Idag var jeg såvidt innom TV2s frokostsending. Min konklusjon er klar: VGs politiske redaktør Hanne Skartveit bidrar til å fordumme den politiske debatten.
Indirekte kan hun være med å bidra til øket politikerforakt. Som liberalist gjør det siste meg ingenting, men det første er direkte tragisk av en så viktig person i landets største avis.
VGs Hanne Skartveit og Dagsavisens Arne Strand var blant dem som diskuterte den siste meningsmålingen, der Venstre ligger under sperregrensen. Det hagler med galluper hver måned, og flere skal det bli før valget.
Den uttalelsen jeg reagerte på, kom fra Skarveit efter spørsmål om regjeringsalternativer. Skartveit uttalte: «Det er så mye rot og tull på borgerlig side, med mangel på et klart regjeringsalternativ».
På den ene siden er siste del av utsagnet korrekt. Det er ikke ett, men flere, alternativer. Det ene alternativet består av Høyre, KrF og Venstre. Akkurat nå ligger dette alternativet an til å samle hver 5.velger. Et av partiene kan komme til å havne under sperregrensen, og risikere å ikke være representert efter valget.
På den annen side finnes et minst like uklart alternativ, rundt/med FrP. Kravet har sin tyngde i oppslutning fra velgerne (ca 30%), uten at dette på noen som helst måte reduserer avstanden til de partiene FrP må samarbeide med for å kunne danne et flertall.
Det ene alternativet mangler oppslutning, det andre alternativet mangler mulighet for flertall. Både blant velgerne og i Stortinget.
Dét VGs politiske redaktør kaller «rot og tull» kaller andre for politiske avstander og ulik virkelighetsforståelse.
Hvis velgerne skulle ta Skartveit på ordet, kan de bli sittende med oppfatningen at det kun er surrete partiledere med motvilje mot å samarbeide som hindrer et flertall blant velgerne i å få en ny regjering. Slik bidrar Skartveit og VG til å fordumme den politiske debatten. Og på toppen av dette vil velgerne snu ryggen til politikere som ikke klarer å samarbeide, og valgdeltagelsen kan komme til å gå ned.
Skulle VG bidratt til opplysning og klarhet blant velgerne (så langt det er mulig) burde avisen istedet tatt for seg de fire ikke-sosialistiske partienes programmer, og sett på likheter og forskjeller. Da hadde velgerne kanskje fått en større forståelse av hvorfor Venstre og KrF vegrer seg mot å samarbeid med FrP. På langt de fleste saksområder er den politiske avstanden stor.
Når det er sagt, kan avisen godt fremheve at Høyre, Venstre og KrF samarebidet med FrP om flere statsbudsjetter i de to Bondevik-regjeringene. Selv om statsbudsjettet er det viktigste styringsdokumentet for en regjering, er det mye mer enn plassering av penge man skal være enige om.
Jeg har flere ganger tatt til orde for at partiene før et valg må maksimere stemmer basert på den politikken hvert parti står for. Budskapet må være: Ønsker du at disse sakene og løsningene, og disse verdiene, skal få størst mulig tyngde i forhandlinger om en ny regjering må du stemme på vårt parti.
Derfor er jeg også kritisk til at Venstre og KrF ikke kan si seg villig til forhandle med FrP om grunnlaget for en ny regjering. Da får vi se konkret hvor langt hvert parti er villig til å strekke seg, og hvor stor avstanden er når man skal forholde seg til konkrete løsninger, og ikke bare til retorikk i og før en valgkamp. jeg er realistisk nok til å innse at det nok vil ende med brudd – men da kan velgerne ihvertfall ha et grunnlag for å vurdere hvorfor samarbeidet ikke blir noe av.
Man kan si mye om norske politikere, men at det skal være «rot og tull» som er grunnen til at Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten ikke vil benke seg rundt kongens bord med Siv Jensen er det nok ikke. Selv om det er mulig at VGs politiske redaktør Hanne Skartveit tror det.
