– Det er vel på tide å gå, sa Sponheim og så på Høybråten, som forholdt seg taus. Olsen åpnet kontordøren og de to partilederne gikk ut i korridoren. – Nå kommer de, lød ropet som gjallet gjennom gangene i Stortinget. Straks var både fotografer, TV-kameraer og journalister med blokk og penn på plass. Pussig dette, at journalistene holder seg med blokk og penn i vår høyteknologiske tid.
– Det er noe som ikke stemmer her. Pål T. Jørgensen ristet luggen på plass og så over bordet på Zaman. Den yngre kollegaen satt og studerte pressemeldinger og nettsider på papir. – Det er noe som ikke stemmer, gjentok Zaman. Pål T. ventet på en forklaring, men den kom ikke. På klikkingen fra tastaturet og håndbevegelsene forstod han at Zaman manøvrerte mellom ulike nettsider.
– Ernas kalender avslører ingenting. «Møte» står det. Fra 09 om morgenen til 16 om ettermiddagen. Vi vet at hun skal møte Sponheim og Høybråten kl. 14, men det står ikke. Ikke på kalenderen på nettsiden, og ikke i invitasjonen. De må ha fått vite tidspunktet på en annen måte.
Mobilen pep. Pål T. tok den opp. – De har gått fra Løvebakken. De spaserer nedover til Høyres hus. Han så på Zaman. Er det noen bevegelse hos FrP? Zaman så på den direkte overføringen fra FrP-hovedkvarteret, der Siv Jensen visstnok satt i møter med Geir Mo og partiledelsen. – Ingenting.
De så på sin egen nyhetskanal. Sirkuset rundt Sponheim og Høybråten var høylydt og uten hensyn til dem som vanligvis brukte fortauet langs stortingsgaten. Det minnet om sirkuset etter løslatelsen av Arne Treholt, da han og Arne Haugestad gikk bortover Torggata til Zorbas. Men hvor ble det av Siv Jensen?
– Jeg har det! Pål T. og Zaman så opp samtidig. Det var Kari Birkeland. – Siv Jensen har fått et annet tidspunkt enn Sponheim og Høybråten. – Vi har ingen informasjon om det. – Nei, men har dere spurt Jensen eller Mo om når de har fått beskjed om å møte? Ingen av dem sa noe. – Nettopp! De to vil ikke avbildes med Siv Jensen i en situasjon som minner om forhandlinger. Det har de jo lovet velgerne sine. De må ha fått Erna Solberg med på å innkalle til møte på forskjellige tidspunkter. Pål T. og Zaman bare ristet på hodet. – En sånn manøver tror jeg ikke Erna ville finne på. Siv vil blir rasende. Zaman nikket ettertenksomt. Pål T. hadde rett. Solberg kunne ikke prøve seg på noe sånt. Men kunne det være noen annen forklaring?
Så pep det igjen. – De har kommet frem, sa Pål T. Han sa ingenting, men Zaman besvarte det ikke-stilte spørsmålet: – Ingen bevegelse hos FrP.
Det var bare såvidt de kom frem til resepsjonen, så stor var trengselen rundt dem. Erna Solberg var tilstede, stylet og oppdresset. P-O hvisket Geir Olsen i øret til Sponheim. De to sentrumslederne håndhilste på Høyres leder, og så snudde de tre seg og så mot kameraene. Gruppebilde med dame. Erna smilte bredt, men hun likte seg dårlig. Hvorfor kunne ikke de to vise såpass dannelse at de kunne sitte i samme møterom som Siv i fem minutter? Men hun visste at det handlet om taktikk. Alt handlet om taktikk. Norsk politikk hadde lenge hatt sine spin-doctors. Men hvorfor forstod ikke sentrumslederne og deres ørehviskere at for mye taktikk blir gjennomskuet? Siv eller noen andre kom til å ha på Nyhetskanalen. Naturligvis ville de se sirkuset, og gjennomskue det hele. To forskjellige møtetidspunkter var toppen av idioti. Hadde de møttes på bakrommene på Stortinget, eller et eller annet avtalt sted utenfor sentrum, ville det vært greit. 24-timers fjernsyn var forlengst oppfunnet. Men sentrumspartiene hadde jo vært motstandere av fargefjernsyn. De fikk se til å komme seg inn i vår tid, og ikke leve i sin egen. Det skulle hun si til dem, bare de fikk lagt pressen bak seg.
De hastet gjennom korridorene. Sponheim kastet kjappe blikk inn gjennom åpne dører til møterommene de passerte. Han skimtet bokhyller. Overalt var det bokhyller, med brune rygger. Han formelig luktet gammelt skinn. Skinninnbundne bøker. Det var Historien. Ikke bare Høyres historie, men Norgeshistorien. Her lever de videre, Stang, Bahr Halvorsen, Hagerup og alle de andre. Erna må føle Tyngden Av Historien hver gang hun er her. Han tenkte på de små kottene i Venstres hus. Alle ombyggingene. Arkivet som forsvant under krigen. Bysten av Johan Sverdrup på toppen av trappen var nærmest det eneste som var igjen av historie. Sammen med stiftelsesprotokollen til Stortingets Venstreforening. Men han trengte ingen fysiske påminnelser. Venstres stolte tradisjon satt i ryggmargen. – Her er det. Sponheims tankerekke fikk en bråstopp da Erna plutselig svingte inn gjennom en dør. – Dette var idiotisk. Erna så på dem. Vennligheten var som strøket av henne. Høybråten sank litt sammen i stolen. Men Sponheim smilte skrått. – Er du redd for Siv, Erna?
– Det er det frekkeste jeg har sett! Hvem tror de at de er? Har de ikke forstått noenting? Geir Mo snudde seg fra TV-skjermen og så på medlemmene av Arbeidsutvalget. Siv så rolig på ham. – Dette var vel ingen overraskelse. Trodde du virkelig at vi skulle sette oss rundt et bord med de tre der? – Enig. Ordføreren i Tønsberg så seg rundt, lente seg over bordet og smilte. – De vil for alt i verden ikke ha noen bilder eller opptak av alle fire partilederne rundt samme bord. De andre ventet på en av de sedvanlige tørrvittige kommentarene til Per Arne Olsen. Men det kom ingen. – Ka gjør vi nu, da? Lar vi vær å gå? Per Sandberg var vel den som var mest kritisk til å innlate seg med Høyre. De fine folkene som ikke forstod at det var evigheter siden embedsstanden og storfinansen kunne flytte rundt på vanlige folk som brikker på et brett. – Neida. Vi har fått en invitasjon, så vi stiller opp. Men vi skal fortelle hvor skapet skal stå. Jeg tror forresten ikke Erna har funnet på dette selv. Hun er skvær. Det er nok de to andre som har stilt betingelser. Siv Jensen smilte. – Dette er bare skuebrød. De kan ikke løpe rett i armene på Jens. Husk Sponheims «hverken Jens eller Jensen». De må prøve til det ikke går lenger. Han vil plassere svarteper et sted. Og da må alle scenene i stykket spilles. Han kan ikke hoppe rett til siste akt. Hun så på Geir Mo. – Vi får vel gå, sa hun.
Eirik Mosveen så ut som om han skulle sovne. Han var så lei av at pressefolkene måtte intervjue hverandre, av mangel på primærkilder. Det var et jævla sirkus. Rolf derimot, var i sitt ess. Kollegaen diskuterte Høybråtens dilemma med Hoel. Vårt Land skulle liksom late som om de var bedre egna til å analysere KrF. Hvem som helst kunne klare den biffen. – Nå kommer de! Mosveen så på Sønstelie. – Hvem? Siv? – Nei. Sponheim og Høybråten. Nå våknet Mosveen. Han så på gliset til Rolf at kollegaen var klar til å være mikrofonstativ for Siv. Ingenting solgte vel så bra som indignasjonen hennes mot de etablerte partienes arroganse. – Vi er enige om ikke å gi noen kommentarer på dette tidspunkt. Erna Solberg så på horden av journalister. De to sentrumslederne skulle ikke gå noen canossagang tilbake. En taxi stod klar, og gled ut akkurat idet Siv Jensen og Geir Mo kom over gaten.
– Jeg skjønner at dette ikke er ditt opplegg, men du forstår at det ikke var særlig lurt. Våre folk kommer til å hisse seg opp enda mer enn da dere avslo invitasjonen. Siv Jensen så på Erna Solberg. – Dere vet hvor vi står. Vi støtter ingen regjering vi ikke deltar i. – Men kommer dere til å felle oss før vi får forsøkt? Vi har en forpliktelse.. Siv Jensen så på Geir Mo. – Det er vel på tide å gå? De reiste seg og nikket til Erna Solberg. Så forsvant de ut døren.
Erna Solberg gikk sakte inn til strategirommet, der de andre ventet. De forstod at spillet var tapt. Ernas manøver hadde ikke vært noen suksess. Hva skulle de gjøre nå? Dagsrevyvignetten fikk alle til å våkne.
«Ekstrasending» lyste det fra TV-skjermene. Både NRK og TV2 satte igang sine nyhetssendinger på likt. «Valgskandale» lyste det , mens bildene av personer som ble arrestert av politiet på forskjellige steder flimret over skjermen.
