FrP har noen gode valgresultater, både i 1989, 1997, 2001 og 2005. Men felles for alle er at partiet da valgkampen startet lå bedre an enn hva det endelige valgresultatet ble. Vi ser det samme i årets valgkamp. Kan Siv bryte trenden?
Fremskrittspartiet er nå det eneste partiet på Stortinget som alltid har vært i opposisjon. Men opposisjonstilværelsen de fire siste årene var helt selvvalgt. Det startet med Carl I. Hagens karakterdrap på daværende statsminister Kjell Magne Bondevik ved stortingssesjonens slutt i 2005. En upopulær sentrum/høyre-regjering skulle opp til eksamen. Bondevik II hadde flere ganger i sin regjeringsperiode 2001 – 2005 måtte true Stortinget til lydighet. Kabinettspørsmål er det sterkeste virkemiddelet en regjering har. FrP bøyet seg for pisken flere ganger, men nå tok Carl. I. Hagen en grusom hevn. Partiet gjorde et godt valg, men de rødgrønne vant flertallet og regjeringsmakten. Hagen gikk av som formann året efter, og overlot tronen til Siv Jensen.
Generalsekretær Geir A. Mo fortsatte under Siv Jensen å bygge landets mest helstøpte partiorganisasjon. FrPs posisjon som det største ikke-sosialistiske partiet har knapt vært utfordret på mer enn et tiår, uten at det har gjort det enklere å bygge noe samarbeid. Siv Jensen gikk inn i sin rolle med et erklært mål om å bygge samarbeid. Hun innså realitetene og gav opp fortere enn Høyre og Erna Solberg har gjort. Men Siv Jensen har så langt ikke klart å artikulere hva som er en nødvendig konsekvens av den iskalde tonen fra Venstre og KrF. Kanskje er det allerede for sent for årets valg.
FrP har tatt mål av seg å legge protestrollen bak seg, og oppnå politisk makt. Regjeringsmakt. I perioden 1985 – 91 forandret FrP ham fra folkelig protestparti til et parti med en gjennomarbeidet systemkritikk. I 1988/89 gjorde partiet det klart at systemkritikken måtte tas et skritt videre; partiet lanserte sin helt alternative kurs. Et politisk systemskifte. Partiet gikk til valg som alternativ, og Carl I. Hagen åpnet 1989-valgkampen i NRK med statsministerduell mot Gro Harlem Brundtland. Hagen vant den debatten, men Ap, LO og mediene punkterte FrPs drøm ved å sette partiets Folketrygdmodell under lupen. Efter dette kom partiet aldri på offensiven i den valgkampen. Søkelyset skiftet til Høyre.
Høyresidens Rødt; penga fins!
Foran 1997-valgkampen forlot partiet sin liberalistiske samfunnsmodell, og har siden stått hardt på mer sosialdemokratiske modeller når det gjelder både velferds- og næringspolitikk. Siden har partiet vært størst blant de ikke-sosialistiske – med unntak av 2001-valget.
Uutnyttet kvinneappell
Vi så det allerede på årets landsmøte. FrP profilerte løsninger, som skal samle bred støtte, selv om de avviker fra andre partiers konsensuspregede politikk. Siv Jensen satte kvinner i fokus i sin landsmøtetale. Et helt uventet grep. Hennes problem har vært manglende troverdighet. Partiets historie er full av eksempler på mannssjåvinisme. Partiet vil avskaffe likestillingsombudet, likestillingsloven og kjønnskvotering. Men likevel går Siv Jensen inn for å løfte lavtlønte kvinner i typisk kvinnedominerte yrker opp. Der røde feminister går inn for en likelønnspott (lik lønn for likt arbeid) går Jensen inn for en lavtlønnspott. Noe enhver finansminister faktisk kan gjøre noe med, ved at kvinner med deltidsarbeid får mulighet til å jobbe fulltid. Da vil mange kvinner i helse- og omsorgsyrker et automatisk lønnsløft. FrP klarer likevel ikke å kommunisere sin alternative «feminisme»; om at kvinner ikke trenger særordninger så lenge de behandles på like fot med menn. Jensens kvinnefokus mangler konkretisering og oppfølgning i valgkampen. Det overrasker meg.
Kvinner i ansatt i det offentlige stemmer ofte SV. Hvis Siv Jensen i valgkampens siste uke gjennoppfrisker og konkretiserer sitt kvinnefokus fra landsmøtetalen, og samtidig sterkere kommuniserer sin tro på kvinner som sterke og likestilte, kan det hende hun klarer å punktere noe av SVs oppslutning. For det er kvinner i offentlige sektor som gir SV mye av partiets styrke.
Glem rikingene! Skattelette til de lavtlønte
Helt siden Fridtjof Frank Gundersen i 1993 saboterte FrPs programfestede dynamiske skattepolitikk, har FrP vært for at de med lavest lønn skal få beholde mer av egen inntekt. Konkretisert ved å heve bunnfradraget. I valgkampen er det rikingenes støtte til et FrP som vil fjerne formuesskatten som har dominert. Kanskje de lavtlønte ble skremt av de rikes pengebidrag og uttalte støtte til FrP. Selv om det norske samfunnet er konsensusorientert lever fortsatt misunnelsen sterkt blant folk flest. Troen på at det er rettferdig at man skal betale for offentlige tjenester efter evne, er utbredt. Forleden sådde Siv tvil om partiet vil fjerne formuesskatten. Kanskje kan hun gjenvinne velgere i lavtlønnsyrker ved å fokusere mer på heving av bunnfradraget. Hun har konkurranse på dette området fra Høyre (som kanskje ikke har så stor troverdighet i denne velgergruppen), mens Venstre vil ha skattelettelser for bedrifter, og KrF ikke vil ha skattelettelser i det hele tatt. Ved å fokusere på skattelette for lavtlønte kan FrP fange opp velgere som preges av misunnelse, men uten å appellere til misunnelsen, slik SV gjør.
FrPs trygghetsmix fanger de eldre og de utrygge
FrP har de mest trofaste velgerne. Særlig blant eldre. Partiets troverdighet på helse og eldreomsorg ble bygget med kraftig moralsk og harmdirrende engasjement av nå avdøde John Alvheim. Partiets helsepolitiker Harald T. Nesvik har ikke samme appell. I partiets mer liberalistiske periode var velgerne deres delt i to; De risikovillige unge, og de trygghetsorienterte eldre. Nå er det de siste som dominerer velgergrunnlaget til FrP. Trygghet er altså et stikkord. FrP har en perfekt mix av standpunkter som kan appellere til trygghetsorienterte velgere; verdig helse- og eldreomsorg, mer politi i gatene og forbrytere i fengsel, mistenkeliggjøring av asylsøkere som kriminelle elementer som bør ut av landet. Jensen må finne de trygghetsorienterte velgerne. FrP har to personer i sine rekker som er perfekte velgermagneter for denne gruppen; Carl I. Hagen og Per-Willy Amundsen.
De velgerne Siv bør appellere til den siste uken er altså deltidsarbeidende lavtlønte kvinner i offentlig sektor, lavtlønte arbeidstagere generelt, og trygghetsorienterte eldre. Alle tiltak overfor disse kan finansieres med øket bruk av Oljefondet. De andre partiene kan fremstilles som den gjerrige onkelen som kler seg i filler og vil spinke og spare selv om alle vet at han egentlig er søkkrik.
Siv: Den unge, friske lederen Norge trenger
Selv om Jens Stoltenberg er den trygge og solide lederen med stor L, har regjeringen hans ikke levert varene. Hans regjering har hatt rent flertall og 100 milliarder mer å bruke enn den forrige regjeringen. Likevel er valgløfter brutt og det er ikke vanskelig å få øye på alt som er skakt og skjevt bak fasaden Jens og Kristin Halvorsen forsøker å holde opp som moderne Potemkins kulisser. Derfor kan FrP profilere Siv som den nytenkende, unge friske lederen Norge nå trenger.
Dette har vært en valgkamp der sakene nærmest har forsvunnet. Det har vært litt fattigdom, litt skole og litt formuesskatt. Men det altoverskyggende temaet har vært regjeringsalternativene. Det får frem de sidene ved norsk politikk som velgerne liker minst; krangling og taktikkeri.
Siv Jensen bør den siste uken bringe frem nettopp sakene. Kjør frem systemkritikken, nevn de brutte løftene, men fokuser fremfor alt på egne løsninger.
Glem taktikkeriet! Parkér sentrum, gi besserwisserne en på trynet
Siv bør også heve seg over taktikkeriet. Men er regjeringssmakt viktig for henne skal hun tross alt jeg har skrevet i de nærmeste avsnittene over kommuniser ut ett maktpolitisk budskap til sine velgere; parkér sentrum! Venstre og KrF vil hindre at halvparten av de ikke-sosialistiske velgerne får valuta for stemmen sin. Venste vil la Stoltenberg fortsette å styre selv ved ikke-sosialistisk flertall. Ja, hvis FrP blir større enn Høyre, Venstre og KrF tilsammen vil Sponheim til og med beholde SV og SP i regjering! Siv bør derfor fortelle velgerne at skal de ha gjennomført FrPs løsninger må de stemme FrP. «Glem alle diskusjonene om regjeringsalternativer», må hun si til velgerne. «Det er du som avgjør hvem som skal styre når valget er over. Det gjør du ved å stemme på partiet du har størst tillit til». Når du har sagt ditt på valgdagen er det vårt ansvar å skaffe landet en regjering. Landet får en regjering, så ikke tenk på det. Tenk å sakene. Løsningene. Og stem på partiet du stoler mest på. Da gir du tyngde til de løsningene du vil ha gjennomført de neste fire årene.»
Vinner FrP og Høyre tilsammen 1% av velgerne hver dag frem til valgdagen vil de nærme seg 50%. Dét tallet som gir dem mulighet til å overse Venstre og KrF. Alle er enige om at rent flertall for FrP og Høyre er umulig. Så hvorfor ikke gjøre det umulige mulig? I tillegg til budskapet om å parkere sentrum kan Siv Jensen oppfordre velgerne til å gi alle politiske kommentatorer og besserwissere en på nesen. Er det noe FrP-velgerne misliker så er det eliten. Her har de en sjanse.
Fjern bomullen rundt FrP!
I denne valgkampen har Siv Jensen gjemt bort det klarttalende kompromissløse og utfordrende FrP velgerne har gjenkjent i så mange år. Om andre partier hevder at FrP er uforutsigbart så er det partiets profil velgerne har gjenkjent, og uttrykt sin støtte til. Skal Siv Jensen stanse den nedadgående trenden, og bryte det historiske mønsteret fra tidligere valg, må Siv Jensen fjerne bomullen som til nå i valgkampen har fått omgi partiet. FrP kan ikke forvente å få oppslutning ved å sveve rundt som en hvit tåkedott, full av forutsetninger, forbehold og annet som er så typisk for de andre partiene.
Det er lenge siden politiske kommentatorer spådde at Siv Jensen har blikket festet på 2013 og ikke 2009 når det gjelder regjeringsmakt. Skal du overbevise velgerne i 2013, må du ihvertfall gjøre et realt forsøk ved årets valg, Siv! Blir du for lik de andre, mister du stjerneglansen og appellen som til nå har omgitt deg.
Siv, klarer du å gjøre det umulige mulig?
