Svaret på spørsmålet i overskriften er visst «ja», skal man tro nettstedet «venstresida.net». Det har falt folkene bak tungt for brystet at ikke alle lar seg blende av begrepet «folkevalgt». Liberaleren har stilt berettigede spørsmål ved fremstillingen av situasjonen i Honduras som et militærkupp. Det bekymrer ikke Liberaleren at vi er få som tør stille de rette spørsmålene (vi få er i tillegg til Liberaleren Minervas Jan Arild Snoen og Onar Åm fra DLF). Venstresida.nets siste artikkel viser at de skjønner lite av hva liberalisme er.
Venstresida.net hevder nå at kuppmakernes «dekkhistorie» rakner. Noe som gjør de rødeste røde glade. Men så henger artikkelforfatter Ronny seg opp i at Liberaleren, Snoen og Åm ikke godtar fremstillingen av de siste dagers hendelser i Honduras som et statskupp.
Ronny skriver: «En nokså skremmende utvikling her i Norge, er at flere såkalte «liberale» går ut og støtter kuppet. «Liberaleren» går svært langt i å svelge kuppmakernes versjon med sukker på, selv om så langt ingen lands utenriksdepartementer har gått i den fella. Det samme gjør Minervas Jan Arild Snoen og halvkjent nettkverulant og DLF’er Onar Åm. Sistnevnte har tidligere også gått ut med støtte til Pinochet i Chile, så det var kanskje en mindre overraskelse.
Det er likevel et urovekkende mønster her. Ligger det en autoritær lengsel i ekstremvarianten av liberalismen? Det høres kanskje selvmotsigende ut, men Ayn Rand-perversjonen som selvmotsigende kalles «objektivisme» har mer enn et snev av «den sterkestes rett» i seg, noe som også er selve grunnlaget for fascismen. Ultraliberalister er også ofte uttalte antidemokrater, da de ser på demokrati som et «flertallsdiktatur». Det ligger en fascistisk skygge bak enkelte ekstremvarianter av liberalismen, og den kommer fram i slike tilfeller som det vi ser i Honduras nå, og det vi så i Chile under Pinochet: Viljen til å akseptere overgrep for å få gjennom sin politikk.»
Det er synd å se så mye kunnskapsløshet om liberalismen demonstrert som Ronny presterer.
Rettsstat – det motsatte av «den sterkestes rett»
Jeg tror trygt jeg kan snakke for hele Liberalerens redaksjon når jeg avviser ovenstående fremstilling av hva vi står for. Liberalister mener individets rettigheter er grunnleggende, og kommer før staten. Statens oppgave er først og fremst å beskytte disse rettighetene. Derfor er statsmakten opprettet. For å administrere statsmakten velger individene representanter for seg, til å sitte i dertil egnede organer (representativt demokrati). Men representantene får ingen blankofullmakt. Individet avgir bare en del av sin suverenitet til representantene, for en begrenset tidsperiode. Da er det tid for å gjenvelge, vrake og velge representanter. I en rettsstat er statsmaktens fullmakter begrensede. Hva staten kan gjøre og ikke, skal være forutsigbart, og det skal være åpenhet rundt dette. I motsetning til i autoritære regimer og diktaturer utmerker rettsstaten seg ved at statens makt er delt. Lovgiver, utøver av makten, og domstolene skal være separate, og balansere hverandre. Maktfordelingsprinsipp og maktbalanse kalles dette.
Liberalismen oppstod som en protest mot at individer som ble skattlagt ikke fikk være med å bestemme hvordan deres beslaglagte penger skulle brukes. Og som en protest mot nettopp maktmisbruk (enevelde) og vilkårlig bruk av makt. Liberalisme er altså det stikk motsatte av «den sterkestes rett».
Regelmessige valg, maktfordeling mellom de ulike statsmaktene, staten/politikerne har begrenset makt for en begrenset tidsperiode. Individet har rettigheter intet flertall kan berøve dem, og selv om det skulle skje med loven i hånd vil en slik lov være i strid med lovenes ånd i et samfunn bygget på rettsstatlige prinsipper.
Situasjonen i Honduras
er uklar. Manuel Zelaya ble valgt for én periode. Og han visste det. Han har snudd politisk helt rundt i løpet av valgperioden. Slik er nå engang politikere. Men han har hatt Venezuelas sterke mann Hugo Chaves som politisk mentor. Da vet man hva man får; forsøp på å manipulere media, rettssystemet og det politiske systemet. Tyveri av privat eiendom (såkalt nasjonalisering). Bruk av folkeavstemninger til å skape et skinn av legalitet rundt et råttent politisk system. Det var dette Zelaya åpenbart plukket opp.
Venstresiden dekker seg nå ved at folkeavstemningen skulle være rådende og ikke bindende, at Zelaya ikke ville stille til gjenvalg neste år osv osv. Dette er ikke ukjente argumenter når man skal skjule sine hensikter ved slike fremgangsmåter.
Grunnloven i Honduras har sikkert sine svakheter. Alle grunnlover har dét. Men som de fleste vestlige land bygger også Honduras sitt politiske system på en viss grad av maktfordeling. Den lovgivende, utøvende og dømmende makt er adskilt, med ulike ansvarsområder.
Det er sikkert korrekt at Honduras som de fleste land i Latin-Amerika har store skiller mellom de som har lite og de som har mye. Å kjøpe velger med andres penger er en velkjent metode på venstresiden. Det samme er bruk av folkeavstemninger for fremstille det som om «folket» står bak ens egne planer og ambisjoner. Zelaya skulle hjelpe de fattige, men finanskrisen satte bom for det.
Det er helt legitimt å reise en debatt i et fritt samfunn om hvilke svakheter samfunnet har, og hva som kan gjøres for å forbedre situasjonen, både på kort og lengre sikt. Herunder er det legitimt å debattere svakheter i lovverket, grunnloven inkludert. Men Zelaya forsøkte seg på en snarvei. En vei som var i strid med grunnloven. Som i Honduras har både Norge og andre land vedtatte metoder for å endre grunnloven. Metoder som skal sikre at noe så viktig som endringer i den mest grunnleggende av alle lover i et land ikke endres som følge av stemningsbølger eller brått skiftende maktkonstellasjoner. Det skal være en viss tidsmessig treghet når en grunnlov skal endres.
Zelaya burde fulgt grunnloven, og la være å stille til valg, og la være å omgå grunnloven ved å avholde folkeavstemning, uansett om han kaller den rådgivende ller bindende. Han kunne isteden skapt en politisk bevegelse bygget på hva han påstår er behovet for forandring i Honduras, inkludert forandring av grunnloven. Det hadde vært en åpen og ærlig metode. Men Zelaya hadde ikke tid til å vente. Cuba var lenge alene i Latin-Amerika om sin form for autoriært styresett. Ja, vi kan trygt kalle Cuba et diktatur. Så kom Hugo Chavez’ autoritære styre i Venezuela. Han klarte å fjerne de begrensningene på mulighetene for evig gjenvalg som Zelaya ikke fikk gjennomført i Honduras. Castroene og Chaves har fått følge av Evo Morales i Bolivia, Daniel Ortega i Nicaragua, og Rafael Correa i Ecuador. Chavez forsøkte også å innsette sin egen protegé Ollanta Humala i Peru ved presidentvalget i 2006, men mislyktes.
Mot diktatur
Liberaleren er motstander av både diktatur og autoritære regimer i alle former. Personlig mener jeg at Henry Kissinger burde vært tiltalt ved den internasjonale domstolen, for hans rolle i mange statskupp og opprettholdelse av diktaturer verden over. Liberaleren bidrar til å gjøre kjent listen over verdens mest ufrie land. For Liberaleren er individuell frihet grunnleggende, og beskyttelse av friheten like viktig. Derfor er vi opptatt av rettsstatsprisipper og maktfordelingsprinsippet.
Folkevalgt = alle fullmakter?
Venstresiden er så opphengt i begrepet «folket» at de mest venstrevridde regimene i verden naturligvis måtte kalle seg «folkedemokratier». Det er muligens derfor de lar seg blende av begrepet «folkevalgt» at de overser resten av prinsippene det representative demokratiet handler om; rettsstat, forutsigbarhet, grunnlov. En folkevalgt president har ikke «alle fullmakter» som følge av å være innsatt i sitt embede. Man er «omringet» av systemets grunnmurer og pillarer, og de juridiske veggene som skiller mellom ulike funksjoner. Slikt som skal hindre maktmisbruk, overgrep, nepotisme, korrupsjon – og samrøre.
Når den valgte presidenten vil gjøre noe som er i strid med grunnloven, og både Høyesterett og parlamentet sier nei, da må det være lov å stille spørsmål ved hva man skal gjøre med en president (uøvende makt) som ikke aksepterer de skrankene for vilkårlig maktutøvelse som er reist av grunnloven i landet. Hva skal de øvrige statsmakter gjøre med en statsmakt som ikke aksepterer grensene for egen makt? Sitte rolig å se på? Vedta resolusjoner?
De problemstillinger som reises efter søndagens hendelser i Honduras er prinsipielle. Viktige. Grunnleggende. Det er ikke likegyldig hvordan et lands politiske og konstitusjonelle infrastruktur ser ut. Ihvertfall ikke for liberalister. For sosialister og desslike er det tydelig viktigst å kunne påberope seg «et flertall». Hvordan man har skaffet seg flertall, for hva, og hva det skal brukes til er visst ikke så viktig.
Når venstresia.net argumenterer med at «Dersom Zelayas popularitet virkelig var så liten, ville et kupp selvsagt vært fullstendig unødvendig. Zelaya ville blitt nedstemt i folkeavstemningen, og en en kandidat som står for en annen politikk ville vinne neste valg.» så ser de suvernt bort fra dét faktum at Høyesterett allerede hadde kjent folkeavstemningen for grunnlovsstridig.
Liberaleren forsvarer ikke militærkupp
eller kupp i andre former, fordi slikt vanligvis medfører at individets frihet til å bevege seg, til å ytre seg, til å velge sine representanter til å styre staten, blir innskrenket eller fjernet helt. Spørsmålet er om det som søndag skjedde i Honduras overhodet kan kalles et kupp i tradisjonell forstand. Den dømmende makt ba hæren om hjelp til å opprettholde grunnloven. Slik president Zelaya de siste uker og måneder har forsøkt å få hæren med seg på å sette grunnloven tilside. Jeg vet ikke hva andre tenker, men for meg er det betryggende å se at hæren i et latin-amerikansk land velger å stille seg bak landets grunnlov – fremfor å trampe på den.
At personer på høyresiden som ikke er liberalister har hatt en tendens til å se gjennom fingrene med hva såkalt høyreorienterte regimer har gjort, eller hvordan disse har kommet til – og beholdt – makten, beklager vi. Å kalle regimer som Pinochets eller Ferdinand Marcos’ for «høyreorienterte» er egentlig misvisende. Det er på høyresiden at rettstatsprinsippene ligger til grunn for samfunnsstrukturen. Å hevde at alle på dagens høyreside kan settes i bås med forsvarere av Pinochet er en grov fornærmelse, og demonstrerer kunnskapsløshet om hva dagens høyreside står for.
Liberalister skal være tilhengere av indidvidets frihet, maktfordeling, maktspredning, åpenhet og innsyn, ytringsfrihet, religionsfrihet, bevegelsesfrihet og organisasjonsfrihet. Noen velger å gå på akkord med sine prinsipper for å oppnå trygghet i samfunnet. Dét gjør ikke Liberaleren. Et fritt samfunn forsvares best med å fremme og argumentere for ideene et fritt samfunn bygger på.
Liberalisme er ikke det samme som fascisme. Liberalisme er det motsatte av fascisme. Det er på venstresiden at glidningen mot diktatur skjer. Det er når man aksepterer at staten kan sette tilside individets grunnleggende rettigheter fordi det skal gavne et såkalt flertall, at uglidningen mot autoritære regimer og diktaturer settes igang. Liberalister sier ifra om når staten tiltar seg for mye makt på bekostning av individet og det sivile samfunn. Uansett hva hensikten med å tilta seg denne makten er.
Vi regner ikke med at venstresida.net skal forstå innholdet i denne artikkelen. For dens bærende idé er at folkevalgte ikke skal ha alle fullmakter.
