Idag er det 15 år siden Carl I. Hagen gav opposisjonen i eget parti beskjed om å innordne seg endringene av partiprogrammet, eller pelle seg ut av partiet. Samtidig frakjente han navngitte personer både politisk og personlig ære.
Efter vinterkrigen om Hagens resolusjonsforslag, på fylkesårsmøtene i januar-februar, hadde partiformannen fullført prosessen for å gjenvinne de facto eneveldig makt i partiet. En prosess som hadde begynt efter valget i 1991.
Hva Hagen sa
i sitt innlegg efter at hans tilhengere søndag morgen hadde gått helt av skaftet i sitt oppgjør med opposisjonen, var følgende:
«Enten får dere følge de vedtak som gjelder i en demokratisk organisasjon, eller så får dere finne dere noe annet å gjøre. Hvis dere tror at dere kan forhandle med trusler om å bryte ut, så sier jeg: «Så pell dere vekk!»»
I den første setningen ligger et galt premiss: «..vedtak i en demokratisk organisasjon.» Hvor demokratisk er det at man endrer et partiprogram efter valget? Det er helt korrekt at resolusjonen til Hagen fikk flertall på fylkesårsmøtene. Men resolusjonen, som tjente flere formål samtidig, hadde altså til hensikt bl.a å endre det landsmøtevedtatte programmet på flere punkter. Først ber man velgerne om tillit på et program. Når man så er blitt valgt, forteller man velgerne at man egentlig skal mene noe annet de neste fire årene.
Frakjent ære
«Jeg ber Skjervengen, Wara, Fåne og Wibe om unnskyldning for at dere slapp for lett til! Jeg angrer på at jeg ikke sa fra at det ikke bare var å komme springende til «onkel Carl» så snart et problem dukket opp.»
I Holmgang-sendingen 09.november året før sa han: «Jeg er lei av å kjempe mot folk som til en viss grad kan takke meg for at de har jobber og posisjoner.»
Da splittelsen (i stortingsgruppen) var et faktum 03.mai 1994 skrev Hagen noe tilsvarende som i disse to sitatene, i sin formannsspalte i partiavisen Fremskritt. Om flere navngitte personer.
Carl I. Hagen fortjener naturligvis ros for arbeidet han gjorde mellom 1974 – og 1981 for å holde sammen, bygge opp og posisjonere ALP/FrP til å komme tilbake i rikspolitikken ved 1981-valget. Det er ingen grunn til å frakjenne Hagen en sterk idealisme og stor offervilje for å makte dette utrolige gjenreisningsarbeidet.
Så hvorfor skulle andre, som kom til i perioder da partiet (også) var langt unna rekordoppslutningen fra 1987 – 1989, ha vært mindre preget av idealisme og offervilje enn Hagen selv?
Det sier ikke så lite om Hagen, at han velger å sverte tidligere samarbeidspartneres integritet og ære på en slik måte, og så tvil om deres motiver for å engasjere seg i FrP.
Det burde være unødvendig å si at Hagen ikke personlig har vært tilstede på årsmøter i lokallag og fylkeslag i både FpU og FrP, og er derfor ikke den som har fylt ut stemmesedler som sørget for at flere tusen personer er blitt valgt til tillitsverv eller nominert på valglister. Og de som faktisk var og avga stemme har naturligvis ikke hatt mulighet til å konsultere Hagen om hver enkelt kandidats egnethet. Hagen la i sin bok «Ærlighet varer lengst» (Aventura, 1984) vekt på at han i motsetning til Anders Lange ikke utnevnte fylkesledere ved «håndspåleggelse», men var opptatt av å bygge en demokratisk organisasjon. Så hvordan kunne Hagen «slippe til» (for lett) de mange som ble jaget ut efter Dolkesjø?
Avslørende ord fra Eli
falt også, men først i forbindelse med den neste utrenskningen, av de såkalte verstingene, i 2000/01.
Hun fortalte om «.. hvor tøft det har vært å bli dolket i ryggen av personer du selv har gitt godt betale jobber.» Sier altså en ansatt kontormedarbeider på stortingsgruppens sekretariat. Men hun er gift med partiformannen. I FrP har hun makt uten mandat.
Hennes og ektemannens uttalelser viser at tross Hagens mange avvisninger opp gjennom årene av at han er noen parteier, så betraktet de partiet som sin private eiendom. På en slik bakgrunn er ikke uttalelsene deres så overraskende.. Uten at de blir mer korrekte.
Tårene flommet
Det er ingen grunn til å legge skjul på at jeg var en av dem som ble omfattet av Hagens påstander om dem som hadde fått sluppet «for lett til», uten at jeg noensinne følte det slik. Jeg hadde vært gjennom kampvoteringer hver av de tre gangene jeg ble valgt til formann i Akershus FrP, og til 4.plass på stortingslisten i 1993. Jeg følte at jeg såvisst ikke hadde fått noe gratis i partiet, men hadde måttet kjempe hardt for gjennomslag for mine synspunkter på politiske saker, organisasjonsutvikling og markedsføring av partiet.
Hagens marsjordre kom efter at hans selvoppnevnte forsvarere hadde latt ukvemsordene hagle over opposisjonen hele formiddagen. Og hvorfor? Fordi de fire programlojale stortingsrepresentantene hadde sagt sannheten til VG og TV2-nyhetene; Hagens resolusjon innebar en de facto endring av den velgerkontrakten som partiprogrammet fra 1993 var. Om ikke flertallet i partiet vedsto seg sin kontrakten med velgerne så måtte uansett stortingsrepresentantene gjøre det. Derfor gjorde de fire det klart at de måtte få arbeidsbetingelser i stortingsgruppen som gjorde det mulig å opprettholde kontrakten som velgerne hadde gitt dem mandat til å arbeide med å få gjennomslag for i fire år fremover. Dét var kjernen i nyhetsoppslagene, og dét provoserte flertallet på landsmøtet så sterkt at de gikk helt fra konseptene. Og partiformannen avsluttet det hele, ikke ved å mane til samhold og moderasjon. Ikke ved å være brobygger, men ved å gi marsjordre..
Tårene flommet. Jeg følte at partiformannen med sin marsjordre underkjente og desavuerte alt jeg hadde gjort for partiet, på heltid siden 1989. Da landsmøtet tok en pause var det min fylkesformannskollega Geir Thoresen fra Buskerud som la armen om skuldrene mine og geleidet meg ut i vårsolen. Vi hadde vært hovedmotstandere på det berømte FpU-landsmøtet i 1990 – men fant sammen i en «storkoalisjon» i valget på sentralstyre. I striden om FrPs veivalg hadde vi stått sammen fra første stund.
Resolusjonen ble vedtatt. Hagens selektive historierevisjon var nå partiets offisielle syn, og retusjeringen av programmet var landsmøtevedtatt. En strategi basert på gale premisser om årsakene til suksessen var lagt. Hagen ble gjenvalgt, mot 53 blanke stemmer. Et imponerende tall tatt i betraktning den siling av delegater som foregikk på fylkesårsmøtene. I Oslo FrP måtte delegatene opp på talerstolen og sverge troskap til resolusjonen – som hadde blitt vedtatt med 3 stemmers overvekt… Selv Hagen innrømmet at rene tilfeldigheter kunne ha gitt ham flertallet i dét fylkeslaget.
Hagen hadde all makt. Forutsigbarheten var borte, og med dét muligheten for å oppnå tillit basert på troverdighet. En langsiktig strategi var bortfalt.
Hverdagen herefter ville bli å slå på nyhetssendinger om morgenene, og lese avisene, slik at man kunne holde seg orientert om hva partiet mente om ulike saker – den dagen. Neste dag kunne meningene være endret. Avhengig av partiformannens innfall og luner. Når ikke engang partiformannen og flertallet i sentralstyret og landsstyret var villig til å følge et vedtatt partiprogram, hvordan skulle arbeidet i folkevalgte grupper lokalt bli? Hagen hadde i alle år slitt for å disiplinere partiet til å følge vedtak. Nå hadde han legitimert de lokale frifantene han så ofte hadde blitt konfrontert med i valgsendinger. Sannelig var det mørke utsikter. Slik var refleksjonene på vei hjem fra Dolkesjø.
