I valg hvis oppslutning viser EU-parlamentets manglende legitimitet er den norske statsborgeren Eva Joly innvalgt, på en antiliberal plattform. Ifølge VG og andre medier kaller Joly valget av seg selv for historisk. Det er ihvertfall historisk dårlig arbeid av EU-tilhengerne, som gjør at EU-motstandere av alle avskygninger blir innvalgt i parlamentet.
For å ta manglende legitimitet først: Liberalister anerkjenner at staten er opprettet for å beskytte menneskets medfødte rettigheter. Som det fremgår av den amerikanske uavhengighetserklæringen oppstår det representativet politiske system idet menneskene som grunnlegger organisasjonen kalt staten bestemmer seg for at noen utvalgte blant dem skal representere alle sammen, i et dertil egnet organ. Dette organet skal ha begrensede fullmakter, og ha som hovedoppgave å beskytte menneskenes rettigheter. De valgte representantene kan byttes ut med jevne mellomrom, ved valg. Misbruker de de begrensede fullmaktene de har fått, og nekter å vike sete ved valg, kan de fjernes med makt.
EU-parlamentet uten legitimitet siden 2004
Selv om representativt demokrati på denne måten er oppstått, er det ikke uvesentlig hvordan folkets representanter blir valgt. Er det en eller flere kandidater, evt. et eller flere partier? Er det muligheter for alle kandidater til å drive reklame for sitt kandidatur? Er stemmegivningen hemmelig? Er det mulig å manipulere stemmegivningen? Er opptellingen upartisk – og umulig å manipulere? Respekteres valgresultatet av alle parter?
Valgdeltagelsen er ikke uvesentlig. Selv om ovennevnte punkter oppfylles, hviler det mest likevel på valgdeltagelsen. I årets valg til EU-parlamentet havner valgdeltagelsen på ca 43% av de stemmeberettigede. For fem år siden, var valgdeltagelsen til parlamentet på ca 45%. Jeg vil hevde at hverken det avtroppende eller det nyvalgte parlamentet har noen legitimitet. Rett og slett fordi valgdeltagelsen er under 50%.
EU – en statsrettslig bastard
Nå kan det sies at det ikke er så farlig om parlamentet er uten legitimitet fordi det ikke har noen reell makt. EU er egentlig en bastard – en mellomting mellom en organisasjon for suverene stater og en føderalstat.
Parlamentet har begrenset makt overfor EUs regjering – kommisjonen. Den oppnevnes nemlig av medlemslandenes regjeringer. Når viktige beslutninger for Unionen skal taes er det EU-landenes regjeringer som har siste ord – ikke EU-parlamentet.
Parlamentet har fått øket makt de siste årene, men dette er ikke godt nok «solgt inn» til befolkningen. Når valgdeltagelsen er så lav, viser det at parlamentet fortsatt mangler folkelig forankring. Når valget arrangeres i hvert land, blir valget et oppgjør med de nasjonale regjeringenes politikk – ikke med EU-parlamentet og EU-kommisjonen som sådan.
Aftenposten kaller de et protestvalg. For når partiene i sentrum, som er for EU, ikke klarer å selge inn Unionens fordeler og den utvikling som har skjedd til sine velgere, er det ytterpunktene i det politiske landskapet som oppnår suksess. Grupperinger som er motstandere av Unionen er de som nå har fått styrket sitt folkelige mandat.
Norske Eva Joly – innvalgt på antiliberal plattform
Alle anerkjenner det historiske i at en norsk statsborger er innvalgt i EU-parlamentet. Det er historisk rett og slett fordi Norge ikke er medlem. Joly har dobbelt statsborgerskap, norsk og fransk. Altså er hun allerede i utgangspunktet blant de privilegerte. Som EU-parlamentariker havner hun blant de mest privilegerte i hele EU-systemet.
Valget til det felles parlamentet i EU gjennomføres ikke i Unionen som helhet, men i hvert enkelt medlemsland. Partiene i hvert land nominerer sine kandidater til en valgliste, og valget holdes nasjonalt. Først nå parlamentet kommer sammen, organiseres de valgte representantene fra hvert land i felles-europeiske grupper; den konservative, den sosialdemokratiske etc.
Eva Joly er innvalgt for partiet Europe Ecologie i Frankrike. Hun var 2.kandidat. Både hennes allierte i ovennevnte parti og hennes uttalelser efter valget viser at hun er innvalgt på en antiliberal politisk plattform.
Daniel Cohn-Bendit er den mest kjente av partiets ledere, og han har vært president for den grønne gruppen i EU-parlamentet. Han var en kjent figur under studentopprøret på 1960-tallet, men er nå sterkt pro-EU, og ifølge Wikipedia tilhenger av legalisering av lettere narkotiske stoffer, tilhenger av et fritt marked, for åpne grenser. Han har også vært tilhenger av militære intervensjoner i Bosnia og Afghanistan, men har stått på mer tradisjonelle grønne standpunkter – som å fjerne atomkraften.
En annen i Jolys parti er antiglobalisten Joseph Bové.
Til Dagbladet sier Eva Joly at hun vil bekjempe korrupsjon, skatteparadiser og fattigdom, som medlem av EU-parlamentet.
Joly er kjent for sin jakt på korrupte ledere både i privat og offentlig sektor, gjennom sin tidligere karriere som dommer i Frankrike.
Til Aftenposten sier Joly: «- Jeg stiller på De grønnes plattform, som blant annet er en helhetlig økologisk plan for Europa. Men vi må huske på at det er en klar sammenheng mellom mangel på miljøvern og samfunnstilstedeværelsen av korrupsjon, skatteparadiser og lite rettferdighet, sier Joly til Dagbladet.»
Med sin kamp mot skatteparadiser viser Joly at hun ikke anerkjenner nasjonal selvråderett, herunder retten til selv å bestemme sine skatteregler og regler for regulering av næringslivet. Selv om vi ikke skal slå Joly i hartkorn med hjemlige EU-motstandere er det påfallende at det er de sistnevnte, som brukte nettopp selvråderetten i sin argumentasjon mot norskk EU-medlemskap i 1994, som sloss mest innbitt mot land som av andre benevnes skatteparadiser. Liberalerens redaksjon skulle ikke hatt noe imot om Norge ble et av disse skatteparadisene. Folk flest skulle nok satt pris på både lavere skatt og at utenlandske bedrifter etablerte seg i Norge. Men Joly har altså gjort felles sak med norske EU-motstandere (som Erik Solheim) i sin kamp mot skatteparadiser. I siste instans er dette en kamp mot andre lands selvråderett.
Jolys uttalelser til Dagbladet viser også at hun ikke anerkjenner privat eiendomsrett og retten til å forhandle om prisen på egen arbeidskraft: «- I en økonomisk krise som den Europa opplever, vil ikke folk akseptere lønnsforskjeller på flere tusen prosent. Tusenvis opplever jo å få sparken mens andre sitter med bonuser, sier Joly til Dagbladet.»
Når noen har bonuser er det fordi de har forhandlet seg frem til slik avlønning. Nå kan man mene, som jeg, at det ikke er logisk at bonuser utbetales når det går dårlig for et firma – eller når en toppleder forlater firmaet fordi firmaet har vært dårlig drevet. Men dette betyr ikke at jeg underkjenner den ansattes rett til å forhandle om prisen på egen arbeidskraft. Denne retten har man uansett om man jobber på toppen av pyramiden, eller lenger nedover i organisasjonen.
Bedrifter som sier opp ansatte gjør dette fordi lønnsomheten er dårlig, firmaet er dårlig organisert, eller fordi ny teknologi gjør ansatte overflødige. Skal man la være å anerkjenne en privat bedrift retten til å organisere virksomheten slik at den gir avkastning? Uten overskudd kan ikke en bedrift overleve. Da vil alle arbeidsplasser gå tapt. Skal man jobbe i landbruket med hakke og spade, selv om traktoren er oppfunnet?
Lønnsforskjeller oppstår som følge av forhandlinger, den enkeltes kompetanse, og plassering i firmaets hierarki. Men Joly aksepterer ikke resultatet av slike forhandlinger.
Konsekvensen av alle de ovennevnte uttalelsene kan tolkes dithen at Joly ikke er tilhenger av markedsøkonomi – og heller ikke av den enkeltes medfødte rettigheter til å styre sitt eget liv. Ihvertfall ikke hvis man skal forhandle om prisen på egen arbeidskraft, eller forsøke å styre den bedriften man eier – liten eller stor – hvis dette medfører rasjonalisering og modernisering.
Eva Joly fremstår som antiliberal, alliert med krefter som er mot globalisering. Som sådan har hun mye til felles med mange av de andre nye representantene i EU-parlamentet.
Sannsynligvis ville hun hatt mye til felles også med eventuelle øvrige parlamentarikere fra Norge – om Norge skulle vært medlem av EU.
