I løpet av 3 måneder har Oslo opplevd at vold blir en del av demonstrasjoner, på et måte vi ikke har sett siden Blitz-miljøets herjinger. Og volden bortforklares og bagatelliseres. Når skal foten settes ned?
Det er mye som kan kritiseres ved det norske samfunnet. Imidlertid er det ett trekk de færreste vil vurdere som annet enn positivt: Ytringsfriheten. Ytringsfriheten er i bruk hele tiden, både i tradisjonelle og nye medier. Og på gatene. I hovedsak brukes ytringsfriheten på gater og streder uten innslag av eller dominert av vold.
Dessverre har Oslo de første månedene av 2009 opplevet at vold er blitt et gjentatt virkemiddel når ytringsfrihten brukes på gatene. I januar var det store demonstrasjoner mot Israels fremferd på Gaza. Mange var rasende, mens andre var dypt fortvilet over mangelen på kontakt med slektninger og venner på Gaza. Raseriet og fortvilelsen gikk ut over dem som demonstrerte til støtte for Israel, over næringsdrivende som tilfeldigvis hadde butikker i Oslo sentrum. Kommunens søppelkasser ble brukt som bål eller rambukker, og politiet fikk sin del av volden.
I mars/april har det vært fortvilede tamiler som har blokkert veier i Oslo sentrum, vært i megafonduell med statssekretær i UD og kommende partisekretær i Ap Raymond Johansen, har demonstrert utenfor statsminister Stoltenbergs privatbolig – og tilslutt med vold tok seg inn i Sri Lankas ambassade. Ambasssadens inngangsparti ble rasert. Politiet var uforberedt på volden. Hvordan går det an å være så naiv – når man ser engasjementet, raseriet og fortvilelsen som demonstrantene har utøvet i Oslo sentrum over en hel uke?
Spesielt Gaza-opptøyene i Oslo sentrum er blitt forsvart av mange, både personer og institusjoner. Demonstrantenes kriminelle rulleblad er blitt kartlagt, men de forskjellige kriminelle handlingene blir bagatellisert av demonstrantenes forsvarere i samfunnsdebatten. Istedet rettes søkelyset mot politiet.
Både efter voldelige Gaza-demonstrasjoner og efter tamilenes rasering av Sri Lankas ambassade kommer fredelige arrangementer som en bevisst motvekt, slik at volden ikke skal bli det eneste som står igjen i folks bevissthet fra disse demonstrasjonene. Jeg tror den fredelige motvekten er bortkastet. Nordmenn vente seg til at blitzerne aldri klarte å demonstrere uten å bruke vold. Vold var deres form for ytringsfrihet.
Mange tamiler har kommet til Norge som politiske flyktninger. De har nydt godt av den norske rettsstatens mange vern rundt individet. Blant annet retten til å ytre seg fritt. Mange av oss tar det som en selvfølge at denne retten kunne hatt tilføyelsen «.. og fredelig». Men så selvfølgelig er det ikke lenger.
Ytrer du deg om forhold i det norske samfunnet har du mange kanaler du kan bruke til å påvirke, og eventuelt endre, dét du er misfornøyd med.
Ytrer du deg om forhold i andre land kan det derimot være vanskelig å nå frem med de endringene du ønsker deg. Jeg har selv vært med i demonstrasjoner, både mot franske atomprøvespregninger, mot Chinas okkupasjon av Tibet, og mot Sovjetunionens fremferd i de baltiske landene. For å nevne noe. Muligheten vi har til å påvirke hva andre land gjør, er naturligvis liten. Men vi kan være sikre på at vi blir sett. Ambassader og konsulater har nemlig som oppgave bl.a å rapportere om hvordan deres land blir omtalt. Slike demonstrasjoner er negativ PR. Det er ikke uten grunn at kommunistdiktaturet China raser mot all kontakt med Dalai Lama, og truer med konsekvenser for næringsvirksomheten. Selv diktaturer er vare for sitt lands navn som merkevare.
I Israel må man konstruere en «bølge av antisemittisme» i Norge, for å forklare hvorfor krigen i Gaza aldri oppnådde den forståelsen israelske myndigheter hadde håpet på.
Sri Lanka skal ha seg frabedt at Norge forsøker å megle fred i konflikten mellom den singalesiske majoriteten og den tamilske minoriteten. Det er vel neppe fredsmegling som er det mest aktuelle akkurat nå. Norges innsats har vært mislykket. Tamiltigrene er på det nærmeste knust, men over 100 000 mennsker holdes som levende skjold i det lille området tigrene fortsatt kontrollerer. Sri Lankas regjering har sikkert spurt seg selv, i lys av den raske militære fremgangen, om ikke Norges megling har bidratt til å holde liv i tigrenes opprør lenger enn strengt tatt nødvendig.
De temaene, sakene og konfliktene utenfor Norges grenser som engasjerer til bruk av ytringsfriheten i Norge, er kanskje mer fundamentale enn det som engasjerer i Norge. Det kan bokstavelig talt handle om liv og død, frihet eller diktatur. Da er det ikke til å undres over at engasjementet er så sterkt. Men det unnskylder på ingen måte bruk av vold som en del av ytringsfriheten. I Norge har ytringsfriheten i all hovedsak vært fredelig. Ikkevoldelig.
Politiet og myndighetene var i sin tid altfor eftergivende overfor Blitz-miljøets voldelige fremferd. Eftergivenheten så vi igjen demonstrert efter Gaza-opptøyene i januar. Konflikten mellom Israel og palestinere har lenge engasjert sterkt i Norge. Man trenger ikke ha røtter i området for å føle det engasjementet. Kanskje var det derfor forståelsen var så stor, og tiltalene så få. Regningen for raseringen av Sri Lankas ambassade kommer til å gå til den norske stat. For det er staten ved politiets oppgave å beskytte ambassader mot overfall.
Efter Gaza-opptøyene skrev jeg at blant de mange mulige lovbestemmelsene som kunne brukes, var det én som manglet; om straff for den som hindrer andre i å bruke sin ytringsfrihet. Gaza-demonstrantene ødela en pro-Israel-demonstrasjon. Det er sannsynligvis få i Norge som vil demonstrere for krigen mot tamilene på Sri Lanka. Det unnskylder likevel ikke at det er ambassaden det går ut over.
Ytringsfrihetens grenser skal være svært vide. Men den definitive grensen går ved bruk av vold.
Det er på tide å sette ned foten for dem som vil bruke vold som en del av ytringsfriheten. Derfor bør det komme tiltaler mot flere av de voldelige demonstrantene. Både i forbindelse med demonstrasjonene mot krigen i Gaza, og mot krigen mot tamilene på Sri Lanka.
