Venstre vil em>ikke støtte et mistillitsforslag mot de rødgrønne hvis de mister flertallet, dersom alternativet er en FrP-regjering, eventuelt med Høyre som medlem eller støtteparti. Denne avklaringen fra Lars Sponheim kom i Politisk kvarter idag tidlig.
Sponheim var rasende over at de rødgrønne statsrådene sår tvil om hans motvilje mot en FrP-regjering. Han kom derfor med to avklaringer.
Det er ikke sikkert at ikke-sosialistisk valgseier 14.september vil føre til at de rødgrønne går av. Jens kan gjøre som Gro i 1989; vente til det er avklart blant valgvinnerne hvilken regjering de vil ha. Han kan også gjøre som Jagland gjorde i 1997 og han selv i 2009; gå av fordi opposisjonen får flertall.
Problemet, som kom med Sponheims ene avklaring idag tidlig, er at en selv med en ikke-sosialistisk valgseier er det ikke sikkert at det nye flertallet vil tvinge den rødgrønne regjeringen til å gå av. Sponheim sa at hvis alternativet til en rødgrønn mindretallsregjering er at det dannes en regjering av FrP (og eventuelt Høyre), så vil Venstre ikke stemme for et generelt mistillitsforslag mot Stoltenbergregjeringen.
Dette er dårlig nytt for flere. Først og fremst for FrP og Høyre, som vil få en vanskeligere ferd frem mot regjeringskontorene. Dernest for Ap, som vil bli bundet til å fortsette å regjere med SP og SV – nå i mindretall. Det kan også være dårlige nyheter for SV og SP: Hvis styrkeforholdet mellom dem og Ap blir vesentlig forskjøvet til Aps fordel kan det hende at partiorganisasjonen i SV og SP ønsker å gå ut av regjeringen for å slikke sine sår, og for å stå friere.
For Venstre er dette både en (betinget) fordel, men også et løftebrudd. For å ta det siste først: Venstre ønsker ifølge Sponheim å holde fløypartier som FrP og SV utenfor regjering. Men Sponheims avklaring idag betyr at SV vil bli sittende med makt, selv om de rødgrønne taper flertallet. Fordelen for Venstre er imidlertid betinget: Venstre kommer på vippen, og kan forhandle med regjeringen om gjennomslag for sine saker. Problemet er at det kan også KrF – som ligger de rødgrønne nærmere i den økonomiske politikken.
Jens Stoltenberg er den som kan løse denne situasjonen. Det gjør han ved rett og slett å gå av dersom de rødgrønne taper flertallet 14.september. Da er alle partier fristilt, og kortene er delt ut på nytt. Sponheims spill er dermed nytteløst. Han kan, som poengtert av Liberaleren igår, likevel bli tvunget til å velge mellom en FrP-ledet regjering og en ren Ap-regjering.
Den andre avklaringen Sponheim kom med var ikke å samarbeide om statsbudsjett med en FrP-regjering som fremmer FrP-politikk. Et merkelig løfte. En regjering som legger frem forslag til statsbudsjett må velge mellom å synliggjøre egen politikk og å fremme politikk som man tror får flertall. Eller en blanding av de to. En statsminister Siv Jensen og finansminister Tor Mikkel Wara vil måtte bruke kløkt for å overleve både møtet med Stortinget og fremleggelsen av statsbudsjettet. Jeg tipper at det kommer noen markeringer, men disse vil være slik at de øvrige ikke-sosialistiske partier kan gi støtte.
Det fremstår uansett som klarere og klarere at skal det bli ikke-sosialistisk regjering efter valget må FrP kjøre knallhart på at garantien for et regjeringsskifte rett og slett er flertall av FrP og Høyre. Intet annet fører frem.
Høyre kan ved en slik taktikk fra FrP bli plassert i en skvis, mellom FrP som storesøster, og de gamle regjeringspartnerne Venstre og KrF. Problemet for de tre partiene fra Bondevik II-regjeringen er at de i liten grad forsøker å øke troverdigheten til dette regjeringsalternativet. Venstre hakker på Høyre, og omvendt. KrF skjeler mye til Ap og når det gjelder økonomisk politikk, men fremstiller det også som en ny B-regjering vil reversere de rødgrønnes verdiliberale vedtak fra de fire siste årene. Det måtte isåfall være en regjering med FrP og KrF – som har flertall i Stortinget. Imens får Siv Jensen snakke i alle kanaler om hva en FrP-regjering skal gjøre, uten å måtte forklare hvordan FrP i det hele tatt skal få regjeringsmakt.
Sponheims viktigste avklaring idag fører ihvertfall til at et viktig premiss for Liberalerens vårerie «kontrafaktisk», er falt bort. Jens blir ikke felt av et generelt mistillitsforslag.
