Idag åpner Senterpartiet sitt landsmøte. Partiets ledere vurderer å regjere videre med Ap og SV, selv efter et eventuelt tap av flertallet ved høstens stortingsvalg. Hvordan går det da?
Dagens regjering hadde ikke vært mulig uten at SP hoppet over den tradisjonelle skillelinjen i norsk politikk. SP har vært med i en rekke ikke-sosialistiske regjeringer efter 2.verdenskrig; Lyng (1963), Borten (1965 – 71), Korvald (1972/73), Willoch (1983 – 86), Syse (1989(90), og Bondevik I (1997 – 2000). Men i 2005 hoppet de altså over gjerdet, og gikk i regjering med Ap – og SV.
Regjeringen Stoltenberg II var historisk fordi Ap var i regjering med andre partier for første gang, SV var i regjering for første gang, og SP var i regjering med partier på venstresiden i politikken for første gang.
I de aller fleste av de ovennevnte regjeringer styrte SP sammen med Høyre, men siste gang var i 1990. Bruddet med Høyre ble formalisert under Anne Enger (Lahnstein), og fulgt opp av efterfølgerne Odd Roger Enoksen, Åslaug Haga og nå under Liv Signe Navarsete.
I Bondevik I ønsket SPs Anne Enger (Lahnstein) å representere et «tredje hjørne» mellom røde og blå i politikken, men grunnet Jaglands furting over valgresultatet ble sentrumsregjeringen drevet i armene på H og FrP. At Sp i 2005 valgte å inngå regjeringssamarbeid med det røde kan oppfattes på flere måter; erkjennelse av at partiet har drevet til venstre i politikken de siste 20 år, eller erkjennelse av at et tredje alternativ – med rundt hver 5.velger bak seg – manglet realisme og tyngde. Blokkfrihet fungerte ikke. Og da la SP seg til venstre.
Hvordan går det så med regjeringer og partier som vil regjere videre efter valgnederlag? Det er ikke så mange eksempler å basere vurderingen på, men her er de:
Gerhardsen tapte flertallet ved valget i 1961, og fikk ingen avklaring med de borgerlige partiene. Ap ville ikke binde seg opp til et samarbeide med SF, et halvt år gammelt parti som besto av Ap-ekskluderte. Ved Kings Bay fikk AP negativt flertall mot seg. Grunnet rødt flertall fikk Lyng-regjeringen bare fire uker ved makten.
I 1985 mistet Willoch-regjeringen bestående av Høyre, KrF og SP flertallet, og kom i samme situasjon som Ap i 1961; et fløyparti (FrP) med to representanter havnet «på vippen». Willoch fortsatte, som Gerhardsen i 1961, å regjere – uten å avklare situasjonen med FrP. Aps leder avviste, som de borgerlige i 1961, å komme til en forståelse med Willoch om styringen av landet. 30.april 1986 mistet Willoch ikke bare flertallet men også regjeringsmakten. De borgerlige forsøkte frem til våren 1987 å finne saker å felle Gro på, uten hell. Siden gikk SP og KrF inn som støttepartier for resten av perioden, i forbindelse med statsbudsjettet etc.
I 1989 beholdt de ikke-sosialistiske partiene flertallet, men nå med en helt annen situasjon; FrP var blitt 3.største parti, mens partiene fra Willoch-regjeringen hadde gått til valg på en felles plattform. Gro forsøkte seg med at hun ville styre til hun ble felt, for hun tvilte på om H/KrF/SP kunne finne en felles sak med FrP å styrte regjeringen på. Carl I. Hagen erklærte at han ville være fødselshjelper for Syse-regjeringen, og først da kastet Gro kortene og gikk av.
Motsetningen til de tre ovennevnte eksemplene er Jagland. Efter hans kabinettspørsmål til velgerne foran 1997-valget (36,9), ble resultatet 35,1% oppslutning. Han valgte da egenhendig å gå av. Et trekk de færreste hadde forståelse for. Men kanskje kan det sies at Jagland viste den nødvendige respekt for valgresultatet. Spørsmålet er om hans partikolleger og deres regjeringskolleger i Sp og SV er interessert i å vise velgerne noen respekt.
Den sittende regjeringens force skulle være flertallet i Stortinget. Det skulle bli slutt på rot og tull, forhandlinger og partipolitisk taktikkeri. Men ble det slik? Nei, naturligvis ikke. For det politiske spriket innad og mellom regjeringspartiene var stort. Bl.a i miljøpolitikken og i utenriks- , forsvars- og sikkerhetspolitikken. Regjeringen fikk sin interne opposisjon – på plenen utenfor Stortinget. De siste måneders rot når det gjelder hijab i politiet og andre saker sier sitt om en flertallsregjering som ikke skaper noe mindre kaos enn tidligere mindretallsregjeringer.
Både Venstre og KrF har varslet knallhardt opposisjonspolitikk hvis de rødgrønne fortsetter efter å ha mistet flertallet på Stortinget. De vil f.eks ikke hjelpe regjeringen med å skaffe flertall for forslaget til statsbudsjett. Spørsmålet er om denne linjen fortsetter dersom alternativet er en regjering av FrP og Høyre, eller bare FrP.
Jeg er likevel ikke i tvil om at velgerne vil vende tommelen ned dersom Stoltenberg gjør det samme som Brundtland i 1989 og Willoch i 1986.
