Jeg tror jeg forstår hva Abid Q. Raja ønsker å oppnå med dialogmøtene: en mer nyansert debatt, der reell meningsutveksling erstatter skinnuenighet og skyttergravsposisjoner. Spørsmålet er om møtene faktisk bringer oss nærmere dette målet. Jeg er i tvil. Dagens gjesteskribent hos Liberaleren er Håkon Haugli.
Av Håkon Haugli, stortingskandidat for Oslo Ap.
På det foreløpig siste dialogmøtet var en kontroversiell imam og tidligere Taliban-minister hovedattraksjon. Han er angivelig både er terrormistenkt og dømt for vold mot en datter. På et tilsvarende møte i mars, fremførte en forhåndsannonsert ”ekstremist” – Muhammed Ali Chishti – et stunt under Rajas egenproduserte overskrift ”Derfor hater jeg jøder og homofile”. Innlegget fikk mange til å reagere, blant disse var en jødisk gutt som brast i gråt.
Iscenesatte konfrontasjoner som disse har bidratt til stor oppmerksomhet rundt dialogmøtene og Rajas person og hans stortingskandidatur. Raja selv glir inn og ut av rollene som ordstyrer, overdommer og partipolitiker. Han legger til rette for debatt, men deltar samtidig både i debatten og debatten om debatten. Det er et kunststykke å få Kronprins Haakon og andre samfunnstopper til å delta på det som stadig tydelig fremstår som et valgkamparrangement. Møtene markedsføres på Akershus Venstres hjemmesider, men ”dialogmøtene” har likevel et skinn av nøytralitet. Og til tross for at Raja bruker enhver anledning til å sette Arbeiderpartiet i bås med Fremskrittspartiet i integreringspolitikken, fremstår han en nøytral ordstyrer i selve møtet.
I Morgenbladet har barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt beskrevet hvordan Raja opptrådte som nøytral ordstyrer på et dialogmøte hun var invitert til. Dagen etterpå inntok han rollen som overdommer og venstrepolitiker, stemplet henne som ”etnosentrisk” og angrep de synspunktene hun hadde framført. Chisti bekrefter noe av det samme i et innlegg i Aftenposten etter at han spilte en hovedrolle i dialogmøtet i mars: Han fikk ikke svare for seg og opplevde at Raja gled ut av rollen som tilrettelegger da han ønsket å forsvare seg mot de massive angrepene på selve møtet.
Morgenbladets samfunnsredaktør Frank Rossavik roste fredag Raja for å ha bidratt til å ha gitt unge minoritetsdebattanter en talerstol. Det har han rett i, og det er et viktig bidrag. Spørsmålet er om dialogmøtene bringer oss nærmere en mer opplyst integreringsdebatt og nærmere løsninger på integreringsutfordringene. Mitt svar er nei. Det er det noen viktige grunner til: (1) Møtedeltakerne er enige om viktigheten av dialog, men helt uenige om hvor dialogen skal bringe oss, for eksempel når det gjelder ytringsfrihet. (2) Dialogmøtene favner snevert. Selv om noen hundre personer tar turen til Litteraturhuset og en håndfull flere følger debattene på internett, får ”folk flest” kun med seg konfrontasjonen, ikke dialogen. Ville det ikke vært bedre å snakke med folk som opplever integrering som utfordrende – der de bor, f.eks. i Groruddalen eller i bydel Søndre Nordstrand? (3) Meningsforskjeller overdimensjoneres. Når personer med ytterliggående synspunkter får mest oppmerksomhet, gis det inntrykk av at meningsforskjellene i f.eks. integrerings- eller ytringsfrihetsdebattene er større enn de egentlig er. Samtidig løper vi en reell risiko for at vi som ikke er på dialogmøtene får bekreftet, ikke avkreftet, våre fordommer.
”Jeg gråt etter at alt dette var over”, skrev Chishti i Aftenposten. Han fortsatte: ”Hvorfor ville ikke Raja det slik? (…) Han satte meg opp mot de andre. Det var han som ba meg fortelle hva som ble ropt under demonstrasjonene (blant annet «Død over jøder», «i dag er det dag for hevn», «Død over Israel»). (…) Raja lot meg bli narret, og lot meg ikke få svare for meg. Er dette dialog?”
Å sette enkeltpersoner i gapestokken for å skape så mye støy at det må gi medieoppmerksomhet, er en metode det står liten respekt av. I en kommentar på nettstedet Twitter kalte jeg denne strategien ”freakshow” mens det siste dialogmøtet pågikk. Raja og hans partifelle Trine Skei Grande grep begjærlig uttalelsen. Grande slo pompøst fast at ”dialog er bare et ord for Arbeiderpartiet”, og på selve møtet ga Raja feilaktig inntrykk av at jeg hadde omtalt paneldeltakerne på en nedlatende måte.
Det er en ufin måte å drive politikk på, men jeg kan godt ta noen timer i Rajas gapestokk. Det er imidlertid ikke deltakerne på dialogmøtene som skal kritiseres. Selvsagt ikke. Innenfor Twitters format (max. 140 ord) er det nødvendig å være spissformulert. Så la meg derfor være helt tydelig her: Det er Rajas metode, dialogmøtenes scenografi, som er kritikkverdig. Det er ingenting galt med møtedeltakerne, snarere tvert i mot. Det jeg er kritisk til, er måten Venstre og Raja bruker enkeltmennesker i sin jakt på sensasjonsoverskrifter. Eller for å si det på en annen måte: Problemet med sirkuselefanter er ikke at de er elefanter, men at de er på sirkus. Og for å rydde av veien potensielle misforståelser med en gang: Med dette har jeg selvsagt ikke kalt dialogmøtedeltakerne for elefanter.
—
Håkon Haugli er bystyrerepresentant i Oslo for Ap, og kandidat ved stortingsvalget i september.
