Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell fordømmer i gårsdagens Klassekampen Minervas Jan Arild Snoen og meg for vårt syn på den konstitusjonelle striden i Honduras. Solhjell sier at «Høyresida har en tradisjon for doble standarder når det gjelder demokrati og diktatur.»
Solhjell bør minnes – hver dag – om at hans parti konsekvent har støttet det lengstlevende diktaturet i Latin-Amerika; Cuba. Og at de ikke bryr seg så mye om hvilke metoder Hugo Chavez bruker for å holde på makten i det uendelige, i Venezuela.
Det har de siste dagene vært tilløp til debatt i bloggersfæren om det som foregår i Honduras kan kalles et statskupp (Rødt, SV og resten av verden) eller en konstitusjonell strid (Liberaleren, Snoen, Kapitalismus, Åm). Inntil igår har medstrømsmedia her i Norge vært helt ensporet i sin omtale av Honduras.
I medstrømsmedia er det opplest og vedtatt at det som foregår er et statskupp, nærmere bestemt et militærkupp. Særlig sistnevnte vekker vonde minner til Latin-Amerikas blodige fortid. Der Asia har sin (fortsatte) tradisjon for kommunistdiktaturer (China, Nord-Korea, Vietnam, Laos) hadde Latin-Amerika en tradisjon for militærkupp og landene ble styrt av offisersjuntaer.
Kanskje er de tradisjonelle avisene iferd med å oppdaget at striden i Honduras ikke helt passer inn i skjemaet for hvordan militærkupp foregår. 01.juli hadde Dagsavisen et balansert intervju med eksperter, onsdag hadde Klassekampen en tosiders reportasje (s. 6 og 7, ikke på nett) om hva Liberaleren og Jan Arild Snoen mener om Honduras. Den nynorske vekeavisen Dag og Tid hadde 02.juli en leder som går klart mot strømmen i resten av medstrømsmedias oppfatning av hva som egentlig foregår i Honduras.
La meg først oppsummere bloggsfærens fokus på Honduras denne uken: Det er Rødts Ronny Kjelsberg og så SVs nestleder Audun Lysbakken som har refset de av oss på høyresiden som ikke er villige til å være med i hylekoret mot de i Honduras som forsvarer grunnloven mot Lesayas Chaves-metoder.
Liberaleren har hatt tre artikler om Honduras siste uke, først 29.06 om vårt syn på arrestasjonen av Honduras’ president Manuel Zelaya (konstitusjonell strid), så senere samme dag en artikkel om Norges offisielle syn på saken, og tilslutt den 30. et svar til Ronny Kjelsbergs (Rødt) refs av Liberaleren, Snoen og Onar Åm for våre kritiske spørsmål til påstandene om statskupp i Honduras.
Onar Åm har hatt tre bloggposter om Honduras; Statskupp i Honduras? (29.06), Mer om “kuppet” i Honduras (30.06, et svar til Ronny Kjelsberg), og Honduras – en studie i grunnlovens betydning (01.07). I sistnevnte sammenligner han Chile 1973 med Honduras 2009.
Også Jan Arild Snoen har hatt 3 bloggposter om Honduras; Militærkupp i Honduras? (29.06), Honduras-. oppdatering (30.06), og Honduras III (01.07). I sistnevnte beretter han om en rekke initiativer for å få løst den konstitusjonelle krisen landet er inne i.
Vampus fulgte opp Snoen 01.07 med Bolivarisk demokrati. Også Kapitalismus har ment noe. For dem som i Norge opplever striden i Honduras som noe totalt uventet, så har noen vært forberedt. Minervas Einar Bjørshol skrev om Zelayas manipulasjoner allerede i april; Den usannsynlige venstredreiningen. Han har også skrevet en kommentar efter at Zelaya ble avsatt, og forklarer hvorfor interimspresident Micheletti og hans allierte ble unisont fordømt av alle de øvrige statslederne i Latin-Amerika.
Av fornuftige stemmer der ute mener Are Slettan at et kupp er et kupp. Samtidig benytter Nettavisen anledningen til å mene at siden medstrømsmedia ikke er meningsbærere så vokser markedet for bloggere. Og bruker blant annet Liberalerens og Ronny Kjelsbergs bloggposter om Honduras som eksempler.
Blant partiene har SV og Venstre fordømt avsettelsen av president Zelaya. De andre partiene kommer nok efter. Ingen skal si at ikke Venstre har hatt anledning til å studere motforestillinger mot kuppbetegnelsen før partiet tok stilling. I motsetning til utenriksministeren, som umiddelbart og instinktivt visste at høyesterett og kongressen tok feil i sitt syn på landets grunnlov, mens presidenten hadde rett.
Felles for bloggpostene om Honduras, hos Snoen, Åm, Vampus, Kapitalismus, Liberaleren, Ronny Kjelsberg, og Audun Lysbakken er at det foregår en intens debatt- og kommentarvirksomhet blant leserne. Blant bloggerne er det klare fronter mellom de som tar avstand fra det de betegner som et kupp, og de av oss som mener det er en konstitusjonell strid. I medstrømsmedia er det knapt noen antydning til debatt om hva som egentlig har foregått i Honduras, eller noen prinsipiell diskusjon om maktfordelingsprinsipper og maktbalanse mellom statsmaktene i et demokratisk samfunn som bygger på rettsstatstankegang.
Epost til Aftenposten – fortsatt ubesvart
La meg bare bruke Aftenpostens Kjell Dragnes som eksempel. Han presterte denne kommentaren 30.06. Jeg sendte ham en epost og stilte ham noen av de spørsmålene og temaene som jeg og andre har skrevet om tilknyttet situasjonen i Honduras den siste uken. Dragnes har fortsatt ikke svart.
Dette er eposten jeg sendte Dragnes 30.06:
«Henviser til din kommentar «Bråk i bakgården». Jeg hadde trodd at Aftenposten av alle ihvertfall kunne klare å prestere en bedre kommentar om den konstitusjonelle striden som pågår i Honduras, mellom presidenten på den ene siden, og kongressen og Høyesterett på den andre.
Det er tydelig at både media og ikke minst politiske myndigheter verden over er så opphengt i begrepet «folkevalgt» at man glemmer maktfordelingsprinsippet og balansen mellom statsmaktene, samt at ingen ved å være folkevalgt kan sette seg ut over de rammer man er valgt innenfor; grunnloven.
Hvis militæret i Honduras hadde grepet makten for å forsvare privilegier eller hindre presidenten i å gjennomføre en venstreorientert politikk ville jeg reagert, men i dette tilfellet er det Høyesterett og flertallet i kongressen som tar affære når presidenten forsøker å omgå grunnloven for å bli gjenvalgt, og bruker Chavez-oppskriften; folkeavstemninger.
Idag er det kun i Dagsavisen blant medstrømsmedia at jeg har sett en balansert artikkel om hva som foregår i Honduras.»
Imens begynner regimet til interimspresident Micheletti å gjøre den ene tabben efter den andre. Mer om det siden.
