ved valget 14.september, når Høyres Erna Solberg og Venstres Lars Sponheim «snakker hverandre ned». I gårsdagens VG unnlot Venstre-lederen nok en gang å fremheve regjeringsalternativet Venstre foretrekker, og angrep istedet Høyre for ikke å gjøre det Venstre ikke gjør. Sponheim hevdet at en stemme til Høyre er en stemme til FrP (i regjering). Høyre kan bruke samme argumentet mot Venstre.
Naturligvis har Sponheim rett i at Høyre ikke har avklart hvem de foretrekker å samarbeide med. Høyre er det eneste ikke-sosialistiske partiet som lar være å utelukke andre partier fra regjeringssamarbeid efter valget. Høyre har dermed rett i at skal ikke-sosialistiske partier stemme på et parti som garanterer regjeringsskifte så må de stemme på Høyre. Både FrP, KrF og Venstre utelukker hverandre.
For ethvert parti er det legitimt å jobbe i valgkampen for å maksimere sitt stemmetall. Da burde partiene fremheve hvilke saker de vil ha gjennomført. Og hvem det er mulig å skaffe flertall med. Det er ikke likegyldig hvem Høyre samarbeider med. Politikken vil fremstå annerledes om Høyre samarbeider med FrP enn med Venstre og KrF. Det er likevel sannsynlig at alle fire må komme til en forståelse og en eller annen form for samarbeid.
Man skulle tro at det viktigste både for Lars Sponheim og Erna Solberg burde være å fremheve sitt eget partis politikk. Sponheim elsker taktikkspillet, og har klart å manøvrere Venstre inn som en viktig brikke i maktspillet. Men Venstre vil ikke fortsette å være en viktig brikke hvis partiet havner under sperregrensen, eller får inn så få representanter at kanskje KrF overtar vippeposisjonen. Venstre trenger å vinne sine mandater basert på tilslutning til partiets politikk primært. Da må Sponheim snakke politikk primært, ikke taktikk.
Efter 2005 burde Høyre, KrF og Venstre lært at det er behov for visjoner, løsninger og saker fremover, ikke hva partiene har gjort i regjering. Alle som ønsker et regjeringsskifte risikerer å se at den sittende regjeringen blir gjenvalgt, fordi partiledere som Lars Sponheim snakker de andre ned. Riktig nok har Sponheim stor støtte for standpunktet om ikke å samarbeide i regjering med FrP, både i egen partiorganisasjon og blant egne velgere. Men han burde ikke velge en taktikk som undergraver både Venstre, Høyre, og hans eget foretrukne regjeringsalternativ.
Men selv om Høyre ikke ofte nok fremhever hvilket alternativ de foretrekker, så er Sponheims problem at spissformuleringen «heller Jens enn Jensen» også gjør Venstre overflødig. Det er tydeligvis fort gjort å glemme når han sier at en stemme til Høyre er en stemme til FrP. En stemme til Venstre kan bli en stemme til Ap-regjering. Det ønsker ihvertfall ikke undertegnede.
Når de ikke-sosialistiske partilederne snakker hverandre ned, er fristelsen stor til rett og slett å sitte hjemme på valgdagen. Akkurat nå har jeg ikke bestemt meg. Sponheim står i fare for å gjøre valgkampen til en kamp mellom Jens og Jensen, Ap og FrP. Selv om det er akkurat hva han prøver å unngå.
Sponheim må akseptere at Høyre ikke har samme sperre for samarbeid med FrP som Venstre og KrF har. De som ønsker å få Høyre til å samarbeide mot sentrum må stemme på Venstre og KrF, mens de som ønsker at Høyre skal samarbeide til Høyre kan stemme på FrP. Slik blir Høyre desimert, og det samme med Venstres foretrukne regjeringsalternativ.
Derfor: Slutt å snakke hverandre ned! Bidra til eget partis stemmemaksimering, og fremhev i én setning hvilket regjeringsalternativ ditt parti foretrekker.
Foreløbig har jeg ikke avgjort om jeg skal sitte hjemme. Fortsetter Lars Sponheim å snakke taktikk fremfor politikk, kan det hende jeg ikke tar turen til valglokalet 14.september. Det blir isåfall første gangen siden 1997 av Venstre ikke får min stemme. Det vil være første gang siden jeg fikk stemmerett i 1984 at jeg blir hjemmesitter.
Er det slik du vil bidra til å opprettholde demokratiet, Sponheim?
