Tidligere soussjef ved Slottet, Carl Erik Grimstad er bekymret for Aftenpostens likegyldighet til monarkiet. Norsk monarkis fremste hofforgan er blitt mer analyserende, men mest fraværende. Hvilken ulykke!
Det er i et innlegg i dagens Aftenposten at Grimstad bringer sine store bekymringer til torgs.
Grimstad er blitt beskyldt for å tjene penger (fy og fy!) på sin tidligere stilling ved hoffet, til tross for at han er statsviter med monarki som spesiale. Statsvitere driver med så mangt, så det burde vel ikke overraske at noen spesialiserer seg på anakronismer.
Grimstad har skrevet en absolutt lesverdig bok om hvordan det norske monarkiet ble til (ikke bare ytre omstendigheter og historisk kronologi, men selve innholdet i det norske monarkiet); Bak fasaden, om den kongelige væremåten. Men han har skrevet desto flere kronikker og debattartikler i avisene.
Både kongehusets forsvarere og det generelle publikum har efter Grimstads stormvind av artikler om kongehuset lurt på om han vil kongehuset til livs, misliker moderniseringen, eller er positiv til den (bare ikke til dem som gjennomfører den).
Efter den nylige feiden med kongens svigersønn er det altså Aftenpostens likegyldighet til hva som skjer med landets fremste familie som opptar Grimstad. Han nevner en rekke begivenheter der Aftenposten var fraværende, bl.a på reiser til eksotiske steder som Mexico og Finnmark, eller kongelig barnedåp. Også det svenske kongehuset behandles stemoderlig; Aftenposten plasserte en artikkel om kronprinsesse Victorias forlovelse på avisens næringslivssider. Det har muligens ikke slått Grimstad at selv i Aftenpostens redaksjon finnes en liten dose humor. Eventuelt at avisen faktisk følger opp Grimstads egen kritikk av de kongeliges sammenblanding av monarki og business.
Ikke republikansk, bare likegyldig – og markedstilpasset
Å tjene penger er fy og fy i det sosialdemokratiske Norge. Men også blant de mer servile monarkister er det å tjene penger (på kongehuset) ikke blant de mest beundringsverdige handlinger.
Ekte konservative misliker forandring. Den ekleste forandring er den som involverer penger. Å strekke seg efter penger er å bøye seg nedover. Formodentlig fra en overordnet posisjon i samfunnshierarkiet. Konservative både på høyre og venstre side har et felles skjellsord for denslags adferd; markedstilpasing. Og det er akkurat denne bannbullen Grimstad slynger ut mot Aftenposten. Avisen er blitt så lunefull og lite tradisjonsorientert at den orienterer seg mot en endring blant leserne; de er blitt mer likegyldige til monarkiet.
Hoffets feilsteg
Grimstad hadde ikke vært seg selv om han ikke hevet pekefingeren overfor kongens nærmeste rådgivere. Det er naturligvis hoffets informasjonsstrategi det er noe galt med.
Når hoffet tar strammere regi er det negativt, ihvertfall hvis grunnen er en mer fiendtlig holdning overfor pressen. Og når pressen er mest interessert i hva kongefamilien og hoffet er mest interessert i å verne (privatlivet) må det gå galt. Naturligvis. Dette vet Grimstad alt om. Han har tross alt skrevet ovennevnte bok, som starter med Christian Michelsens råd til det nye kongeparet i 1905; «Enkel og liketil som folket selv». Balansen mellom den nødvendige enkelheten og den forventede opphøyheten er en stadig vanskeligere utfordring for de kongelige. Verden utvikler seg, og kongehuset har gjort små skritt for å følge efter (til en viss grad), innenfor grensene av hva man kan forvente av en så konservativ institusjon. Vi når neppe se de kongelige på twitter.
Den røde fare
har også sitt å si, ifølge Grimstad. Det er lenge siden Andreas Norland var sjefredaktør. Nå er det Hilde Haugsgjerd som troner på toppen av det som tidligere var Norges fremste hofforgan. Dét skiftet har en kraftig signaleffekt. Med røde i sjefsstolen nedprioriteres dekningen av kongehuset. Folkets hunger efter nytt om de kongelige skal fores med realitykjendiser og andre som fort blir glemt. Slik blir det omskiftelige det bestandige. Og det bestandige blir borte.
Grimstad er neppe noen republikaner. Snarere en ekte konservativ, som ønsker et levedyktig monarki. Han håper og tror på et kongelig oppgjør med sladderpresen. Grimstad skriver rett ut at oppgjøret vil bli brutalt. Men vi lever ikke lenger i eneveldets tid. Kongen kan ikke plassere noen på skafottet uten selv å havne der. Enkelte blant kronede hoder har faktisk endt opp slik.
Liberaleren vil avskaffe monarkiet, dog unner vi kong Harald en fredelig tilværelse som pensjonist. Resten av gjengen får finne seg sivile yrker å livnære seg av.
Så kan Grimstad kanskje begynne å skrive om virkelige problemer og utfordringer i denne vår skakkjørte verden. Det finnes nok av sultkatastrofer, kriger og annen elendighet å skildre. Er det vanskelig å omskolere seg finnes det monarker av den gamle skolen, både i Midt-Østen og Afrika.
