For 20 år siden ble mennesker som brukte sin ytringsfrihet, sammen, i Beijing for å kreve rettigheter vi i Norge og Vesten tar som en selvfølge, slaktet ned uten nåde. Kommunistpartiet har ansvaret for massakren, som politiet og Hæren utførte. Idag er det altfor stille om denne hendelsen. Vårt budskap må være: VI skal aldri glemme – og aldri tie!
Efter å ha lest gjennom de største avisene idag, kan jeg dessverre konstatere at det er altfor stille rundt denne mørke dagen både i Chinas og verdens historie. Omtalen av massakren er stort sett forvist til kommentar- og lederartikler.
De kinesiske myndighetene er seg sin totale interne makt, og sin sterke økonomiske og militære stilling i verden svært bevisst. Derfor tillater de seg å ha en sterk og uttalt mening om hva både valgte ledere og opposisjonen i verdens øvrige land mener og gjør angående China; enten det handler om å uttrykke bekymring for menneskerettighetenes stilling, eller møte politiske dissidenter og representater for undertrykkede minioriteter.
Finanskrisen gjør at frie land i Vesten, med USA i spissen, nå gjør seg like avhengig av det kinesiske diktaturets penger som de fra før av er av arabiske diktaturers olje. Da stilner også kritikken av Chinas konstante overgrep mot menneskerettighetene. Og stillhet er hva Kommunistpartiet i China ønsker. Både innenfor og utenfor landets grenser.
Om frie lands myndigheter av ulike årsaker ikke opplater sin røst mot at det finnes diktaturer og hva disse regimene gjør, må vi andre kjenne vår besøkelsestid. Vårt budskap – både til Chinas myndigheter – og våre egne – er at vi aldri skal glemme og aldri tie om at medmenneskers individuelle rettigheter blir trampet på og undertrykket.
Partisjefen i Kommunistpartiet i 1989, Zhao Zyiang, ønsket ikke å bruke militær makt mot studenter og arbeidere. Han ble avsatt, og ble en ikke-person. Han er død, men hans memoarer ble smuglet ut og er nylig publisert. De bør oversettes til norsk.
Litt skaper ønske om mer
De økonomiske reformene som ble startet 10 år tidligere, resulterte i at folk turde å kreve sivile rettigheter, og samtidig protestere mot maktmisbruk, korrupsjon og privilegier for partieliten.
Ytringsfrihet er efter retten til liv den mest grunnleggende og naturlige retten et menneske har. Konsekvensen av at disse to rettighetene ble overkjørt av tanksenes larveføtter lever Chinas befolkning med den dag idag.
I China er det lov å tjene seg rik, men ikke å ytre seg om måten landet bør styres på. Hvis ytringsfriheten erkjennes som en individuell rettighet og tillates brukt, vil misnøye med dagens makthavere komme til overflaten, forslag til forbedringer og endringer bli fremmet og alment kjent og debattert. Slikt er livsfarlig – for eliten – i et land der ett parti har monopol på både makten og definisjonen av sannhet, og på å skrive Historien.
Demonstrasjonene på Tien an men haddde aldri fått lov til å utvikle seg så langt som de faktisk gjorde, hvis det ikke var for at Sovjetunionens leder – og Vestens helt – Mikhail Gorbatsjov skulle komme på besøk. Mannen som efter å ha nådd toppen av maktpyramiden i den første og fremste kommuniststaten viste at det også i et kommuniststyrt samfunn var mulig å ha både åpenhet (ytringsfrihet), og å innføre reformer (perestrojka) for å forbedre både styringen av landet og folks levekår, var en «het potet» i China. Men det var ikke uvanlig at Kommunistpartiet i China er mer katolske enn paven i sin tolkning av hva sann kommunisme er. Også da Mao og Nikita Krutsjov møtte hverandre efter Stalins død, holdt de kinesiske kommunistene seg til Stalin. Også efter at diktatorens forbrytelser var blitt alment kjent. Jeg vet ikke om det er slik ennå, men for 12 år siden hang store portretter av fem kommunistiske «tenkere» i inngangspartiet til Militærmuseet i Beijing; Marx, Engels, Lenin, Mao – og Stalin.
Selv ledelsen i det kinesiske Kommunistpartiet hadde såpass forståelse av hva som var strategisk og markedsførings messig smart, at man ikke kunne feie vekk demonstranter fra landets mest sentrale plass rett før en kommunistleder som selv hadde åpnet for ytringsfrihet skulle komme på offisielt besøk. Demonstrantene håpet at «Gorbie» skulle åpne det kinesiske lederskapets ører, øyne – og hjerte – for deres ønsker. Slik gikk det som kjent ikke. Heller ikke i DDR i oktober klarte Gorbatsjov å bevege kommunistledere med betong mellom ørene. Folk måtte ta saken i egne hender, og presse frem endringer. I China lyktes ikke slikt press.
Verdens mektigste
20 år senere er China fortsatt verdens mest folkerike land, og fortsatt et diktatur. I kombinasjon; verdens største diktatur. Det er også et av verdens militært sett sterkeste land, og iferd med å bli en økonomisk supermakt. Finanskrisen øker farten på denne utviklingen.
Vestlige ledere reiser på tiggerferd til Beijing, og legger igjen Amnestys årsrapporter hjemme. Når diktatorer og autoritære ledere i små og fattige land har fått nok av det rike Vestens prat om menneskerettigheter vender de seg til det største diktaturet av dem alle, for (u)moralsk og økonomisk støtte. Som Sovjetunionen i 1960- og 70-årene bidrar China idag mer enn gjerne til å opprettholde og understøtte tvilsomme regimer. Slik bidrar landet ikke bare til å opprettholde ufrihet i verden, men også til å svekke kritikken som blir China til del via internasjonale organer som FN.
Pengene taler, uansett
Hva Amnesty og andre organisasjoner og enkeltpersoner mener om Chinas interne forhold blir som håret i suppen å regne for kinesiske myndigheter, så lenge FN og verdens land holder munn. Det er pengene som teller, også i et kommuniststyrt samfunn. Så lenge verden tier stille, låner penger av China, og kjøper produktene landet lager, kan Amnesty bråke så mye de vil.
Når du kjøper klær «made in China» eller teknologiske produkter, bør du huske på at de kan være produsert av mennesker som har havnet i Chinas GULag – Laogai – fordi de har krevet sin rett, eller protestert mot overgrep. Ifjor var det over 100 000 demonstrasjoner i China, eller en demonstrasjon med over 100 mennesker hvert 5.minutt. Kommunistpartiet har skjønt at henrettelser er dårlig PR, og anklager for forbrytelser som kan defineres innenfor kategorien menneskerettigheter (ytringsfrihet, stemmmerett, religionsfrihet, bevegelsesfrihet, eiendomsrett) gir utenlandske kritikere mer ammunisjon mot regimet. Derfor kamufleres slike naturlige krav som mer almenne kriminelle handlinger. Men de dømte havner i omskolerings- og arbeidsleire. Der produserer de – som slaver – klær og andre varer, som eksporteres verden rundt. Ved å kjøpe varer fra China er du og jeg med på å opprettholde diktaturet og undertrykkelsesapparatets ulike deler, samt hjelper Kommunistpartiet med å undertrykke folk som krever de rettighetene du og jeg har.
Hæren er mer enn regimets bevæpnede arm; den er en betydelig økonomisk aktør. Hæren eier firmaer som produserer og eksporterer. Når vestlige firmaer og regjeringer inngår handelsavtaler med firmaer i China er de ikke nødvendigvis med på å fremme markedsøkonomi, men bidrar til å gjøre Hæren økonomisk uavhengig av staten. Ha dette i mente neste gang du kjøper noe fra China, eller inngår en kontrakt med et kinesisk firma.
Kleptokratiet
I et land der ett parti har monopol på makten, og tillater at det er lov å tjene penger og bli rik, er sjansen stor for at noen vil berike seg på uærlig vis. Når helsetjenester og utdannelse er et statlig ansvar, men samtidig må betales for, øker sjansene for korrupsjon i systemet. Konsesjoner kan kjøpes, når byråkrater og beslutningstagere kjøpes. Når folk i China protesterer og demonstrerer er det blant annet fordi landet moderniseres i en rasende fart. Folks eiendom og levebrød raseres, uten at de det gjelder har mulighet til å hindre det, eller skape offentlig debatt. Offentlig debatt skal undertrykkes, uansett.
Kan Tien an men skje igjen?
Et land uten frie valg, og uten ytringsfrihet mangler et system til å bytte ut makthavere som misbruker sin makt, og mangler kanaler der misnøyen kan luftes og informasjon om maktmisbruk kan spres. Slikt skaper en trykkoker. For 20 år siden kunne myndighetene massakrere folk som krevet sin rett. Kan det skje igjen? Myndighetene satser på å smøre folk ved å gi dem muligheten til å tjene penger, og selv påvirke sin materielle situasjon. Så lenge de kan spise mer kaker enn brød vil ikke misnøyen med korrupsjon, maktmisbruk og overgrep komme til overflaten. Men også i en trykkoker vil lokket tilslutt fyke i været, hvis temperaturen ikke senkes. Det spørs om materielle goder i lengden er nok til å senke temperaturen i det kinesiske diktaturet.
Ditt og mitt ansvar
Du og jeg bør kreve at norske ledere er krystallklare i sine uttalelser om at menneskerettighetene også skal gjelde for hvert enkelt individ i China, og i diktaturer China understøtter.
Du og jeg bør tenke oss om når vi kjøper varer produsert i China. Vi vet rett og slett ikke hvem vi handler med. Varer fra China er billige, men selv billige varer kan kjøpes for dyrt.
La Chinas myndigheter vite at vi aldri skal glemme massakren på Tien an men – og at vi aldri kommer til å til å tie om den.
Allerede dagen efter oppstarten av Liberaleren markerte vi tiårsdagen for massakren, gjennom lørdagskronikken Der individet intet betyr. Jeg brukte der navnet Wang Weilin om mannen på det berømte bildet fra demonstrasjonene – som forsøker å stanse en gruppe tanks. Om han het det, og hva som hente med ham, er fortsatt usikkert.
Andre om 20-årsdagen:
Aftenposten med kronologisk oversikt
Jan Tore Sanner (Høyre)
Vampus
Ifølge VG og andre medier voktes Tien an men med store styrker
Dagbladet om tausheten etterpå
Røe Isaksen på Minerva
Dagbladet om Tank Man
