«Hver 3.nordmann er småsmugler» skriver Dagbladet. Men bare 1 av 100 blir tatt. «Den omfattende smuglingen blant privatpersoner fører til et beregnet avgiftstap for staten på mellom 2,6 og 3,9 milliarder kroner,» siterer Dagbladet Vårt Land. Er det så sikkert at alle som smugler ville handlet på Vinmonopolet?
Jeg tror ikke det, for jeg er en av dem som ikke handler på Vinmonopolet. Jeg er noen småturer i utlandet i ny og ne. Mest korte koseturer til Danmark med familien, eller lange ferieturer til svigerfamilien i Syd-Amerika.
Da handler jeg naturligvis alkohol. Jeg handler utenlands fordi varene er billigere, men også fordi jeg av prinsipp ikke ønsker å støtte et statlig monopol for omsetning av alkohol.
Staten bør ikke drive forretninger, og det bør ikke være noe monopol på omsetning av alkohol. Dette er mine prinsipielle standpunkter.
Ellers er jeg tilhenger av særavgifter for å dekke utgifter helsevesenet har til å reparere helseskader som følge av varene det er særavgifter på. Et system med slike avgifter er en mellomting mellom et offentlig helsesystem finansiert av skatter – der naboen velter alle utgifter for sin livsførsel over på din skatteseddel, og et system der du selv forsikrer deg (og din livsstil) mot visse typer sykdommer. Problemet med særavgifter på alkohol og tobakk er at du likevel dekker naboens helseutgifter – forutsatt at du selv lever et sunt liv.
Dette var en avsporing. Mitt poeng er at selv om jeg ikke handlet alkohol utenlands ville jeg ikke brukt de pengene på å handle de samme varene på Vinmonopolet. Det er derfor en tilsnikelse når det spekuleres i at de som kjøper alkohol utenlands, og eventuelt smugler, gir et avgiftstap for staten. For jeg er ganske sikker på at det er flere enn meg som ikke vil gi staten flere kroner enn vi må, og slett ikke via Vinmonopolet.
De påstandene om tapte inntekter til staten sin fremkommer i artikkelen er sikkert gitt for å gi deg og meg dårlig samvittighet. Men trenger vi å ha det? Efter min mening er svaret nei.
Staten forsøker å kombinere to ganske vanskelige og klart motstridende linjer; på den ene side forsøker man å holde inntaket av alkohol så langt nede som mulig. Dette gjøres gjennom høye avgifter, monopolisert omsetning av vin og brennevin, samt strenge skjenkeregler- og tider. Skjenketidene har så langt vært et kommunalt ansvar, men den rødgrønne regjeringen forsøker å flytte dette oppover i systemet, for å kunne stramme inn likt over hele landet. På den annen side forsøker man å tjene penger på salg av alkohol. Jo mer salg jo flere avgifter i statskassen. Såfremt særavgiftene kun går til behandling av alkoholrelaterte skader skulle det ikke behøve å bety så mye for helsevesenet at det selges mer alkohol. Vi kjenner staten, og vet at pengene går inn i det generelle sluket som kalles drift (også kjent som statsbudsjettet). Å holde alkoholomsetning nede og samtidig skulle tjene penger på alkohol er ikke lett -samtidig. Men staten skal få for at den forsøker. Hvor vanskelig det er, så vi da Vinmonopolet ville tillate alkoholkjøp via kredittkort.
En konsekvens av den rådende alkoholpolitikken er at den gjør oss alle til kriminelle. Men om noe er ulovlig behøver det ikke være kriminelt. Det kommer an på om du anerkjenner politikernes rett til å regulere akkurat dette området av ditt liv (handel via utlandet). Forbrytelsen vi gjør oss skyldig i er ikke sammenlignbar med ugjerningene til mordere, voldtektsforbrytere og ranere. Men vi er likefullt et tall i kriminalstatistikken – hvis vi blir tatt.
Staten bør konsentrere seg om kjerneoppgavene, hvorav den viktigste er å gi lover og regler som regulerer forholdet mellom mennesker, mellom mennesker og staten, og mellom bedrifter, mennesker og staten. Når staten både gir lover og vil drive forretninger plasserer den seg på flere sider av bordet. Det er ikke uvanlig at staten i en slik situasjon gir seg selv særfordeler.
Staten bør også bekjempe virkelig kriminalitet, ikke hva den til enhver tid anser som ulovlige handlinger.
Staten kan ikke regne med tapte avgifter fra meg. Jeg vil ikke bruke penger på Vinmonopolet uansett, så staten får ingen penger fra meg via den institusjonen.
Jo flere som gjør som meg, jo dårligere vil det gå med Vinmonopolet – og dermed med norsk alkoholpolitikk.
