Venstre-leder Lars Sponheims ja utløste ingen jubelbrøl eller gråtescener på partiets landsmøte i Stavanger. Han omfavner EU som et freds- og demokratiprosjekt, og avviser at SPs smørpriser er grunn god nok til å si nei. Sponheim vil sannsynligvis stemme ja ved neste folkeavstemning, men har meget god tid.
Det er igrunnen merkelig at partilederens standpunkt til norsk medlemskap i EU skal skape så store forventninger i og rundt et parti som er så delt og har en så dramatisk forhistorie i denne saken at det aldri kan bli noen kamporganisasjon på hverken den ene eller den andre siden.
Lars Sponheims ja er egentlig et «nei nå, men ja når det blir aktuelt. Og det blir lenge til.» Slik skaper man ingen entusiasme. Her er det ingen omvendt mann som står frem med glød og overbevisning om sitt nye standpunkt. Tvert imot ber han nærmest om unnskyldning for å ha skiftet standpunkt. Slik sett kunne han nok ikke gått inn i Arve Thorviks organisasjon «Fra nei til ja» fra forrige EU-kamp.
Det minner meg om at jeg har en EU-pin som jeg tok på meg på mitt siste FrP-landsmøte (Dolkesjø). Der vedtok landsmøtet på første dag, med 2/3 flertall å abdisere i EU-saken. Landsstyret skulle gi partiet et standpunkt i EU-saken litt senere på året. Landsmøtet skulle ikke ta noe standpunkt. Da abdikasjonen var et faktum tok jeg på meg min EU-pin. Den står det «Tja» på. Det må jo igrunnen passe bra også for Sponheims standpunkt. Kanskje han kan få denne pin’en av meg når vi møtes neste gang.
Både nei-siden og ja-siden i Venstre er svært så internasjonalt orienterte, og det varmer nok ja-siden at det ikke var «norske interesser» som lokket frem Sponheims nølende og lunkne ja, men de «riktige» argumentene; EU er en fredsskaper i Europa, og en garantist for at nye demokratier bevares for demokratiet.
Det er direkte komisk at SP og SV hevder at Sponheims ja til norsk medlemskap i EU i en fjern fremtid er et ledd i høyredreiningen av Venstre. De kan aldri ha lest et EU-dokument fra Venstre. Grundige, med sidespor og forbehold, og uten noen lettvinte argumenter for det ene eller det annet standpunkt. For et par år siden sa Venstres landsmøte nei til EU i en svært jevn avstemning. Programkomiteen har sagt ja foran årets landsmøte, mens landsstyret har innstilt på et nei, men uten å bruke selve nei-ordet. Nå har partilederen kommet ut med et forsiktig og langsiktig ja. Slik tviler Venstre seg frem og tilbake, og understreker Andreas Homplands utsagn om at Venstre-mannen alltid er på vei, men ikke alltid vet hvor han skal eller hvordan han kan komme seg dit. I Venstre finnes ikke Høyres uforbeholdne «ja til EU» uten å ta inn over seg at EU faktisk består av krefter som trekker i hver sin retning.
De to nei-partiene viser at de er mest opptatt av hvordan EU-saken skal brukes i den hjemlige norske stortingsvalgkampen, og i den taktiske posisjoneringen rundt regjeringsalternativer. Det er lite visjonært over dem. SV har selv et større innslag av ja-folk, som i likhet med Venstre-medlemmene er internasjonalt orienterte. Når vi i tillegg vet at i EU-landene er det venstresiden som er mest for og på høyresiden er en økende skepsis til hele EU-prosjektet, blir SP og SVs «høyrestempling» av Sponheims EU-ja helt hinsides. La meg legge til at det er betydelig EU-skepsis i FrP.
Det er pussig at taktikeren Sponheim legger opp til et slikt fokus rundt at han skal komme ut av skapet som EU-tilhenger, når Venstre har så mange andre saker de trenger og fortjener oppmerksomhet rundt. Sponheim, som ofte har snakket mer om taktikken rundt enn innholdet i politikken, har betydelige pedagogiske utfordringer med å forklare Venstres A-, B- og C-planer i regjeringsspørsmålet. Man skulle tro det siste han og Venstre trenger, er flomlys på saken som var årsak til splittelsen i 1972. En splittelse som ble en for indremedisinen viktig samling i 1988. Venstre skal vinne et valg på sine politiske løsninger og sin ideologi, ikke på et EU-standpunkt som helgarderes i forbehold og forutsetninger.
Sponheim vil si ja når finanskrisen er over og muslimske Tyrkia er EU-medlem. Det siste kan ta tiår. I mellomtiden skal landet styres, utvikles til et flerkulturelt integrert og inkluderende samfunn – og berges fra petropopulisme. Har Venstre tenkt å være med på denne dugnaden?
Isåfall bør EU-saken parkeres.strong> Uansett hva de frelste – på begge sider – måtte mene. Frelste er det alltid plass til på bedehusene. Der kan de overbevise hverandre om hvor sterke de er i troen.
Glem EU-saken, Sponheim. Ta frem godsakene isteden!
