Man skulle tro staten hadde nok å gjøre, men overskriften lyver ikke. Staten støtter et forskningsprosjekt for å avdekke diskriminering. Like søknader skal sendes både med norske og utenlandske navn, for å sjekke om det er noen form for forskjellsbehandling.
VG omtaler statens antidiskrimineringsarbeide, aktualisert av historien om «norsk-somalieren Mahad Abdi jama (18) som tre ganger søkte deltidsjobb i en matvareforretning på Stovner i Oslo med sitt eget navn. Han ble ikke invitert på intervju før han sendte søknad på nytt – denne gangen under det norske navnet «Mats Pettersen».», som VG også har skrevet om.
Det er velkjent at personer med flerkulturell bakgrunn, tydeliggjort gjennom hudfarve, navn, og eventuelt på CV’en, blir diskriminert både i jakten på bolig og på arbeide.
Liberaleren vil hevde at enhver boligselger (eller utleier) og arbeidstager har rett til å ansette den/de man ser seg best tjent med. Basert på både objektive kriterier (utdannelse, yrkeserfaring, annen kompetanse) og subjektive kriterier (inntrykk ved intervju etc). Men lovverket er ikke slik. Lovverket forbyr diskriminering.
Det er dog litt spesielt at staten fremprovoserer lovbrudd ved å sende søknader under falskt navn. Det er for det første grunn til å spørre seg om ikke slik virksomhet er i strid med lovverket (falsk identitet etc). Dessuten rår staten over et stort virkemiddelapparat. For det første; likestillings- og diskrimineringsombudet. Dernest er staten selv direkte og indirekte arbeidsgiver, og kan gi retningslinjer og føre kontroll med om disse efterleves. Dernest er diskriminering en sak for rettsapparatet, fordi det finnes et lovverk på området.
Både diskrimineringsombudet og Venstres landsmøte ønsker seg anonyme søknader, istedenfor ovennevnte «dobbeltsøknader».
Det er naturligvis helt OK å avdekke diskriminering, når denne er i strid med lovverket. Mange avslag kan være begrunnet i fordommer. Men spørsmålet er om falske jobbsøknader er en oppgave for staten, som allerede har en mengde oppgaver som ikke løses på noen tilfredsstillende måte – og som i tillegg har et virkemiddelapparat til disposisjon for å bekjempe nettopp diskriminering.
Skal en slik undersøkelse gjennomføres bør også statlige og andre offentlige arbeidsplasser inkluderes.
Hvis staten først skal evaluere seg selv, hvorfor ikke sende falske søknader til NAV, lokale bygningsråd etc.? Det er mye saksbehandling i det offentlige som er under enhver kritikk. Og naturligvis også måten enkeltpersoner behandles på.
Men for staten er det tydeligvis mye viktigere å sette igang en heksejakt på private bedrifter.
