Selv om Venstres wannabe-integreringstalsperson Abid Q. Raja forsøkte å få landsmøtedelegantene med seg på å si nei til kontantstøtteordningen, valgte et stort flertall å beholde programformuleringen. Dessverre.
Abid Q. Raja mener kontantstøtten hemmer integreringen, og det kan han naturligvis ha rett i. Barn født av foreldre som ikke har norsk som opprinnelig morsmål har godt av å leke med barn som snakker norsk, i god tid før skolealder. Da er slett ikke barnehave den dummeste løsningen. Men barneparker, ulike barnepassløsninger etc kan også være alternativer.
Plasseres barnet utenfor hjemmet noen timer, får mor mulighet til å lære norsk, eventuelt ta utdannelse og/eller jobbe. Alt sammen er bra for integreringen, og for selvutviklingen og -realiseringen av dette individets potensiale.
Å fjerne kontantstøtten er altså bra både for integrering av mødre og barn, for skoleforberedelsene til barnene, og for selvrealisering for og likestilling av mødrene.
Narrespillet om valgfrihet
Venstres nestleder Trine Skei Grande uttaler om Venstres fortsatte ja til kontantstøtte at «– Vi kan ikke ta fra folk valgfriheten som ligger i å leve ulike liv».
Dette er ikke en argumentasjon som imponerer, all den tid kontantstøtten er ca. 3500,- kr måneden pr. barn. Valgfriheten er i beste fall illusorisk. Ingen overlever på bare 3500 kr. Muligheten for å få kontantstøtte for flere barn samtidig er liten. Det er grenser for hvor mange barn mellom 1 og 3 år man har samtidig.
Selv medregnet barnetrygd er beløpet lavt, som tilskudd til husholdningens samlede inntekt, sammenlignet med inntekten til en toinntektsfamilie.
Slik kontantstøtten fungerer idag, bidrar den ikke til det som var hensikten; at travle, yrkesaktive foreldre skulle tilbringe mer tid med sine barn. Isteden blir den en betaling til dem som ikke benytter seg av et velferdstilbud (barnehave), og samtidig understøtter det den sorte økonomien; dagmammaer som passer barn uten å innberette inntekten.
Skulle valgfriheten være reell, burde kontantstøtte, barnetrygd og subsidier til barnehaver slåes sammen i én pott, og fordeles pr barn. Da ville foreldrene ha reell valgfrihet. Men da ville de rødeste feministene kanskje oppleve at mange mødre (og fedre!) ville velge å være hjemme med barn de første 1 – 3 årene.
Samfunnsøkonomene og myndighetene ville rive seg i håret over at så mye av det såkalte «arbeidskraftpotensialet» ikke realiseres. Det vil si at færre enn de som kan jobbe, faktisk jobber.
Slik kontantstøtten er idag, er den et narrespill med flere ulemper enn fordeler. Det er synd at Venstre denne gangen ikke hørte på Abid Q. Raja. Vi får satse på at Venstre har en integreringspolitikk som reduserer de verste utslagene kontantstøtten har når det gjelder å hemme integreringen.
Allerede i juli 2007 tok Liberaleren til orde for å avvikle kontantstøtten i sin nåværende form.
