Og demonstrerer både brutaliserende arbeidsliv og mobbing i praksis. Der LO er opphavet til begge deler.
VG hadde forleden et oppslag om at servitørene som skulle varte opp delegatene på LO-kongressen ikke var organiserte. For å unngå full skandale viste LO at for å opprettholde illusjonen om at å være organisert er det viktigste her i verden, er det helt greit å bryte andre prinsipper.
For eksempel prinsippet om organisasjonsfrihet. Frihet til å kunne organisere seg betyr også friheten til å la være. Men var det viktig for LO? Neppe. Servitørene mistet jobben hos LO, når organisasjonen istedet kunne spurt om de ønsket å organisere seg eller ikke. Det er det faktisk ikke alle som ønsker.
For liberalister er avtalefrihet viktig. Noe som innebærer at man også skal overholde avtaler som er inngått. Men dette er ikke viktig for LO: «I full fart brøt Oslo kongressenter Folkets Hus kontrakten med bemanningsselskapet Greta Personal, og hentet inn servitører med tariffavtaler». Noen av delegatene innså at dette var brutalt, og gikk ut over uskyldige servitører. Arne Hagen fra Fellesforbundet mente LO istedet «burde ha krevd at arbeiderne fra Greta Personal skulle få tariffavtale fra selskapet.» Men har LO noe med å kreve noe som helst på vegne av arbeidstagere som ikke er medlemmer? Hva om arbeiderne hentet inn for en slik kort jobb fikk bedre betalt enn en tariffavtale ville gitt dem?
LO-kongressen fikk demonstrert at de ikke respekterer inngåtte avtaler, ikke respekterer organisasjonsfrihet, men at de er i sin fulle rett til å fremme krav på vegne av arbeidstagere som ikke er medlem av LO. Ingenting er nytt, alt er kjent fra før. Men det er bra at LO bruker sitt høyeste organ til å bekrefte forhold de ellers bruker å kritisere arbeidsgivere for.
Som om ikke dét var nok, bekreftet LO-kongressen at mobbing er ikke bare arbeidsgivere bedriver. LO er fullt istand til å mobbe sine egne tillitsvalgte på høyeste plan.
Valla-kritiker mobbet ut
Rita Lekang har vært medlem i LO-ledelsen i 12 år, som representant for Fagforbundet (tidligere Kommuneforbundet). Hun var blant dem som bidro til Gerd-Liv Vallas fall som LO-leder for to år siden. Efter Vallas fall har venstresiden i LO generelt og Fagforbundet spesielt mistet mye av sin makt og innflydelse. Men i LO er det kjøttvekten som teller. Delegatene velger ikke fritt sine øverste tillitsvalgte. LO-ledelsen skal balansere mellom ulike forbund, og mellom offentlig og privat sektor. Fagforbundet representerer offentlig sektor, og er det tyngste LO-forbundet. Davidsens makt består altså ikke bare i politisk allierte i ledelsen men også i at kjøttvekten teller der det teller; i valgkomiteen.
Rita Lekang fikk vite det via en nettavis at hun ville bli vraket. Naturligvis er Fagforbundet fritt til å velge hvem som skal representere dem i ledelsen, og det må tas hensyn til at valgkomiteen sitter sammen samtidig med kongressen. Likevel er det merkelig at det ikke gjøres et arbeid i forkant, og at kandidater som ikke får fornyet tillit får beskjed om det, og mulighet til å trekke seg med verdighet. I tillegg til Lekang måtte også nestleder Geir Mosti gå. Begge hadde sagt ja til gjenvalg.
Selv om Davidsen og Fagforbundet må ta hovedskylden for mobbingen av Lekang, lurer jeg på hvor resten av LO var under valget? Jo, på talerstolen. Men burde ikke Lekang fått mer enn verbal støtte? Burde ikke noen stilt henne opp som kandidat, og sørget for at hun ble gjenvalgt? Nesten halvparten av delegatene var kvinner. Hvor ble det av søstersolidariteten?
Davidsen er ute med beklagelser i VG. Men inntrykket av at også LO mobber sine kan han ikke viske ut. LOs arbeid mot mobbing i arbeidslivet har fått et skudd for baugen. Før organisasjonen kan gå ut med fanen høyt hevet, rette beskyldninger og knytte neven mot andre får de rydde opp i egne rekker først. Og begynne med Jan Davidsen.
Efter Vallas fall er Jan Davidsen utvilsomt LOs sjefsmobber.
LO krabber langsomt ut av Vallas skygge. Men Vallas klør i LO-systemet er langtfra klippet.
Så glad jeg er for at jeg hverken har Jan Davidsen som sjef eller tillitsvalgt!