Flere har spådd at sosiale medier ikke får sitt gjennombrudd i årets valgkamp, og mange er spente på hvordan medstrømsmedier på nett skal skape synergieffekter med de nye, sosiale mediene. Ikke minst er rollen til maverick’ene – bloggerne – en utfordring. Dagbladet presenterer sin vri; de henter inn tre av de dyktigste og mest spennende bloggerne, og bruker dem i avisens valgkampsatsning. Her er Bjørn Stærks blåblogg, Mihoes rødblogg, og Hjortens tvileblogg.
Den skravlende klassen (av FrP’ere ofte oppfattet som eliten) er blitt den twitrende klassen. Et elitefenomen der folk kan dumme seg ut med de mest banale meldinger, men der tips og kampanjer (som bloggstafetten mot datalagringsdirektivet) kan spres med lynets hastighet. Partiene satser på nett, og skaper hjemmesider og blogger for sine kandidater, der ofte twitter er integrert som løsning. Små partier uten ressurser til å nå inn i medstrømsmedias redaksjoner kan satse på idealistiske medarbeidere med teknologisk kompetanse, og disse bruker blogger og twitter til å spre budskapet. Ofte ved hjelp av medstrømsmedias ønske om å integrere nye stemmer og medier på sine egne plattformer (jfr. Aftenpostens bruk av valgprat.no). Større partier som føler seg motarbeidet og misforstått av medstrømsmedias politiske redaksjoner ser frem til å kommunisere direkte med velgerne. FrP har sågar leiet inn en satelitt for å kringkaste sin egen TV-stasjon. Og til tross for alle nyvinningene og mer eller mindre seriøse påfunn satser partiene også tradisjonelt; dør til dør-besøk er åpenbart en måte å få velgerne i tale «face to face» istedenfor på Facebook. Eller snarere, i tillegg til.
Ingen skal skal si at de mangler muligheter til å bli informert før årets valg. Valgkampen er tradisjonelt 4 – 5 uker lang, så det kan bli vel intenst for mange. Så intenst at sopørsmålet er om ikke partivalg fortjener en grundigere og lengre vurdering enn det formidable bombardementet vi skal utsettes for i en drøy måned. Men det er visst forlengst slutt på at man velger efter ideologisk grunnsyn. Istedet shopper man rundt i politikkens marked. De mange valgtestene bidrar heller ikke til å sette saker og ideer i sammenheng. Man kan oppleve å være mest enig med FrP, men få SV på andreplass. Ikke ulikt den forvirringen mange førstegangsvelgere opplever å gi uttrykk for.
For oss som er optimister på teknologiens vegne, og ikke klarer oss med én avis – hverken på papir eller nett – for å føle oss både oppdatert, informert og tilfredstilt i dybden, er kombinasjonen av gamle og nye medier spennende. Vil bloggerne klare å velte regjeringer? Vil papiravisene dø ut til fordel for nettet? Vil informasjon på nettet være avhengig av at du er villig til å betale? Det er mye å følge med på, og man kan bli matt av mindre. Men man kan ikke lene seg bakpå hvis man skal være oppdatert, og ha en kvalifisert mening.
TV2 Nyhetene har så langt jeg kan se den beste og mest omfattende valgsiden. Her er den beste valgtesten så langt, og omfattende informasjon om partiene og deres kandidater. I hvert eneste fylke. Utfordringern for kandidatene og deres sekundantene er å holde satsningen på nye medier vedlike, samtidig som de møter velgerne ansikt til ansikt. Får du boller og kaffe på t-banen, toget eller bussen, drar på jobb og logger deg på nettet kan du kanskje se deg selv på kandidatens hjemmeside, eller få den korte samtalen du hadde med valgmedarbeiderne om kollektivtilbudet, aktiv dødshjelp eller eiendomsskatt referert til i kandidatens siste bloggpost. Ideelt sett.
For oss som har holdt på med politikk i flere tiår, og som er vant til å forankre meninger i ideologi er det småmorsomt å ta medias valgtester og se om resultatet «stemmer». Og når det ikke gjør det kan man spekulere i hvilket svar som gav «galt» utslag i forhold til sluttresultatet. Man kan riste på hodet over hvilke perifere spørsmål som tas med, mens tunge temaer (som f.eks universitets- og høyeskolesektoren) utelates fullstendig.
Jeg har tidligere skrevet at internett, og utbredelsen av blogger er en demokratisering av den offentlige debatten. Meningsprodusentene sitter ikke i etablerte redaksjoner formet av et spesielt miljø og deres verdier. Du og jeg kan kringkaste våre meninger, refleksjoner og funderinger – med enkle virkemidler. Et spenningsmoment i denne demokratiseringsprosessen er hvordan etablerte medier vil forholde seg til de nye. Leser du blogger finner du ofte unike stemmer, velinformerte personer med utypisk bakgrunn i forhold til tradisjonelle medier, som fremviser velskrevne bloggposter. Man kan savne Sissel Benneche i Dagbladet, men glede seg over å ha fått Mihoes blogg istedet. De av oss som er gamle nok til å huske Herbjørn Sørebøs nærmest uforståelige underfundigheter på slutten av Lørdagsrevyen kan glede oss over å lese Hjorten ller Habben i Heia.
Vi som produserer meninger daglig kan ikke drømme om å ha lesertallene som «fjortiser» (til dem det gjelder; unnskyld uttrykket!) har, de som skriver om den siste festen, om moter og turer på byen. Sjekker du blogglisten finner du få politiske bloggere blant de femti øverste. Og vektingen er komplisert. Her er det ikke bare klikk (besøkende) som telles, men lenking til og fra andre bloggere over lengre perioder i et vektingssystem.
Dagbladet har nå presentert tre bloggere, tre av Norges beste må det være lov å si, som skal vurdere partiene frem mot valgdagen. Nye stemmer slipper til i etablerte medier. Med sin egen etablerte stil. Du kjenner igjen både Stærk, Mihoe og Hjorten når du leser deres bidrag idag. Det er lite som tyder på at de har fått noen retningslinjer eller pekefingre. Jeg kan jo ta feil. Men isåfall tviler jeg på at de hadde blitt med på Dagbladets satsning.
En digresjon; det gleder meg at Stærk lenker til Liberalerens bidrag til bloggstafetten mot datalagringsdirektivet. Han har jo selv også deltatt i stafetten. Hverken Mihe eller Hjorten lenker selv om Mihoe roser Venstres proramfestede standpunkt mot datalagringsdirektivet.
Stærk og Hjorten har fått på plass lenker til andre bloggere, noe Mihoe også bør gjøre. Slik kan de ved å bruke Dagbladets nettplattform bidra til at også andre bloggere når ut til et bredere publikum.
Jeg har tidligere påstått at bloggernes gjennombrudd vil stille større krav til medstrømsmedias journalister og deres arbeidsmetoder. Jeg våger en forsterket påstand: Min opprinnelige påstand vil stå seg sterkere når Dagbladets satsning har fått gå seg til.
Du finner Dagbladets valgside her. Og bloggsiden her. Øverst på sistnevnte finner du blåbloggen, rødbloggen og tvilebloggen i en liggende meny. Jeg kan imidlertid ikke se at Dagbladet har gjort noen skikkelig presentasjon av denne satsningen ennå.
