Igår ble det presentert en undersøkelse om omfanget av svart arbeid, omtalt bl.a i Dagbladet. Partier og politikere som lever av å kjøpe velgere med andres penger vil ha deg til å tro at svart arbeid skyldes dårlig samfunnsmoral og manglende vilje til å bidra til skattefinansierte velferdsløsninger. Dette er naturligvis galt.
Hvor står det skrevet at vi skal finne oss i hva som helst av påfunn så lenge det påtvinges oss av lovgiverne via lover og forskrifter, skatter og avgifter? Det finnes en rekke gode grunner til ikke å akseptere skattebyrden du og jeg lever med hver dag.
En god start for å få tilbake kontrollen over eget liv, og den valgfriheten som ligger i å kunne la egne prioriteringer følges av egne penger, er å stemme på partier som vil redusere omfanget av lover, skatter og avgifter. Men dette er ikke nok. Du må vise politikerne at du ikke godtar hvordan de forvalter dine penger, og at du ikke vil finne deg i at de bruker pengene dine på hva som helst. Du vil helt sikkert få høre om alt det gode pengene dine brukes til. Men det finnes nok av eksempler på dårlige ting pengene dine brukes til. Og hvem har sagt at politikerne skal ha sugerør ned i lommeboken din hele tiden, uten begrensninger? Hvorfor skal du gi politikerne fullmakt til å bruke pengene dine på ting du ikke ville drømme om å bruke dem på? Dette er de spørsmålene politikerne helst ikke svarer på, langt mindre stiller, når de skal få sine lakeier i Skattedirektoratet til å fortelle om hvordan samfunnsmoralen står foran et sammenbrudd. For dét er inntrykket man får når skattedirektoratet hvert år forteller om omfanget av svart arbeid, og de positive holdningene til svart arbeid blant folk flest.
For meg og resten av Liberalerens redaksjon kan vår holdning til svart arbeid oppsummeres slik: Svart arbeid er økonomisk selvforsvar!
Og vi føler oss slett ikke som dårlige mennesker med slett samfunnsmoral.
Staten har nok penger
Den norske staten har knapt noensinne hatt mer penger til disposisjon, uavhengig av de siste måneders finanskrise. Norge har ingen utenlandsgjeld, men tvert imot stor formue. Skatteinngangen er stabil, og lite tyder på noe omfattende folkeopprør mot skattetrykket.
Når staten er så rik, trenger den da mer penger? Neppe. Svart arbeid kan derfor betraktes som et bidrag til å motvirke politikernes kontinuerlige sløsing med dine og mine penger.
Dårlig forvaltning av pengene
Du synes kanskje ikke det føles som om staten er særlig rik? Du har kanskje barn som risikerer livslange helseskader på grunn av dårlig innemiljø på skolene? Eller barn i barnehaver med ufaglært arbeidskraft? Kanskje har du nær familie som står i kø for sykehusbehandling, eller ligger på en eller annen korridor? Kanskje har du foreldre eller besteforeldre som må legge seg kl. 1500 om dagen, og som får dusje én gang hver 14.dag?
Du har naturligvis helt rett i at dette er kritikkverdige forhold. Men tilstanden på det skattefinansierte velferdstilbudet skyldes ikke mangel på penger. Det handler om hvordan pengene forvaltes. Hvis man f.eks velger offentlige monopoler fremfor konkurranse og anbudsutsetting kan man ikke forvente at det ligger incitamenter til god ressursforvaltning i systemet. Det samme gjelder hvis politikerne stenger ute valgmuligheten du og jeg har til å benytte oss av private tilbud når det offentlig eiede og drevne velferdstilbudet svikter. Nok et incitament til å yte bedre blir borte.
Skal folk som skal styre så mye penger, og gjør det så dårlig, få tilgang på enda flere penger å sløse bort?
For mange oppgaver
Som nevnt velger politikerne de gale metodene for ressursutnyttelse når de skal forvalte pengene dine og gi deg et velferdssystem du er blitt innbilt at du betaler for. De sløser altså med pengene dine. Men det handler om mer.
Staten, fylkeskommunene, og kommunene bruker penger på for mange ting – samtidig.
Et nytt (?) ordtak, kanskje formet av liberalister, sier at den politiker som kan identifisere en særinteressegruppe og få denne inn som en fast post på statsbudsjettet, har sikret seg muligheten for gjenvalg. Politikerne bruker dine og mine penger til å kjøpe seg velgere med.
For hver ny post på statsbudsjettet, hver ny lov og forskrift, og for hver ny (eller øket) skatt og avgift – jo mindre blir din og min frihet til å gjøre våre egne prioriteringer, og være istand til å gjennomføre dem. For det hjelper meg ikke om jeg vil gi penger til grunnleggende velferdsoppgaver i Laos – som å skaffe rent vann, et vaksineprogram til de yngste, eller støtte en grunnskole, hvis den norske staten vil gi penger til afrikanske diktatorregimer istedet. Det hjelper ikke at jeg vil bruke penger på å kjøpe The Economist, Aftenposten og Dagbladet – hvis politikerne har bestemt at pengene mine skal gå til Klassekampen, Vårt Land, Nationen og Dagsavisen. Det hjelper ikke hvis jeg vil bruke mer penger enn staten på mine barns grunnskoleutdannelse – hvis det knapt finnes plass på private skoler.
Da den moderne statens rolle ble definert, i tiden rundt den franske revolusjon, tok filosofene ikke utgangspunkt i kongen og adelen, men i hvert enkelt individ. Du og jeg har medfødte rettigheter. Hva er statens oppgave? Å beskytte disse rettighetene. Derfor har staten politi, påtalemyndighet, rettsvesen, fengsler og forsvar. Så er oppgavene blitt utvidet litt efter litt. Til pressestøtte, landbrukssubsidier, uhjelp.
Kort sagt: For mange oppgaver. Da kan selv den mest velfylte statskasse komme til kort.
Staten og politikerne burde konsentrere seg om de primære oppgavene, og løse disse på en skikkelig måte.
Men, jeg holdt på å glemme selve hovedtrekket ved det moderne samfunnet; formynderaspektet.
En av grunnene til at politikerne vedtar så mange lover, og tar fra deg friheten til å styre ditt eget liv, er en grunnleggende mistillit til at du skal kunne gjøre de rette valgene for deg og din familie. Men hva er det som tilsier at vilt fremmede mennesker skal kunne ta så mye bedre valg for deg enn du selv kan? Politikerne som forsvarer formynderstaten og sin egen rolle bør få følgende spørsmål: Hvis man ikke kan bli tiltrodd å styre sitt eget liv, hvordan kan man da bli tiltrodd å styre andres? For det store skillet er mellom dem som den ene dagen klager over tingenes tilstand – og den andre dagen sitter som folkevalgt, med rett til å styre naboens liv. Som for eksempel i historien om Per og Pål.
Forsvinner pengene?
Hvis jeg har en god venn som er snekker, og betaler ham svart for å utføre noe arbeid for meg, vil da pengene jeg har betalt ham bli borte fra statens og finansministerens klamme hender? Nei, naturligvis ikke. For hver gang min venn bruker av pengene til å kjøpe noe, betaler han moms. Avgift på forbruk, som går rett til staten. Når jeg gir ham mine penger for å kjøpe nødvendige materialer til jobben som skal gjøres, betaler jeg moms på det som kjøpes av materialer. Det finnes mange måter å bruke pengene på, som medfører at staten får en del av disse pengene. Selv om det altså ikke er betalt skatt for jobben som er gjort.
Politikerne har de siste tiårene malt seg grønne, og påstått å ha slik omsorg for miljøet. Men man fortsetter å legge mest skatt på arbeid, fremfor på forbruk.
Oppsummert
Forsvaret for svart arbeid er altså: Staten er rik nok, den styrer pengene dine for dårlig, og bruker pengene på for mange oppgaver samtidig.
Løsningen er å gi deg tilbake friheten til å styre ditt eget liv, gjøre dine egne prioriteringer, med dine egne penger.
Til politikerne forstår dette, vil svart arbeid fortsette, som din og min form for økonomisk selvforsvar mot dagens bedrøvelige tilstander. Svart arbeid er altså en form for sivil ulydighet.
Are Slettan forklarer her hvorfor det er så lønnsomt å jobbe svart.
Den røde regjeringen vil naturligvis opprettholde omfanget av det skattefinansierte samfunnet, og må derfor gjøre som Don Quijote i hans kamp mot vindmøllene; gjennomføre flere tiltak mot svart arbeid.
Naturligvis bør du besøke siden Svart arbeid
