På kvinnedagen bringer Liberaleren det første bidraget i artikkelserien om integreringspolitikk. Artikkelforfatter er Afshan Rafiq, stortingskandidat for Oslo Høyre.
I Norge og i mange andre land har kvinners kamp for likestilling og frigjøring gitt gode resultater. Likestillingskampen har kanskje kommet lengst i Norge. Det er i hvert fall det vi ønsker å tro, men det er viktig å ikke legge skjul på at det er enda en jobb å gjøre i forhold til minoritetskvinners rettigheter i det norske samfunnet.
Av Afshan Rafiq, stortingskandidat for Oslo Høyre
Et meget relevant spørsmål i denne sammenheng er: hvordan det offentlige kan legge forholdene til rette for at minoritetskvinner integreres, og likestilles i det norske samfunnet?
For å klare å gjøre noe med dette er det viktig å ha kjennskap til de utfordringene minoritetskvinner sliter med. Det finnes minoritetskvinner som lever ganske isolert innenfor sine familier, og det finnes kvinner som er født og oppvokst i Norge, som behersker norsk fullt ut og som deltar aktivt i både arbeids- og samfunnsliv. Men disse er imidlertid få i antall.
Jeg vet at det er mange som er uten tilstrekkelige norskkunnskaper, og deltagelsen deres i arbeids- og samfunnsliv er også meget lav. Dette har ført til at de i mange tilfeller har blitt en minoritet blant minoritetene. Årsakene til dette er blant annet: At de har omsorgsoppgaver innen familien, som gjør at de ikke kommer seg ut i samfunnet. Manglende norskkunnskaper er en annen årsak, og det er også slik at motivasjonen for å lære norsk er lav, da en klarer seg godt med sitt eget språk, fordi all omgang i dagliglivet skjer innen egen språkkrets.
Kvinnenes evne, og mulighet til å skaffe seg innsikt i det norske samfunn er av vesentlig betydning for å utvide deres handlingsrom til fordel for dem selv, og ikke minst deres barn.
En annen viktig problemstilling som er en bremsekloss for minoritetskvinners deltagelse i arbeidslivet er at de møter store vanskeligheter med å få godkjent utdannelse og yrkespraksis fra utlandet her i Norge. Dette er en flaskehals for mange kvinner som ønsker å få seg arbeid, og bli økonomisk selvstendige. Her har det offentlige en viktig utfordring å ta fatt i for å ta i bruk den ubrukte arbeidskraftreserven som finnes i landet i form av disse kvinnene som ønsker å gjøre en arbeidsinnsats.
Vi vet at det er stort behov for arbeidskraft spesielt innenfor pleie- og omsorgssektoren, samtidig som vi har mange minoritetskvinner som har en uformell, men meget verdifull kompetanse på dette området. Mange av disse kvinnene ønsker å komme seg ut i arbeid, men barrierene for å komme inn på arbeidsmarkedet er så store at de gir opp uten å lykkes. Dette er sløsing med menneskelige ressurser som samfunnet ikke har råd til!
I denne forbindelse er det viktig at regjeringen får til en ordning for å få synliggjort, og dokumentert både den formelle og uformelle kompetansen disse ressurssterke kvinnene sitter inne med. I tillegg må norskopplæringen bli mer målrettet, og lede frem til en test som kvalifiserer den enkelte til arbeidslivet.
Men problemet er også de arbeidsgivere som sitter inne med den oppfatning at «like barn leker best», og som kvier seg for å ansette personer som skiller seg ut i forhold til kjønn, utseende, utdanning, bakgrunn, kultur eller språk. Det fundamentale her må være hvorvidt den enkelte er kvalifisert, og dyktig nok til å håndtere en gitt stilling – og ikke hvilken religiøs eller etnisk tilhørighet en har.
Dette understreker betydningen av det holdningsskapende arbeidet, som fordrer at holdningene hos både de offentlige og private arbeidsgivere endres. Skal kvinner med minoritetsbakgrunn bli sterke og synlige medborgere av dette samfunnet så må de få reell mulighet til å bli selvstendige, og selvhjulpne ved at de får arbeid.
Alle kvinner, uansett etnisk tilhørighet, skal ha adgang til den kunnskap og de standarder man har i det norske samfunnet, og det må føres en bevisst politikk som motvirke holdninger og prosesser som spesielt isolerer disse kvinnene bort fra samfunnet. Dette er faktisk noe av det grunnleggende som skal til for å styrke minoritetskvinners rolle i det offentlige rom.
For meg med mitt ståsted er det viktig å vise at det er mulig å skape sin egen plattform med utdannelse og politisk engasjement, og bli akseptert og respektert for det. Valget skal ikke stå mellom full underkastelse eller fullt brudd med egen familie og eget miljø, fordi man ikke velger å følge det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret hvor kvinnens plass er i hjemmet, og hvor en er ”dømt” til å leve i familieforhold der kvinnen er underordnet mannen.
For å vinne denne frigjøringskampen må vi ta et felles ansvar. Det gjør vi best ved å støtte og hjelpe hverandre i kampen om frihet til å velge sitt eget liv, slik at alle kvinner i dette land kan få muligheten til å stå på egne ben og delta i samfunnet på sine egne premisser!
