Venstre lever farlig hevder Aftenposten, og viser til at ifølge avisens eget valgpanel lekker Venstre velgere som en sil – til Arbeiderpartiet. Årsaken skal være Lars Sponheims katagoriske «heller Jens enn Jensen». Lars Sponheim kan være iferd med å gjøre samme tabbe som Carl I. Hagen foran 1985-valget.
Ifølge en artikkel i dagens Aftenposten lekker Venstre velgere til alle partier, bortsett fra Høyre. Mest lekker Venstre til Arbeiderpartiet. Det spekuleres i at det er Sponheims spissformulering av Venstres strategi i regjeringsspørsmålet som er årsaken til velgerflukten. «Heller Jens enn Jensen» skulle vise hvor langt unna Venstre er fra å gå i regjering med FrP. Sponheim kan være trygg på at strategien er godt forankret blant partiets velgere. 9 av 10 er enige i at Venstre skal holde seg langt unna samarbeid med FrP. Spørsmålet er hva velgerne sier når partiet risikerer å ikke bli representert i det neste Stortinget
Istedenfor en regjering der FrP er med eller dominerer foretrekker Venstre en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet. En «moderne» Ap-regjering, slik Stoltenbergs første regjering (2000/01) blir oppfattet som, av Venstre.
Problemet med Sponheims spissformulering er at den snarere skjuler enn fremhever Venstres foretrukne regjeringsalternativ; en regjering av Venstre, Høyre og KrF, altså de samme partiene som satt i Bondevik II-regjeringen fra 2001 til 2005. Problemet for Venstre er ikke strategien som er lagt, men måten den kommuniseres på.
Det er ingen tvil om at valgkampen kommer til å bli dominert FrP og Ap. De to største partiene og deres ledere vil være hovedfokus i valgkampne. Dette til tross for at FrP hverken er eller har noe regjeringsalternativ med mulighet for flertall. Ap derimot, er det største partiet i en flertallsregjering. Men en valgkamp der temaet er Jens eller Jensen vil ventelig styrke Ap vesentlig, på bekostning av dagens to regjeringspartnere SV og SP. Skulle utfallet av valget bli ikke-sosialistisk flertall med FrP som suverent størst, vil dette senke Venstres foretrukne regjeringsalternativ. Et valgresultat som styrker Ap og svekker SV og SP men samtidig fører til at det rødgrønne flertallet ryker, kan resultere i at de to sistnevnte partiene velger å slikke sine sår utenfor regjeringen. Dermed kan et regjeringsalternativ som hverken er Venstres eller Aps førstevalg bli resultatet; en ren Ap-regjering.
Spørsmålet er om Venstre overhodet får innflydelse på eller oppleve at en ny, ren Ap-regjering blir dannet. Valgpanelet er ikke det samme som meningsmålinger. Det handler om å måle endringer i et fast panel av velgere. I vanlige meningsmålinger spør man jo ikke de samme velgerne hver gang.
Om Aftenpostens velgerpanel
Opplysningene i dette avsnittet er hentet fra Aftenpostens faktaboks: Aftenpostens velgerpanel er et forsøk på å måle faktisk velgeradferd gjennom å følge de samme personer over en lengre tidsperiode.
Vanlige meningsmålinger er beheftet med større usikkerhet, bl.a. fordi den utføres ved at man ringer opp tilfeldige utvalg av befolkningen fra gang til gang.
Medlemmene av velgerpanelet ble rekruttert høsten 2007 og våren 2008, og er fulgt siden.
Gjentar Carl I. Hagens tabbe?
Lars Sponheim kan være iferd med å gjenta Carl I. Hagens tabbe fra valgkampen i 1985. Fra Hagen ble formann i 1978 hadde FrP i valg efter valg vokst. Fra 2,5% i 1979 til 6,3% i 1983. FrP-ledelsen regnet med at treet skulle fortsette å vokse, og la planer for «15 på Tinget». Det gikk ikke så bra. Partiet ble skviset mellom to klare regjeringsalternativer; Høyre/KrF/SP mot Ap. Kåre mot Gro. I desperasjon over manglende oppmerksomhet og synkende oppslutning uttalte Carl I. Hagen at FrP ikke ville felle en borgerlig regjering. Resultatet av denne garantien var at FrPs formann nærmest overflødiggjorde FrP. To mandater ble resultatet, selv om FrP faktisk gikk frem i halvparten av fylkene, sammenlignet med stortingsvalget i 1981. Samtidig plasserte det magre resultatet FrP «på vippen», noe Carl I. Hagen visste å utnytte til fulle.
Da Willochregjeringen gikk av bare 7 måneder efter valget, efter å ha stilt kabinettspørsmål på økning av bensingavgiften, var FrP naturlig nok tungen på vektskålen. Hagens forklaring på å ha brutt sitt løfte, var at han ikke kunne drømme om at Willochregjeringen ville føre en sosialistisk politikk. En tilsnikelse, når KrF og SP – med en «big spender»-politikk var med i regjeringen.
Venstres splittede velgere
Lars Sponheims parti har velgerne med den laveste partilojaliteten. Bare 63% av dem som idag vil stemme Venstre tror de vil gjøre det i september. Mot 80% av de andre partienes velgere.
Ved forrige valg fikk Venstre mange frustrerte Høyrevelgere. «Til låns» mente både valgforskere og Høyreledelsen. At det ikke er noen velgerovergang fra Venstre til Høyre i Aftenpostens velgerpanel viser at de lånte velgerne ikke oppfatter at Høyre er blitt noe mer troverdige nå enn de var for fire år siden.
Venstre kan også ha fått mange sentrumsorienterte Ap-velgere, som misliker samarbeidet med de to konservative partiene SP og SV. Ap har tradisjonelt hatt lite til felles med de to andre regjeringspartiene, om enn på ulike områder.
Venstres Ap-velgere lurer seg selv
Venstre kan sies å være det egentlige sentrumspartiet i norsk politikk, i senere år kanskje sammen med Ap. Hvis Venstre skal stå som en garantist for en ren Ap-regjering forstår sentrumsorienterte Ap-velgere at de like gjerne kan styrke dette uuttalte regjeringsalternativet ved å stemme direkte på Ap.
Disse velgerne kan imidlertid lure seg selv. Hvis forflytningen av velgere til Ap blir så stor at den rødgrønne regjeringen beholder flertallet, fortsetter også samarbeidet med SV og SP. Da har Aps mest sentrumsorienterte velgere fått regjeringen de ikke har stemt for.
Sponheims trøst er at Venstre ligger langt bedre an foran dette valget enn tidligere. Med et gjennomsnitt på 6% oppslutning på juni-målingene, og med tradisjon for å løfte seg ihvertfall et par prosentpoeng ved valg, er partilederen optimist. Spørsmålet er om optimisme er nok hvis Venstre har valgt en strategi i regjeringsspørsmålet som åpner for massive velgerlekkasjer til venstresiden, samtidig som Venstre foretrukne alternativ ikke kommuniseres. Da vil dette regjeringsalternativet svekkes ytterligere. Idag er det bare en styrking av Høyre og Venstre som kan gi dette alternativet et løft.
Venstre må i tiden fremover kommunisere sitt foretrukne regjeringsalternativ av Høyre, Venstre og KrF, fremfor å snakke om «Jens foran Jensen». Venstre må bli like tydelige på hvorfor den rødgrønne regjeringen ikke bør fortsette, som man er på at FrP ikke bør få regjeringsmakt. Hvis det finnes tilsvarende grunner for at en regjering av Høyre/Venstre/KrF er å foretrekke foran en ren Ap-regjering bør Venstre også kommunisere dette tydelig. Venstre må altså argumentere mot hele tre regjeringsalternativer – og fremheve alternativet partiet selv er en del av.
Også Høyre må vurdere å være tydeligere på sitt eget regjeringsalternativ (det samme som Venstres), istedenfor hele tiden å kommunisere ut at døren er åpen også til FrP. Høyre kan ikke samtidig være en del av to helt forskjellige alternativer.
Sponheim er kjent for å være «høy og mørk» i sine uttalelser om det meste. Og mest liker han å snakke om strategier og allianser. Kanskje er det på tide å snakke politikk først, og strategi derefter? «Venstres politikk er…. , og den oppnår vi best i regjering med …»
