VG skriver idag at rikingene snur ryggen til FrP, hvis partiet ikke stemmer sammen med de øvrige ikke-sosialistiske partiene for å fjerne formuesskatten. Partiet risikerer nå å gjøre det samme som de har anklaget de andre partiene for; å stemme mot noe de er for. Er FrP virkelig så desperate?
Det var i gårsdagens VG at FrP-leder Siv Jensen skrudde opp nervekrigen med de andre ikke-sosialistiske partiene et hakk til; skulle det bli en H/V/KrF-regjering efter valget vil ikke FrP samarbeide om statsbudsjett. Selv om regjeringen Solberg skulle foreslå å fjerne formuesskatten. I en slik situasjon ville finansminister Sponheim vende seg til Ap for støtte. Og de vil jo ikke fjerne noen formuesskatt.
FrP har gjort det til en sport i Stortinget å ta opp forslag andre partier tidligere har fått nedstemt, og fremme dem som sine egne. De tidligere forslagsstillerne har da som regel valgt å stemme mot sine egne tidligere forslag. Fordi FrP var forslagsstiller.
Hvis FrP i en gitt situasjon velger å stemme mot forslag å om å fjerne formuesskatten gjør de akkurat det samme; stemmer mot noe de er for. Slikt er politisk taktikkeri, som skaper politikerforakt og større avstand mellom styrende og styrte.
FrP har flere ganger tidligere markert at de holder sin egen fane høyt, fremfor å bedrive politisk taktikkeri; man valgte våren 1986 å stemme imot Willochregieringens innstramningspakke med utgiftsreduksjoner og skatte- og avgiftsøkninger fordi Willoch ikke ville ta bort ett element i pakken; økning i bensinavgiften. I juni 1987 valgte FrP å stemme imot et mistillitsforslag fra Høyre, KrF og Senterpartiet mot Ap-regjeringen. De tre partiene fra Willochregjeringen mente at landbruksoppgjøret gav for lite i økede overføringer til bøndene. Og det i en situasjon der resten av befolkningen måtte stramme inn livremmen. At FrP valgte å holde seg til sin egen politikk ved disse tok anledningene øket partiets troverdighet markant, og bidro sterkt til den første storhetstiden for partiet (1987 – 1993). Man kan si at det var FrPs «finest hour».
FrP har i alle år efterpå markert seg med å holde avstand til de andre partienes taktikkeri og politiske spill. Et spill velgerne stort sett misliker intenst. FrP har tjent på dette, uten at de andre partiene ikke forstår at det er de og ikke FrP som må endre adferd.
Rikingene viser med sine uttalelser veldig ofte at de ikke forstår politikk, men de har ihvertfall ryggmargsfølelse nok til å forstå at man må være for det man er for og mot det man er mot. Er FrP for å fjerne formuesskatten så må partiet også stemme for forslag om dette. Hvis ikke forsvinner både rikingenes stemmer og penger.
FrP har tidligere markert seg sterkt på skattelette «i bunn». Dvs. høyere bunnfradrag, slik at de med dårligst råd før beholde mer av egne penger. Det er slett ikke sikkert at disse vil kvittere for en slik politikk med å støtte partiet økonomisk, slik de rike onklene til FrP gjør. Men de kan bidra med noe som er mer verdt; stemmer. For det er langt flere av dem enn av rikinger her i landet. Dessverre.
Formuesskatten kunne bety at små og mellomstore bedrifter slapp å ta ut utbytte eller selge seg ned i eget firma for å betale formuesskatt. Penger som istedet kunne vært pløyet inn i bedriften – og skapt tryggere og/eller flere arbeidsplasser. FrP bør tenke på om politisk taktikkeri skal ha en slik pris. Prisen for regjeringsmakt kan bli for høy, både for FrP og for samfunnet som helhet.
Det ville være for ille om sosialistene lyktes med sin appell til misunnelse og jantelov. Du kan bedre enn dette, Siv! Oppretthold partiets stolte tradisjon, og ikke hengi deg til politisk taktikkeri!
