skyldner. Kreditor og inkassoselskap må gjøre dette ved å bruke statens virkemiddelapparat, som nevnt i pkt. 2 innledningsvis.
Regningen blir sendt til forliksrådet, basert på at skyldner ikke har betalt og ikke fremmet innsigelse (protest) mot kravet. Kreditor ber om dom for kravet. Dette betyr at foreldelsesfristen for kravet forlenges med 10 år, fra domstidspunktet. Men for i det hele tatt å få saken opp til doms, må kreditor betale staten et såkalt rettsgebyr. Staten tar seg naturligvis betalt for sine tjenester. Det skulle bare mangle.
Imidlertid: Når staten reduserer inkassosalærene reduseres inkassoselskapenes muligheter for individuell saksbehandling – blant annet å få etablert kontakt med skyldner og laget betalingsordninger – betyr dette at kravet blir dyrere først for kreditor, så for skyldner. Ikke alle skyldnere klarer å gjøre opp hele kravet på en gang. Ikke alle tør ta kontakt med inkassoselskapet. Kreditor har de kanskje ikke det beste forhold til. Dermed forblir regningen ubetalt, og inkassoselskapet må gi kreditor en anbefaling: La kravet gå tapt – eller sikre det. Kreditor må betale for å bruke statens apparat, men i siste instans er det skyldner som pålegges å betale tilbake alle de utgifter kreditor har med å få inn gjelden. Dette prinsippet er også slått fast i loven.
En del av jobben inkassoselskapene gjør, er å gi kreditor råd om det er mulig å få inn pengene fra skyldner, eller ikke. Kanskje må inkassoselskapet fortelle kreditor at kravet bør tapsføres. Det blir for dyrt å betale staten for å sikre kravet. Større kreditorer kan imidlertid la det gå automatikk i å sikre alle krav. Den individuelle behandlingen av skyldner er borte. Staten vil da uansett tjene.
En lovendring for et par år siden gjorde det mulig for kreditor å hoppe over dom i forliksråd for å sikre et krav. Har ikke skyldner protestert mot kravet, kan inkassoselskapet sende en utleggsbegjæring. Dette betyr at man ber staten via namsmannen sørge for trekk i lønn/trygd hos skyldner, eller pant i eiendom eller løsøre. Uansett om dette gjøres istedenfor dom i forliksrådet, eller efter at dom er falt, må kreditor igjen betale staten for å bruke statlige tjenester. Kravet mot skyldner vokser, men for kreditor betyr det også at det blir dyrere å få inn pengene skyldner opprinnelig skulle ha betalt. For alt kreditor betaler før kravet blir betalt, er en risiko. Det kan godt hende at skyldner uansett kreditors anstrengelser ikke makter å betale kravet. Da er ikke bare det opprinnelige kravet men også alt kreditor har betalt til staten også tapt.
– listet som dårlig betaler
Å bli listet som en dårlig betaler er alle skyldneres skrekk. Ja, det er kanskje verre enn tanken på inkassosalærene. Får du en såkalt betalingsanmerkning betyr det at alle store kjøp du ønsker å gjøre, eller kundeforhold du ønsker å inngå, står i fare. Enhver fornuftig leverandør av varer/tjenester kredittsjekker sine potensielle kunder først, før avtale inngås. Har du anmerkning får du ikke handle.
Bedrifter og privatpersoner behandles forskjellig. Bedrifter får anmerkning 29 dager efter at inkassosak er registrert, altså når tungt salær påløper. Denne fristen vil efter regjeringens forskriftsendring bli flyttet med 2 uker, fra 01.januar. Privatpersoner får anmerkning først 30 dager efter at et rettslig skritt er foretatt, dvs. efter at det er sendt forliksklage eller utleggsbegjæring. En privatperson kan ha hatt en inkassosak nokså lenge før man får anmerkning. Altså har den samme skyldneren god tid til å misligholde gjeld hos andre kreditorer, før den første anmerkningen kommer.
For et par år siden ble det gjort en endring i reglene for betalingsanmerkninger. Før sto en anmerkning i 3 år efter at hele kravet var betalt. Nå fjernes den med en gang. Tidligere iår ble det fra bransjehold advart mot at denne regelendringen førte til at svært mange av de som dengang fikk slettet sine anmerkninger, har opparbeidet seg ny og større gjeld enn de hadde.
Strengere kredittpolitikk
Kan bli en av følgene når regjeringen nå gjør det vanskeligere for bedrifter og privatpersoner å få drevet inn utestående regninger via inkassoselskaper. Leverandører av varer og tjenester bør uanfektet av regjeringens salærreduksjon bli flinkere til å forhåndssjekke potensielle kunder. Kredittvurdering bør være en naturlig del av det å etablere et nytt kundeforhold. Også eksisterende kunder kan det være lurt å kredittsjekke hvis kunden misligholder regninger i et løpende kundeforhold. Kanskje har kunden fått betalingsanmerkninger siden kundeforholdet ble etablert.
Hyppigere kredittvurdering og strengere politikk for etablering av kundeforhold kan altså bli følgene av regjeringens salærreduksjon. Dette vil gå ut over dem som får betalingsanmerkning fordi inkassoselskapene ikke lenger har mulighet til å bedrive individuell saksbehandling med sikte på å få til betalingsavtaler som både skyldner og kreditor kan leve med. Dette vil også gå ut over dem som har dårlig råd fra før av, men har unngått betalingsanmerkninger. Kanskje kan det bli slik bedriftene i større grad vil kreve forhåndsbetaling. Det kan for eksempel føre til at personer som ønsker å opprette et mobilabonnement får tilbud om en helt annen abonnementstype enn de hadde tenkt seg; en med forhåndsbetaling av telefonitjenester istedenfor å betale i efterkant.
Oppsummering så langt
Staten er allerede den verste inkassohaien både overfor egne kunder, og overfor private kreditorers kunder (gjennom rettsgebyrene)
Regjeringens reduksjon av salærene og forskyvning av tidspunkt for når fullt salær påløper kan få følgende konsekvenser:
1. Inkassoselskapene får dårligere arbeidsvilkår, og må drive mer automatisert pengeinndrivning
2. Inkassoselskapene får mindre tid til å drive gjeldsrådgivning overfor skyldnere
3. Private kreditorer får vanskeliggjort inndrivningnen av utestående gjeld
4. Private kreditorer må via inkassoselskapene i større grad bruke rettslig inkasso.
5. Som følge av pkt. 4 vil flere få betalingsanmerkning enn tidligere, og dermed bli listet som dårligere betalere
6. Som følge av pkt. 4 vil staten tjene mer penger, på rettsgebyrene
7. Som følge av pkt. 4 vil det bli større press og flere saker på landets forliksråd og namsmenn. Apparatet vil dermed koste staten mer å drive
8. Som følge av pkt. 2 kan det komme krav om flere kommunale gjeldsrådgivere, noe som vil koste staten mer.
9. Som følge av pkt. 7. og 8. kan du og jeg som skattebetalere oppleve at regningen for dårlige betalere og statens forrverring av private inkassoselskapers arbeidsvilkår havner hos oss, via skatteseddelen
10. Flere bedrifter risikerer å måtte innstille sin virksomhet, på grunn av pkt. 1, 3, 4, 7, 8 og 9.
Det jeg tror ikke kommer til å skje er at staten opphever sine egne særregler. Det blir derfor ikke lavere purregebyrer på NRK-lisensen, årsavgiften for bil eller i Statens Lånekasse. Staten kommer heller ikke til å måtte bruke sitt eget virkemiddelapparat for å sikre sine krav. Det kommer heller ikke til å bli kutt i rettsgebyrene, fordi forliksrådene og namsmennene uansett får mer å gjøre. Staten kommer altså til å fortsette å være den verste pengeinndriveren i Norge. Til tross for at Halvorsen innledningsvis i sin periode lovet gjennomgang av statlige gebyrer. Jeg har ikke engang nevnt hvordan staten behandler personer den mener skylder skatt.
Alternative løsninger mot fattigdom
Hvorfor kommer kuttet i salærsatsene akkurat nå, en uke før valget? Det er innlysende. Regjeringens Soria Moria-erklæring fra 2005 erklærte at fattigdommen skulle avskaffes, og dette var også SV-leder Kristin Halvorsens brageløfte i valgkampen for fire år siden. Opposisjonen og Pål T. Jørgensen vasket gulvet med finansminister Kristin Halvorsen i innledningen av valgkampen. Hun kom aldri på offensiven når det gjaldt regjeringens arbeide for å avskaffe fattigdommen.
Regjeringen har hatt rent flertall på Stortinget, og 100 milliarder mer å rutte med ennn forrige regjering. To vesentlig bedre arbeidsvilkår enn alle andre regjeringer før dem. Mye penger har gått kommunenes vei, men gjeldsrådgivere har det ikke blitt av det.
Hva kunne regjeringen ha gjort?
1. Hevet satsene for sosialhjelp.
2. Etablert en ordning med kompetente gjeldsrådgivere i alle kommuner
3. Sørget for at NAV fungerte, slik at folk ikke ble gående på sosialhjelp. Laget individuelle opplegg som gjorde at folk kunne få hjelp til å få orden på økonomien, blitt omskolert, fått en løsning med delvis arbeid og delvis statlig økonomisk bistand i en overgangsfase, til man klarte å klare seg selv.
4. Redusert rettsgebyrene, slik at sikring av krav til inkasso ikke ble så dyrt for hverken kreditor eller skyldner
5. Hevet bunnfradraget slik at de med lavest inntekt fikk beholde mer av sine egne penger
6. Innført samme regler for betalingsanmerkning for private skyldnere som for bedrifter
Når får vi en debatt om hva som virkelig vil hjelpe de fattige? Der det kan påpekes at regjeringens panikkartede reduksjon av salærsatsene er et forsøk på å veie opp for manglende innsats mot fattigdom de fire siste årene – og at tiltaket vil ha en rekke negative følger, også for de fattige?
Det som partiene også burde være bekymret for, er at regjeringen gjennom en forskriftsendring har endret lovgivers intensjon med Inkassoloven; hvem som til syvende og sist skal bære byrden for at skyldner ikke gjør opp for seg. Skal regjeringen gjennom forskrift gjøre noe som tilkommer Stortinget; endre en lov?
Jeg har tidligere skrevet om inkasso; her.
Høringsuttalelsene til forskriftsendringen finner du her.
