Klassekampen og Ap’eren Fredrik Mellem henger seg opp i at diverse personer med større inntekt og formue enn de fleste av oss har startet en kronerulling til FrP. Kanskje dette fører til at FrP blir mindre avhengig av mine skattepenger?
Klassekampen fokuserer på hvor mye mer de såkalte rikingene får beholde av egen inntekt, med FrPs skattepolitikk. Naturligvis oppgis gevinsten av FrPs skattepolitikk i kroner og øre for de rikeste – slik at vi alle skal bli misunnelige. De får jo beholde like mye mer av egen inntekt som vi andre tjener på en måned eller et år! Men Klassekampen fremstiller det naturligvis dithen at de rike får gaver fra staten. Ikke at de får beholde egne penger, noe som vitterlig er sannheten.
For Klassekampen er naturligvis skattelette «i toppen» – dvs. til de rikeste, en vederstyggelighet. For meg og andre liberalister er dette et tegn på at vi har et skattesystem som ikke bygger på misunnelse. Det er ikke noe galt i å tjene penger og bli rik. Dét er tvert imot et tegn på at man legger ned stor innsats i form av arbeidskraft og at man har og bruker kunnskap på en måte som gir større inntekter enn vanlig lønnsarbeid gir. Skattelette til de rikeste kalles «dynamisk skattepolitikk», og var et kjennetegn på de årene Ronald Reagan og Margaret Thatcher dominerte politikkskapingen i verden.
For meg er det gledelig, og overraskende, at FrPs skattepolitikk gir seg så gunstige utslag for de rikeste. At FrP, påvirket av Fridtjof Frank Gundersen, forlot den dynamiske skattepolitikken rundt 1993/94 var én av grunnene til at jeg forlot partiet. FrP erstattet sine gamle standpunkter med et frieri til «folk flest»; skattelettelser skulle komme «i bunn», ved høyere bunnfradrag.
Lafferkurven
så ut som en iglo, og symboliserte skatteinntekter til staten som følge av skattetrykket. Det fantes et «smertepunkt» der skatteinntektene ville falle hvis skattetrykket ble for høyt. Altså en teori i strid med hva Aps gamle finansminister Erik Brofoss hevdet; at det var utrolig hva folk ville betale i skatt, bare de ble vant til det (litt efter litt). Lafferkurven var en del av teoriene som skapte grunnlag for «tilbudssideøkonomien». Økonomien skulle stimuleres ikke ved subsidier og reguleringer, men ved dereguleringer og skattereduksjoner.
Her kommer poenget de fleste sosialister fra de rosa til de mørkerøde ikke vil erkjenne, i forlengelsen av teoriene rundt Lafferkurven: Ved å la de rike beholde mer av egen inntekt og formue vil pengene gå til investeringer (og sikkert forbruk), som vil skape arbeidsplasser. Jo flere personer i jobb, jo mer utvides det såkalte skattegrunnlaget (personer som betaler skatt/inntekt det kan beregnes skatt av). Jo flere i arbeid betyr mer inntekter. Du kan senke skattetrykket men likevel få økede skatteinntekter. Reduserte skatter for de rikeste er altså god samfunnsøkonomi. Det vil si, hvis man ønsker flere jobber i privat sektor. Dét er det ikke sikkert at Klassekampen gjør.
Aps hundrelapp
Ap-bloggeren Fredrik Mellem skriver at hjelpepleier Kristin Sæter oppfordrer folk til å gi 100 kroner til de rød-grønne partiene, som en motvekt til Frps titusenkronersrulling.
Aps partisekretær Raymond Johansen er naturligvis glad for hundrelappen: «- Jeg synes det er helt greit at Norges rikeste gir 10.000 kroner til Fremskrittspartiet, men det er viktig at velgerne får vite hvem som virkelig står bak pengestøtten før valgdagen 14. september,..».
Det er naturligvis ingen hemmelighet at det er LO som gir Arbeiderpartiet støtte i millionklassen. Det skal mange rikinger til for å oppveie de beløpene Ap får fra sin politiske tvilling LO. Forskjellen er at der rikingene gir av egen lommebok, efter at skatt er betalt på jobben som er gjort i bedriftene, så er det medlemmenes penger LO sentralt og medlemsforbundene gir til Ap. En ikke ubetydelig andel av disse medlemmene stemmer forøvrig på nettopp FrP. LO gir naturligvis ingenting til dét partiet. I LO er det bestemt at det er én type politikk som er til fordel for deres medlemmer, og det er den politikken den rødgrønne regjeringen fører. Mange av deres egne medlemmer er åpenbart uenig i dette, men de blir ikke hørt.
At mange LO-medlemmer føler at de får mye igjen med de rødgrønne er ikke rart å forstå. Under dekke av kamp mot «sosial dumping» beskyttes norske arbeidstagere mot konkurransen fra utenlandsk arbeidskraft. Norske bønder beskyttes mot konkurransen fra utenlandsk mat. Adam Smith beskrev disse mekanismene godt. Man beskytter sine egne interesser. Sånn sett er det ingen forskjell mellom Stray-Spetalen og et hvilket som helst medlem av LO.
La oss heller ikke glemme at et av tiltakene den rødgrønne regjeringen har gjort for å tekkes sine medlemmer, er å øke andelen som kan føres til fradrag på skatten, av medlemskontingenten til fagforeningene. Med andre ord betaler du og jeg for at naboen vår er medlem av en av LOs fagforeninger. Fiffig, ikke sant?
Siv Jensen og co. trenger sikkert ingen gode råd av meg, men FrP kan besvare angrepet på skattepolitikken overfor de rikeste ved å peke på utvidelsen av skattegrunnlaget (se over), kan hennes finansminister Tor Mikkel Wara påpeke at når de rike får beholde mer av egen inntekt, og bruker pengene til å investere i arbeidsplasser, og dermed skaffer staten flere skattekroner, kan disse ekstrainntektene i sin tur gi FrP-regjeringen en mulighet til å øke bunnfradraget. Med andre ord gi skattelettelser til «folk flest».
Oppsummert: Jeg foretrekker at folk gir bort egne penger til formål de synes er gode, fremfor at en eller annen organisasjon – eller i verste fall staten – gir bort mine penger til formål som ikke jeg er enig i at er godt.
Naturligvis bør vanlige folk svare på denne hjelpepleierens aksjon med å åpne lommeboken til fordel for partiet de støtter, enten det er FrP eller noen andre.
I sin tur kan kanskje all denne giverviljen føre til at partiene blir mer uavhengig av subsidier fra staten. Kanskje du og jeg kan få beholde mer av egen inntekt, fordi Stray-Spetalen med flere gir FrP penger?
Oppdatert: Mellem forsøker i debatten på sin blogg å få det til å høres ut som om de rike gir penger fra sine bedrifter. Jeg har ikke hørt noe slikt, derimot at de gir av egen lomme. I motsetning til hva LO gjør.
Mellom misforstår muligens med vilje. Jeg er slett ikke motstander av at organisasjoner og bedrifter gir av egen lomme til formål de selv finner prisverdige. Hvordan dette gjøres, avklares internt hos den enkelte. Men å sammenligne dét forholdet at Stray-Spetalen åpner egen lommebok og at LO gir bort medlemmenes kontingentpenger er å sammenligne epler og pærer.
I motsetning til LO sentralt bevilger ikke NHO sentralt sine medlemmers penger til politiske partier, og sier heller ikke noe om hvilken regjering man ønsker – bare hvilken politikk man ønsker.
